Schizofreni og bipolar lidelse er sterkt arvelige sykdommer. Men går det an å forutsi hvem som vil få dem? Det er et av målene til førsteamanuensis Lars Tjelta Westlye, som nå mottar Anders Jahre-prisen for yngre forskere.
– Psykiske lidelser er like arvelige som høyde. Den økte sårbarheten kommer allerede ved fødsel, sier Lars Tjelta Westlye, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt og gruppeleder ved Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT).
Men mange slipper fri, selv om de er genetisk disponert. Derfor kan man ikke, per i dag, peke på et menneske og si at DU vil rammes. Ny teknologi kan imidlertid være i ferd med å føre vitenskapen et langt steg i den retning.
Westlye mottar nå Anders Jahre-prisen for yngre forskere, som deles ut av Universitetet i Oslo og belønner fremragende forskning innen basal og klinisk medisin.
Vrangforestillinger og mani
Schizofreni: Du hører stemmer i hodet og tror de er ekte. Du kan lukte eller føle ting som ikke er der. Kanskje tror du at noen prøver å forgifte deg. Du er ofte redd.
Bipolar lidelse: I noen perioder er du deprimert, i andre er du manisk. Og i atter andre føler du deg helt som vanlig.
Mens schizofreni rammer rundt en prosent av Norges voksne befolkning, rammer bipolar lidelse 1-2 prosent, ifølge Folkehelseinstituttet. Men hva er det som skjer i hjernen hos de som får en slik sykdom? Hvorfor reagerer de så forskjellig på behandling? Og går det an å forutsi hvem som vil rammes?
Samme lidelse, ulike hjerner
Framgangsmåten Westlye og kollegene benytter, kan minne om en treårings innsats med byggeklosser: Først river de ned alt vi tidligere har trodd. Så begynner de det møysommelige arbeidet med å bygge et nytt slott.
– Tidligere har forskere tenkt at en alvorlig psykisk lidelse, som schizofreni, har samme årsak hos forskjellige mennesker. Men det er slett ikke sikkert at dette stemmer. Når vi undersøker hjernene til personer med schizofreni ser de veldig forskjellige ut, sier Westlye.
Dette tyder på at de store diagnosegruppene egentlig rommer forskjellige typer sykdommer med ulike årsaker, mener han.
Forvirrende? Ja, kanskje det. Men for Westlye og forskergruppen hans har det vært en øyeåpner. De lar seg nå i liten grad styre av diagnoser i forskningen.
Mener diagnoser er lite presise
– Diagnoser er nyttige i klinisk virksomhet. De gjør det mulig for helsepersonell å behandle og kommunisere med hverandre. Det er ikke nødvendigvis feil å diagnostisere, men diagnosene kan gi inntrykk av at personer med samme diagnose har mer til felles enn de faktisk har.
Innen forskningen har diagnoser fått lov til å danne premisser, mener Westlye. Men her har altså han og kollegene sagt stopp.
– I stedet leter vi etter data om kroppen og hjernen som lar oss tegne opp kartet på nytt. Dette kan gi oss ny kunnskap om sykdomsprosesser.
Vil følge norske ungdommer
Forsker du på psykisk sykdom, kan det være lurt å studere de friske også, mener Westlye. Dette for å forstå de prosessene som øker eller reduserer risikoen for sykdom i befolkningen.
– I dag har vi ikke nok kunnskap til å forutsi hvem som vil utvikle psykisk sykdom. En del ungdommer har risikofaktorer, for eksempel en psykisk syk mor eller far. Men selv med risikofaktorer blir de aller fleste ikke syke, sier Westlye.
De neste årene vil han og kollegene følge deltakere i Folkehelseinstituttets Mor, far og barn-undersøkelse. Dette er en av verdens største helseundersøkelser, der 114.500 barn, i tillegg til mange foreldre, har blitt fulgt siden før barna ble født. I 2020 blir barna mellom 11 og 20 år.
Forskerne ønsker å følge med på ungdommenes hjerner.
– Bare en veldig liten del av disse vil utvikle psykisk sykdom. Men for dem det gjelder, er det akkurat i denne perioden at sykdom begynner å utvikle seg. Vi tror at symptomene ofte kommer en stund etter at sykdommen har inntruffet, og derfor er det veldig viktig å forstå hvordan hjernen endrer seg, sier Westlye.
Tror at noe er galt i hjernen
Gjennom å ta bilder av hjernen og analysere dem, i tillegg til å sammenstille og analysere en mengde andre data, vil forskerne lete etter fellestrekk hos de som senere utvikler en alvorlig psykisk sykdom. De vil også spørre hva som gjør at mange ikke blir syke, selv om både miljøet og genetikken ligger til rette for det.
Forskningen vil i tillegg gi ny kunnskap om normal hjerneutvikling gjennom ungdomsårene, noe som er avgjørende for å identifisere og forstå avvik. Særlig viktig blir det å koble hjernens utvikling til arvemateriale. For hvert gen et menneske har, finnes det mange ulike varianter. Disse såkalte genvariantene kan gå igjen hos ulike mennesker. Finnes det sammenheng mellom enkelte genvarianter og hjernen? Er det for eksempel mulig å knytte bestemte genvarianter til det å ha en tynnere hjernebark eller svakere koblinger i hjernen – som antas å være risikofaktorer for psykisk sykdom?
– Selv om dagens diagnoser er upresise, tror vi fortsatt at personer med samme psykiskesykdom har noe til felles. Vi tror at noe er galt i hjernen. Men sannsynligvis er flere tusen gener involvert. Med nye metoder kan vi nå beregne genetiske risikofaktorer basert på store deler av arvematerialet, sier Westlye.
Lager hjernemodeller
I dag finnes det datautstyr som forskere bare kunne drømme om for ti år siden. For eksempel er det nå mulig å utforske flere millioner genvarianter hos hvert menneske. Hjernemodeller kan bygges opp og hjernenettverk og -koblinger kan simuleres. Man kan prøve og feile, helt til man finner svarene man leter etter.
Til denne typen forskning kreves det bred kompetanse, og ved NORMENT samarbeider psykologer, psykiatere, leger, matematikere, fysikere, genetikere, ingeniører og statistikere.
Westlye at forskningen på sikt vil bidra til bedre og tilpasset behandling for den enkelte pasient. Han håper også å identifisere risikofaktorer som gjør det mulig med tiltak på et tidligere tidspunkt.
Lik diagnose, ulik behandling?
– Persontilpasset og målrettet behandling er noe det snakkes mye om på sykehus nå. Har du en kreftsvulst, tas det vevsprøve og gen-analyse for å finne akkurat rett medisin, sier han.
Får du derimot en diagnose hos en psykolog eller psykiater, er det ingen rutine for å ta fysiske prøver. Ingen skanner hjernen din, heller. Diagnosen baseres kun på hva du selv forteller og eventuelle skjemaer du fyller ut.
Ofte får pasienter med samme psykiske diagnose samme behandling men reagerer helt forskjellig, ifølge Westlye. Resultatet er at mange går med psykisk sykdom i lang tid.
– Disse sykdommene gir en enorm økonomisk og sosial byrde. Psykisk helsevern og forskning på psykiske lidelser må prioriteres mye mer enn i dag, mener han.
Han ser imidlertid flere lyspunkter.
– Internasjonalt er det nå mer tverrfaglig samarbeid og en åpnere forskning enn før. Dette gjør det mulig for forskere å undersøke om det andre har funnet ut, stemmer. Jeg tror det vil komme mye ny kunnskap de neste årene, og jeg er sikker på at vi har en ekstremt spennende periode foran oss, sier Lars Tjelta Westlye.
Digitale bevis i en straffesak ses gjerne på som objektive og sikre. Men er de alltid det? Ifølge forsker fra Politihøgskolen kan omstendighetene påvirke hvordan etterforskere tolker digitale bevis.
Publisert på forskning.no, juni 2019. Foto: Rodion Kutsaev på Unsplash.com
Digitale bevis blir mye brukt i norske og utenlandske rettssaker. For eksempel kan mobiltelefoner, datamaskiner, smartklokker og GPS-er gi politiet informasjon som underbygger vitneforklaringer eller i seg selv er bærende bevis.
– Slike bevis blir tillagt stor vekt i retten. De blir gjerne betraktet som nøytrale og pålitelige, og dataetterforskeren som presenterer dem ses på som objektiv, sier politioverbetjent Nina Sunde ved Politihøgskolen.
Slik er det ikke. Sunde undersøker nå hvordan digitale spor kan føre etterforskerne på ville veier, uten at hverken de selv eller dommerne skjønner det.
Har ikke vært forsket på før
– Prosessen der digitale bevis blir til er preget av subjektivitet, tolkning, vurderinger og valg. Dette har stor betydning for påliteligheten, sier Sunde.
Hun har jobbet som dataetterforsker i Kripos i seks år. Nå er hun i starten av et doktorgradsarbeid der hun studerer hvordan etterforskeres kognitive feilslutninger kan påvirke digitale bevis. Dette har ikke vært forsket på tidligere, og det er heller ingen som vet hvor vanlige slike feil er.
Sunde har nylig fått publisert en studie hun har skrevet sammen med en kollega fra University College London. Dette er en teoretisk analyse og et første skritt på veien i doktorgradsarbeidet. Videre skal Sunde gjøre eksperimenter, intervjue dataetterforskere og analysere politirapporter om datatekniske undersøkelser.
Snap ble hengende igjen
Et eksempel på hvordan digitale bevis kan være villedende så Sunde da en kollega arbeidet med en norsk straffesak i 2018. Her var en kvinne siktet for å ha vært uaktsom i trafikken. Hun hadde kjørt på en fotgjenger i et fotgjengerfelt, og personen ble skadet.
En annen dataetterforsker hadde funnet ut at kvinnen sendte et bilde på mobiltelefonen rett før påkjørselen skjedde, via tjenesten Snapchat. Dette ble tolket som at sjåføren hadde vært uoppmerksom.
– Min kollega ble stevnet til å være sakkyndig i rettssaken. Han skulle i utgangspunktet bare forklare hvordan Snapchat fungerer. Men da han undersøkte dataene nærmere, så han at snap-meldingen var sendt flere minutter tidligere. Den var blitt hengende igjen på grunn av dårlig dekning eller andre forhold, forteller Sunde.
Etterforskere får tunnelsyn
Plutselig stilte saken seg annerledes. Den nye informasjonen hadde trolig stor betydning for hvor alvorlig dommeren så på aktsomheten til den siktede, ifølge Sunde.
– I tillegg kan man tenke seg hva slags sosial fordømmelse vedkommende kunne ha fått hvis aviser skrev at hun satt på Snapchat da påkjørselen skjedde.
– Men den siktede ville vel forklart retten at tidspunktet ikke stemte?
– Jo, det kan man godt prøve seg på å si. Men hvem vil man tro på? En bilist som har mye å tape på å bli ansett som uaktsom, eller politiet som har hentet ut nøytrale tall fra et system?
Sunde mener at episoden viser hvordan tunnelsyn kan påvirke etterforskere.
– Den informasjonen man sitter på fra før vil forme hva man leter etter. Når det første man finner stemmer godt med det man tror har skjedd, er det fort gjort å stoppe undersøkelsen der. Dette handler ikke om mangel på kunnskap, men om psykologiske prosesser som kan påvirke alle, sier Sunde.
Fingeravtrykk ble feiltolket
Også forskning fra nærliggende områder kan tyde på at digitale bevis er mindre sikre enn mange tror. For eksempel har DNA og fingeravtrykk vist seg å kunne være upålitelige som bevis. Et eksempel er den såkalte Mayfield-saken som fulgte i kjølvannet av terrorangrepet i Madrid i 2004.
Her ble det funnet et fingeravtrykk på en veske med detonatorer. FBI i USA konkluderte med at det stammet fra den amerikanske advokaten Brandon Mayfield.
– Det var en del som ikke stemte i analysene, men det ble bortforklart, sier Sunde.
Etter kort tid fant imidlertid spansk politi fingeravtrykkets rette opphavsmann, algerieren Ouhnane Daoud.
Mayfield passet godt som mistenkt
Da det amerikanske justisdepartementet etterforsket fadesen, konkluderte de blant annet med at FBI hadde gjort såkalte sirkelslutninger: De fant først noen likheter mellom Mayfields og gjerningsmannens avtrykk. Så begynte de å finne flere, som ikke fantes.
I tillegg fikk de i løpet av etterforskningen vite at Mayfield var muslimsk konvertitt og at han som advokat hadde forsvart en gruppe terrorister. Dette var en av grunnene til at de holdt fast på ham som den skyldige i lang tid.
Flere forskere, blant annet Sundes medforfatter Itiel E. Dror ved University College London, har sett at eksperter kan endre sine konklusjoner når de får ny informasjon om konteksten rundt et fingeravtrykk
Feil er vanskelige å oppdage
Nina Sunde har snakket mye med både jurister og politifolk. Hennes inntrykk er at digitale bevis inngår i stort sett alle straffesaker.
– Bevisene blir bærebjelker sammen med veldig mange andre bevis som man er vant til å assosiere med svakheter, for eksempel vitnebevis. De digitale bevisene er med på å underbygge hele bevisbildet, sier hun.
Til tross for dette finnes det i dag ingen formalisert kvalitetssikring for dataetterforskning utført av politiet i Norge. Det stilles beskjedne krav til kompetanse, og man må ikke dokumentere ferdigheter gjennom for eksempel sertifiseringer.
– Dessuten kreves det teknologisk kunnskap for å utfordre påliteligheten av disse bevisene. Mange dataetterforskere jeg har snakket med forteller at det sjelden blir stilt kritiske spørsmål til bevisene de presenterer eller prosessen med å framskaffe dem.
Nina Sunde tror dette kan ha sammenheng med at dommere og advokater har lite kunnskap om teknologi og dataetterforskning.
– Når man vet mer, tror du da det vil bli aktuelt å åpne opp igjen tidligere saker?
– Ja, det vil jeg tro. Dette har blitt gjort på andre områder før. Politiet vil kunne avdekke feil som er begått, og de vil også få større muligheter til oppklaring i saker de tidligere har måttet gi opp.
Referanse:
Nina Sunde og Itiel E. Dror: Cognitive and human factors in digital forensics: Problems, challenges, and the way forward. Digital Investigation, Volume 29, juni 2019, Side 101-108. Sammendrag.
Høyst sannsynlig kjenner du noen som har det, om du ikke har det selv. Sykdommer som leddgikt, multippel sklerose (MS), type 1-diabetes og cøliaki er alle autoimmune, det vil si at immunforsvaret angriper kroppens egne celler.
For femti år siden visste forskere lite eller ingenting om disse sykdommene. De visste lite om immunforsvaret i det hele tatt.
– For å forstå noe om autoimmune sykdommer, må man vite hva de hvite blodcellene gjør. Det gjorde man ikke i 1963, sier Anne Spurkland, medisinprofessor ved Universitetet i Oslo.
I 1963 kom forrige norske populærvitenskapelige bok om immunforsvaret ut. Nå har Spurkland skrevet en ny, der autoimmunitet er ett av temaene. For selv om dette den dag i dag er blant medisinens store mysterier, vet man mer nå enn man gjorde den gangen.
Livsviktige celler.
Hvite blodceller. Begrepet er nok til å falle av om man ikke er medisinsk utdannet. Men de er en av flere bittesmå bestanddeler i blodet vårt, og uten disse ville vi dø. La oss ta en kjapp presentasjon.
På slutten av 1960-tallet fant de australske forskerne Jacques Miller og Graham Mitchell at det virket som to typer hvite blodceller, de som produseres i beinmargen og de som produseres i thymus, samarbeidet. Thymus er en kjertel øverst i brystkassen. På et spedbarn er den omtrent en knyttneve stor, og den er mest aktiv i barneårene.
Forskere visste allerede at noen av de hvite blodcellene produserte antistoff mot virus og bakterier. Men de visste ikke hvilke. De fant ut at det var beinmargscellene, senere kalt B-celler, som laget antistoffene. Men thymuscellene, senere kalt T-celler, var også viktige. For uten disse gjorde ikke B-cellene jobben sin.
Først tjue år senere forstod immunologer thymuskjertelens livsviktige oppgave: å lære T-cellene å skille kroppens egne celler fra de fremmede, deriblant bakterier og virusinfiserte celler. Spurkland har kalt det thymusskolen, og skolen har en streng rektor. Under fem prosent av T-cellene består eksamen og får gå ut i blodet.
CELLER FORSVINNER. Ved autoimmune sykdommer angriper immunforsvaret kroppens egne celler i et av organene. Noen ganger forsvinner en cellegruppe helt, som ved hudsykdommen vitiligo, der de fargepigment-produserende cellene er borte. Ved andre autoimmune sykdommer, som cøliaki, leddgikt og MS, forsvinner ikke en cellegruppe helt. Disse sykdommene skyldes betennelsen som skapes i organet når celler blir ødelagt. Foto: James Heilman, MD / Wikimedia Commons
Ektemannen fikk cøliaki.
I boken forteller Spurkland om ektemannen John Lineikro, som en augustdag i 1998 fikk spørsmål fra en kollega om han hadde vært syk i ferien. Nei, svarte John. Kollegaen syntes han var blitt så tynn. Og ganske riktig, da han kom hjem, så han at han veide fire kilo mindre enn vanlig.
Først trodde de at John hadde fått i seg et virus på en jobbreise til Botswana. Men det som skulle vise seg, var at han hadde cøliaki. Han hadde antistoff mot sin egen tarmslimhinne.
Nettopp det er et kjennetegn ved autoimmune sykdommer. I stedet for bare å produsere antistoff mot virus og bakterier, begynner T- og B-cellene å produsere antistoff mot kroppens eget vev. Hvorfor dette skjer, etter den grundige opplæringen i thymus, er et av de store, vanskelige spørsmålene. Men det finnes teorier.
Kan starte med en virusinfeksjon.
I kroppens celler er det proteiner. Det er det også i virus og bakterier. Én teori er at autoimmune sykdommer utløses av en infeksjon der proteinene i virusene eller bakteriene ligner litt på de som er i kroppen fra før. Så startes en immunreaksjon som også rammer kroppen selv.
– En slik infeksjon kan minne litt om å dytte en snøball utfra en skråning. Snøballen kan ligge der helt i ro uten å gjøre skade, men får den et dytt, går det av seg selv, sier Spurkland.
– Vet folk med autoimmune sykdommer at de har hatt en slik infeksjon?
– Nei, det vet de sjelden.
Genenes rolle.
For at en autoimmun sykdom skal oppstå, må også forutsetningene – snøballen – være til stede. Her spiller personens gener inn. Et menneske har rundt 25.000 gener. De fleste er litt ulike fra menneske til menneske, og forskere tror at noen genvarianter gir en litt økt risiko for autoimmune sykdommer. Er en utsatt, har en trolig mange slike genvarianter.
Det kan også hende at personen har et bestemt molekyl i kroppen. Den norske medisinstudenten Ludvig Sollid, som senere ble professor, fant i 1989 ut at det finnes ett molekyl som i særlig grad disponerer for cøliaki. Langt fra alle som har det, blir syke. Men det er nesten ikke mulig å få cøliaki uten.
Genbiter stokkes sammen.
Trolig må man altså være litt genetisk utsatt. Så må sykdommen sparkes i gang. Kan dette skje på andre måter enn ved infeksjoner? Ja. Men for å forstå teori nummer to, må vi først forstå et av naturens mange underverker: Hvordan kan det egentlig ha seg at en stril med lusekofte kan reise til det innerste Afrika, bli utsatt for et virus kroppen hans ikke ante eksisterte, og likevel bare bli litt syk?
– Det finnes potensielt millioner av forskjellige virus og bakterier som kan angripe oss. Du kan faktisk lage et helt nytt virus og immunforsvaret kan fortsatt reagere, forteller Spurkland.
Årsaken ligger nok en gang hos T- og B-cellene. Disse har nemlig helt unike molekyler på overflaten som de kan gjenkjenne bakterier og virus med. De såkalte reseptorene dannes ved en tilfeldig prosess som foregår hele livet.
– Reseptorene lages av genbiter som stokkes tilfeldig sammen. På grunn av stokking og liming, får T- og B-celler nesten uendelig mange mulige reseptorer. Det er like mange utfall som i lottorekka!
Kroppslig krisemøte.
Når du får i deg et nytt virus, blir det krisemøte i kroppen din. De T- og B-cellene som har riktig reseptor for akkurat det viruset, må finne sammen. De kan være svært få og ligge på ulike steder, men nå møtes de i en av lymfeknutene. Her begynner de å kopiere seg selv så de blir mange nok til å bekjempe viruset. Du kjenner det kanskje som hovne lymfeknuter.
Men selv i et så finurlig system, kan det hende det skjer feil. Og nå har vi forklart hele grunnlaget bak teori nummer to, altså en annen mulig årsak til autoimmune sykdommer:
– Vi kan tenke oss at det plutselig lages en reseptor som ikke har full evne til å skille mellom fremmede celler og kroppens egne, og at personen da kan få en autoimmun sykdom, sier Spurkland.
Nerveceller i ryggmargen styrer muskulaturen i kroppen. Myelinet skal isolere nervefibrene og sørge for at de elektriske signalene kommer frem. Har er person MS, mangler en del av myelinet flekkvis her og der, noe som gjør at nervefibrene ikke lenger er isolerte og at signalene ikke kommer frem til musklene. Foto: Marvin 101 / Wikimedia Commons
Ingen enkle diabetessvar.
Forskere tror at både arv og miljø spiller inn i utviklingen av autoimmune sykdommer. Men selv om det ennå er mye de ikke vet om genetikken, vet de enda mindre om hvordan miljøet rundt oss bidrar.
Ved Folkehelseinstituttet har forskere i prosjektet MIDIA i årevis prøvd å finne noen fellestrekk i miljøet til barn som utvikler type 1-diabetes. Dette er en av de vanligste kroniske sykdommene blant barn, og i Norge har antall tilfeller doblet seg siden 1970-årene, justert for befolkningstallet.
– Denne økningen kan ikke forklares med endret sammensetning av gener i befolkningen, sier prosjektleder Lars Christian Mørch Stene.
Noen barn er genetisk mer utsatt for å utvikle sykdommen, men sjansen er likevel bare mellom 6 og 10 prosent. Disse barna følges i prosjektet, og forskerne undersøker om de har hyppigere infeksjoner av enterovirus, en gruppe tarmvirus, enn andre barn. De har ikke funnet noen sammenheng. Foreløpig.
– Er det slik at én eller noen få sjeldne typer enterovirus øker risikoen for type 1-diabetes, men at disse drukner blant alle de andre typene enterovirus som ikke er farlige? Eller er det andre forhold hos barnet som påvirker hvilken effekt viruset har? Uflaks? Vi vet ikke, sier Mørch Stene.
Bedre behandlinger.
Immunforsvarets utrolige egenskaper er kanskje blant det mest fascinerende med menneskekroppen. Men det er også noe av det som gjør forskningen på autoimmune sykdommer vanskelig. Skritt for skritt nærmer man seg likevel mulige forklaringer og dermed bedre behandlinger.
I dag får diabetespasienter insulintilskudd. De ville dødd uten. Cøliaki-pasienter holder seg unna gluten, som man nå vet er det som drar i gang en immunreaksjon. I dag testes nye behandlingsmetoder, blant annet en enzympille som skal hjelpe pasientene å bryte ned gluten i kosten.
Også for personer med MS finnes det langt bedre behandlinger enn før. Ved MS møtes T- og B-celler i lymfeknutene, før de går ut i blodet og inn i hjernen der de lager en betennelse. Man vet ikke hvorfor det skjer. Men medisiner kan i dag hindre cellene i å gå inn i hjernen og slik bremse sykdommen.
Leddgikt er en annen sykdom der mye har skjedd.
– For tretti år siden fikk vi inn pasienter med helt forvridde fingre, de ble virkelig ødelagt. Slikt ser man nesten ikke lenger. Mange av disse pasientene er nå ganske godt behandlet ved hjelp av antistoff mot betennelseshormoner, sier Anne Spurkland.
Vaksine for autoimmune sykdommer?
Det i dag to hovedtyper av behandlinger for autoimmune sykdommer: å dempe de immunologiske reaksjonene, eller tilføre et stoff kroppen mangler siden immunforsvaret har drept de cellene som produserer det, for eksempel insulin.
Eirik Bratland, molekylærbiolog og forsker ved K. G. Jebsen-senteret for autoimmune sykdommer, tror at man i framtiden vil vite mer om årsakene til sykdommene, og at det da kan bli mulig å starte behandlingen tidligere. Han peker på den voldsomme framgangen i kartleggingen av menneskers arvemateriale. Det som før kostet millioner av kroner, er i dag blitt rutine på sykehus.
– Kanskje vil vi kunne plukke ut de personene som har ekstremt økt risiko for å utvikle sykdommer og følge de opp før de har blitt syke. Hvis vi kan finne de første sykdomstegnene og starte behandlingen allerede da, vil det være et enormt framskritt, sier han.
Man kan også tenke seg en vaksine mot autoimmune sykdommer, foreslår han.
– I dag kan man gi allergikere små doser pollen slik at immunforsvaret utvikler en toleranse. Kanskje kan vi for autoimmune sykdommer tilføre det proteinet eller vevet som pasienten har utviklet en immunreaksjon mot, og slik lære kroppen at det ikke er farlig?
Anne Spurkland mener at den største utfordringen fortsatt er å forstå hvorfor autoimmune sykdommer oppstår.
– Vi er kommet langt ved cøliaki, men ved de fleste andre sykdommene er det fortsatt mye som er uklart. Der tror jeg vi fortsatt kommer til å lære mye i årene framover, sier hun.
Fakta:
AUTOIMMUNE SYKDOMMER
• Sykdommene oppstår når immunforsvaret angriper kroppens eget vev.
• Hvor mange i Norge som har en autoimmun sykdom er usikkert, men et grovt anslag er 10 prosent. Diabetes type 1 og cøliaki er blant de mest vanlige.
• Totalt kjenner forskere i dag omtrent 80 ulike autoimmune sykdommer.
• Noen sykdommer kan tenkes å være autoimmune eller ha autoimmune trekk, men det er ikke dokumentert og derfor kontroversielt. Eksempler på dette er endometriose og ME. De siste årene har forskere også koblet psykiske lidelser, som depresjon, til autoimmunitet.
Kilder: Eirik Bratland, Anne Spurkland, tidsskriftet JAMA Psychiatry: «Autoimmune Diseases and Severe Infections as Risk Factors for Mood Disorders»
MINILEKSIKON
Celler: Grunnenheten i alle levende organismer. Celler er de minste enheter for liv, det vil si at de har alle egenskapene som skal til for å kalle noe en levende organisme.
Proteiner: En type store molekyler som finnes i alt som lever. Det er kanskje så mye som en million ulike proteiner i menneskekroppen. Noen trengs for blant annet å danne skjelett, organer, hud og hår. Andre utfører spesielle oppgaver i og mellom cellene, for eksempel som antistoff mot virus og bakterier.
Bakterier: Er encellede og finnes i store mengder overalt i naturen. En del av dem er sykdomsfremkallende fordi de produserer giftstoffer, toksiner.
Virus: Er oftest mindre enn bakterier, har en enklere oppbygning og de formerer seg på en enklere måte. Virus er avhengige av å leve og formere seg inne i en vertscelle. Virusinfeksjoner kan være svært uskyldige og ufarlige, eller de kan forårsake alvorlige sykdommer som fugleinfluensa.
Gener: Hver eneste celle inneholder arvemateriale i form av kromosomer. Et gen er et stykke av arvematerialet som har til oppgave å fremstille et bestemt protein. Et menneske har rundt 25.000 ulike gener i kroppen. Trolig er rundt 5.000 av disse involvert i immunforsvaret.
Kilde: Store norske leksikon, leksikon.org, Eirik Bratland
DET VIKTIGE GENET
• Genet «AIRE» er spesielt viktig for å unngå autoimmune sykdommer. Det står bak dannelsen av et protein med samme navn.
• AIRE-proteinet aktiverer hele grupper av gener i thymuskjertelen, gener som ellers bare finnes i spesialiserte celler i kroppens organer.
• Slik bidrar AIRE til at immuncellene i thymus får møte sjeldne stoff i kroppen, for eksempel insulin, før de går ut i blodet.
• Personer som har en feil på AIRE er særlig utsatt for autoimmune sykdommer. Men det gjelder bare et fåtall.
• Norske forskere videreutvikler kunnskapen om AIRE og leter også etter andre enkeltgener som motvirker autoimmune sykdommer.
Den ene fryktet at hun kom til å skade barna sine. Den andre tenkte at han var et dårlig menneske. Forteller de mørke tankene våre en dypere sannhet om hvem vi er?
«Tenk om jeg skader barna mine.» For «Nina» kom tanken en januardag i 2016. Det var en tidlig morgen, hun skulle kle på seg selv og barna og gå på jobb i hjemmesykepleien.
Hun hadde hatt en drøm. Den fyller henne fortsatt med en slik skam at hun ikke vil fortelle om den. Men den ga opphav til en av de mest grusomme tankene hun kan huske å ha hatt: Tenk om hun mistet forstanden, tok en kniv, og skadet de to barna sine.
Hos noen forsvinner de
Eksperter vet ikke hvor mange tanker som suser gjennom hodene våre hver dag. 48.000, sier noen. 70.000, sier andre. Noen av dem hjelper oss å løse problemer, gjøre gode ting. Og en hel del fyker forbi uten å gjøre så mye hverken fra eller til.
Så er det de mørke tankene. Som de fleste av oss har flust av. «Jeg har alltid uflaks.» «Hva om det skjer en katastrofe?» «Jeg møter nok aldri kjærligheten.» Eller: «Tenk om jeg skader barna mine.» Hos noen kommer slike tanker fykende inn og forsvinner raskt igjen. Bare en dum tanke, tenker de kanskje. For andre er det langt mindre enkelt.
Redd for seg selv
Nina hilser velkommen med en stor kanne kaffe og ferskt bakverk fra det lokale bakeriet. Eldstebarnet har brettet ut spillet «Den forsvunne diamant» på gulvet. Den yngste sitter henslengt i en lenestol. Bare sommerføtter, beskjedne blikk, men snart prater de og forsyner seg med kakestykker så det drysser smuler i den store sofaen.
For Nina er barna det kjæreste hun har. Men i flere måneder var tanken om at hun måtte hente dem i barnehagen, uutholdelig. Hun satt på jobb og tårene trillet. Hun, som aldri brukte å gråte.
– Jeg var livredd for meg selv, sier hun.
Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.
«Nina»
La knivene i skuffen.
Hun unngikk stadig flere situasjoner. Hun måtte ha moren hjemme hos seg, for hun ville ikke være alene med døtrene. Kjøkkenknivene la hun i skuffen med én gang de var vasket. Skuffen var litt treg, så hvis hun skulle miste kontrollen, bli psykotisk, eller gå i søvne, ville hun måtte jobbe med å åpne den.
Hva var det som skjedde? Hvorfor fikk hun disse tankene, hvorfor plaget de henne hvert minutt av dagen? Folk rundt henne forsikret henne om at hun aldri kom til å gjøre det hun fryktet. Men det var alltid en liten djevel som prikket henne på skulderen og sa: «De andre vet jo ikke! Plutselig kan du bli psykotisk.»
– Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.
Et tilbakeblikk.
Hva betyr egentlig drømmene og tankene våre? På midten av 1900-tallet stod teoriene til nevrologen og psykiateren Sigmund Freud sterkt: Folks drømmer var en inngang til det ubevisste, og vanskelige tanker var en følge av opplevelser tidligere i livet. Lange samtaler i terapirommet var nødvendig for å finne årsakene til problemene.
På 1960-tallet grunnla den amerikanske psykiateren Aaron Beck kognitiv terapi. Beck mente at drømmene våre bare reflekterer de negative, automatiske tankene vi har når vi er våkne. Slike tanker kommer plutselig, som en del av vår indre dialog, for eksempel «jeg får aldri til noen ting» eller «mine problemer vil aldri bli bedre». Kognitiv terapi skal utfordre og teste sannheten i slike tanker, samtidig som terapeuten prøver å forstå hvorfor vi har dem.
Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv.
Frode Bakke
I dag er kognitiv terapi svært utbredt og anses for å ha best dokumentert effekt mot angst og depresjon. Også Freuds psykoanalyse, og en rekke andre terapimetoder, praktiseres. Men samtidig skyller en ny bølge over terapiværelsene.
Et dårlig menneske.
Noen år før Nina fikk den vonde drømmen, hadde Frode Bakke, på den tiden sjef for Postens distribusjonsavdeling i Trondheim, begynt å gå stadig mindre ut. Kona Solvor merket at han oftere satt for seg selv. Leste på nettet, i aviser.
Problemene hadde begynt en dag da han møtte sønnen sin på butikken. Sønnen bodde hos moren, og de hadde lenge hatt mindre kontakt enn faren ønsket. Da de så hverandre, hadde gutten løpt bort. Bakke hadde tenkt: «Jeg er et dårlig menneske».
Det ble starten på en lang, vanskelig periode. For tanken kom stadig tilbake.
– Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv. Ikke en artig klovn, men en negativ klovn som ingen tar seriøst, ingen liker, ingen bryr seg om, ingen er glad i, forteller han.
Kona Solvor så en stor kontrast mellom mannen sin før og etter første terapitime ved NTNU. Men hun var skeptisk og lurte på hvorfor de ikke hadde snakket om årsakene til problemene. Foto: Silje Pileberg
Beina i sofaen.
La det være helt klart: Nina og Frode Bakke er ikke mennesker som framstår hverken farlige eller lite elskverdige.
Nina er så lett å snakke med at journalisten plutselig sitter med beina krøllet oppi sofaen hennes. Hun ler mye sammen med barna sine og gir den yngste tre sjanser med vennlige oppfordringer før hun hever stemmen og ber henne slutte å plage katten.
Frode Bakke er en mann som, da han hadde 200 årsverk under seg i Posten, ga kollegene gode råd hvis de slet psykisk. Som lyttet til hva de ønsket, og hva de trengte. Han er også en mann som sitter gjennom et tre timer langt intervju uten å nevne at han ikke har spist middag. Klokka er ni om kvelden, og han er skrubbsulten.
Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger.
Professor Hans Nordahl
Blander observasjoner og vurderinger.
Psykologiprofessor Hans Nordahl ved NTNU peker på en utbredt tendens hos mange mennesker: Vi misforstår tankene våre.
– Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger, sier han.
En tanke kan vekke en så sterk og ubehagelig følelse at det får tanken til å virke sann. «Det er farlig å fly, for jeg er så redd.» Eller: «Det stemmer nok at ingen liker meg, for jeg er så lei meg.»
Nordahl mener at nøkkelen til å få det bedre ikke nødvendigvis ligger i å utfordre de vanskelige tankene, slik det gjøres i kognitiv terapi. En enda bedre løsning kan være å utfordre folks tanker om tankene sine, mener han. De såkalte «metakognisjonene».
Bare tanker.
Den britiske forskeren Adrian Wells utviklet på 1990-tallet metakognitiv terapi, som Nordahl og kolleger ved NTNU forsker på. Behandlingsformen er en av flere i den såkalte «tredje bølge» i kognitiv terapi.
Tredje bølge-terapiene har én ting felles: De skal lære oss at tanker først og fremst bare er tanker. Dette er en lærdom som mennesker i samfunn før oss har tilegnet seg i tusenvis av år, gjennom meditasjon.
Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg.»
Professor Roger Hagen
I metakognitiv terapi prøver terapeutene å kartlegge hvilke antakelser pasientene har om tankene sine. Tror de for eksempel at de ikke kan styre bekymringene sine, eller at alle tanker betyr noe? Så hjelper de pasientene å jobbe med disse antakelsene.
Nordahls kollega Roger Hagen beskriver det som å ta heisen opp i hjernens andre etasje. I første etasje er du sammen med tankene dine, og de er sanne for deg. I andre etasje observerer du tankene dine ovenfra.
– Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg», sier Hagen.
Før og etter.
Allerede etter første terapitime ved NTNU kom Frode Bakke gledesstrålende hjem. Kona Solvor så en stor kontrast mellom mannen sin før og etter denne timen. Men hun var skeptisk. «Snakket dere ikke om fortiden, om årsakene til problemene,» spurte hun. «Nei,» svarte Bakke.
For Bakke, som hadde vært dypt deprimert i flere måneder betydde terapien en helomvending. Oppskriften høres forunderlig enkel ut: ti terapitimer, i tillegg til nærmest banale hjemmeøvelser. Blant annet lyttet han til et opptak med en kakofoni av lyder der en stemme ba ham fokusere på den ene lyden, så den andre. Slik lærte Frode Bakke at han kunne styre tankene sine.
Lapskaus og fruktsalat.
For Nina var veien en annen. Etter halvannen uke med fryktelige tanker, ringte hun en venn som er psykolog. Han stilte en rekke spørsmål før han sa at hun hadde tvangstanker. Han ba henne søke behandling, i tillegg til å gjøre alt det hun ønsket å unngå.
Hun skulle lage lapskaus og fruktsalat og alltid ha barna rundt seg mens hun kuttet. Eksponeringsterapi, altså å utsette seg for det man frykter, er den mest utbredte behandlingsformen for tvangslidelser.
Resonnementet er enkelt: Tanken om å skade barna sine vakte en så sterk frykt og avsky for Nina at hun prøvde å dytte den bort. Men jo mer du prøver å dytte bort en tanke, jo oftere kommer den tilbake. Hvis du samtidig unngår situasjoner du frykter, blir frykten bare sterkere, og tankene enda mer ødeleggende.
En sorteringsjobb.
Hvordan skiller vi egentlig mellom de tankene som ødelegger for oss, og de som er verdt å lytte til?
Ifølge Hanne H. Brorson, stipendiat i psykologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken «Tankevirus», innebærer dette en stor sorteringsjobb.
– Det er en tvetydighet i alle situasjoner. Hva er ekte og hva er tenkt? Det er den lille sjansen som er der for at det er ekte, som gjør at vi bekymrer oss og tenker på det, sier hun.
For eksempel kan det være lurt å beskytte seg mot fare eller revurdere ting vi har gjort feil.
– Den gode nyheten er at dette handler om helt normale psykologiske prosesser. Men de er litt på avveie. Har du angst, overvurderer du farene, og er du deprimert, grubler du gjerne på ting du ikke får gjort noe med.
Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye.
Psykiater Gunvor Launes
Redde for å begå overgrep.
Gunvor Launes, psykiater ved Sørlandet sykehus, påpeker at grensen er passert når tankene går ut over livskvaliteten.
– Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye, sier hun.
Launes jobber med mange forskjellige diagnoser. De mest lidende menneskene hun møter, er de som har tvangstanker om å forgripe seg på barna sine seksuelt. Dette er tanker det knyttes svært mye skam til, og som skaper stor frykt hos de det gjelder.
– Vi får ganske mange av de pasientene nå. Det er veldig vanlig.
– Men noen mennesker begår jo faktisk overgrep mot barn. Hva er forskjellen på tankene deres og tankene til mennesker med tvangslidelse?
– En åpenbar forskjell synes å være at overgripere ofte benekter og skjuler handlingene sine. Har du tvangslidelse, har du derimot et stort behov for å tilstå og bekjenne hver eneste tanke som går i den retning. Det gjør du for å sikre deg, og fordi du tenker at du må beskytte deg selv og det mulige offeret, sier Gunvor Launes.
Psykologiprofessor Hans M. Nordahl er den som har jobbet lengst med metakognitiv terapi i Norge. – Freud ville nok ha tenkt annerledes i dag. Det gjelder også Aaron Beck. Husk at vi står på skuldrene til disse gigantene, sier han. Foto: Silje Pileberg
På Freuds skuldre.
Hans Nordahl tror at vi er på et riktig spor når flere terapiformer søker å skape en forståelse av at tanker bare er tanker. Men han understreker at mennesker er forskjellige. Og selv om metakognitiv terapi til nå har vist svært gode resultater innen angst og depresjon, blir ikke alle friskmeldt etter ti terapitimer.
– Hva tror du Freud ville tenkt om metakognitiv terapi?
– Freud ville nok ha tenkt annerledes i dag. Det gjelder også Aaron Beck. Husk at vi står på skuldrene til disse gigantene. Selv om vi er pygmeer, og mye mindre, ser vi fortsatt litt lenger, sier han.
Om metakognitiv terapi går dypt nok? Nordahl tenker ikke slik.
– Det ligger en implisitt tenkning i det spørsmålet, om at kompliserte problemer trenger komplekse svar. Jeg mener at kompliserte problemer krever enkle svar. For pasienten, og for terapeuten, sier Hans Nordahl.
Gleder seg igjen.
Nina var sykmeldt på grunn av tvangstankene i ett år. Halvparten av det året prikket de henne kontinuerlig på skulderen, sådde tvil om det fornuften sa henne.
Hun har laget fruktsalat og lapskaus. Hun har hatt en fruktkniv i lomma mens hun sang «Kjære Gud, jeg har det godt» for døtrene sine. Hun har lest krimromaner og sett skrekkfilmer og holdt en kniv inntil halsen til terapeuten sin. Hvorfor terapeuten turte? Fordi det er en utbredt klinisk oppfatning at mennesker som har tvangstanker om å skade andre, aldri vil gjøre det i virkeligheten.
For Nina har tankeproblemene krevd mye mot, og enormt mye smerte. Helt borte er de ikke. Hun gjør fortsatt mentale øvelser hver dag. Men hun er ikke redd lenger. Og hun gleder seg til å hente barna i barnehagen.
Fakta:
METAKOGNISJONER
Tenkning om tenkning, altså den kunnskapen og de antakelsene en person har om sin mentale aktivitet.
Eksempler på metaantakelser er at bekymringer er ukontrollerbare, eller at bekymring hjelper en til å mestre problemer.
Begrepet kan forstås ulikt av pedagoger og terapeuter. En terapeut vil være opptatt av hvordan metakognisjoner kan gjøre mennesker sårbare for, eller opprettholde, psykiske problemer.
Kilder: Professor Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening
DEN TREDJE BØLGE I KOGNITIV TERAPI
En relativt ny gruppe terapier som hjelper pasienten å opparbeide en mental avstand til egne problematiske tanker og følelser.
Begrepet inkluderer blant annet mindfulnessbasert kognitiv terapi, aksept- og forpliktelsesterapi, dialektisk atferdsterapi og metakognitiv terapi.
Ifølge en vitenskapelig sammenstilling fra 2013 er det for tidlig å fastslå effekten til denne gruppen terapier, selv om det finnes forskningsresultater som lover godt.
Kilder: 3rdwavetherapy.com, Cochrane Library
METAKOGNITIV TERAPI
Studier tyder på at tre av fire pasienter med angst eller depresjon blir friske etter endt behandling. Dette er bedre resultater enn tradisjonell kognitiv terapi, hvor rundt halvparten blir helt friske. Tilbakefall er også sjeldnere hos de som får metakognitiv terapi.
Forskningen er ennå ung, men britiske «National Institute for Health and Clinical Excellence» (NICE), som har stor internasjonal innflytelse, anbefaler nå metakognitiv terapi som behandling ved generalisert angstlidelse.
Kilder: Hans Nordahl og Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening
Hvis vi mistenker omsorgssvikt er refleksen vår å lukke øynene og tenke at det sikkert går bra, mener førsteamanuensis Morten Holmboe ved Politihøgskolen. Men ofte har vi en lovfestet plikt.
Publisert på forskning.no 1. november 2017. Illustrasjonsfoto: The American Museum journal
En barnehageansatt synes at en gutt virker trist og stille. En dag kommer han med blåmerker. Kan han virkelig ha falt ned en trapp, slik han sier?
Den ansatte kjenner på en mistanke om at noe er galt, men kvier seg for å ta det videre. For hun er jo ikke sikker.
– Barnehageansatte, lærere og andre offentlig ansatte er blant de som har en plikt til å si fra til barnevernet hvis det er grunn til å tro at barn blir utsatt for omsorgssvikt. Men mange synes dette er vanskelig, sier Morten Holmboe.
Nå gir han ut boka «Tale eller tie». Her tar han for seg tre viktige plikter, som det kan være vanskelig å veie mot hverandre: varslingsplikten, avvergingsplikten og taushetsplikten.
Vi tror vi vil melde fra
Ifølge en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder er det få som faktisk melder bekymring til barnevern eller politi. Kjartan Leer-Salvesen tok for seg lærere og prester i avhandlingen fra 2016.
Disse viste stor vilje til å melde bekymring i tenkte eksempler. Men i virkeligheten var det bare én av tolv som hadde gjort det, tross lang erfaring i yrket. Årsaken de vanligvis oppga var taushetsplikten.
I boken skisserer Holmboe flere tenkte eksempler. For det gjelder ikke bare gutten med blåmerker og den barnehageansatte. Det gjelder også læreren som blir betrodd at en elev planlegger en kriminell handling. Det gjelder helsearbeideren som blir oppsøkt av en mor som frykter kjønnslemlestelse av sitt barn. Og mange, mange flere.
– Folk kan ikke reglene
– Jeg har skrevet denne boken fordi lov i bok ikke alltid er lov i bruk. Folk kan ikke alltid disse reglene, sier Holmboe.
I prinsippet er det enkelt. Varslingsplikten og avvergingsplikten går foran taushetsplikten, for alle aktuelle yrkesgrupper.
Varslingsplikten innebærer at ansatte i blant annet skoler, barnehager og helsesektoren har en individuell plikt til å melde fra dersom de har grunn til å tro at et barn opplever mishandling og omsorgssvikt, har alvorlige atferdsproblemer eller blir utsatt for menneskehandel. Hva den ansattes overordnede mener, spiller ingen rolle.
Er du derimot en privatperson som fatter mistanke, eller en lærer som opplever noe på privat plan, er du ikke omfattet av varslingsplikten. Men du har likevel rett til å melde fra, om du ønsker det.
– I slike tilfeller blir valget mer moralsk enn juridisk. Kanskje vil noen tenke at de ville hatt en plikt som offentlig ansatt, derfor gjør de det også privat, sier Holmboe.
I situasjoner der du er i grenseland, skal du ha lov til å varsle selv om du også har taushetsplikt.
Morten Holmboe
Å avverge lovbrudd
For privatpersoner trer den juridiske plikten først inn hvis man mener det er sikkert eller mest sannsynlig at det kan skje mishandling i nære relasjoner eller en del andre alvorlige lovbrudd. Da er det avvergingsplikten som gjelder. Dette innebærer enten å gripe inn selv eller varsle politiet, i praksis blir det ofte det siste.
Plikten inntrer hvis du vurderer et framtidig lovbrudd som mer enn 50 prosent sannsynlig. Den gjelder for eksempel hvis du ser et barn bli slått og er nokså sikker på at det vil skje igjen. Denne plikten gjelder også læreren som blir betrodd at en elev planlegger en kriminell handling, og der handlingen kan komme til å skade folks liv og helse.
Holmboe påpeker at det kan være vanskelig å vurdere om noe er over 50 prosent sannsynlig.
– I situasjoner der du er i grenseland, skal du ha lov til å varsle selv om du også har taushetsplikt. Hvis en lærer unngikk å varsle om et tyveri som utviklet seg til et ran, og noen ble skutt, ville det bli forferdelig vanskelig for læreren. Det kan du ikke kreve av folk, mener Holmboe.
Hvis det å melde fra innebærer fare for deg selv, dine nærmeste eller andres liv og helse, kan du ikke bli straffet for ikke å ha oppfylt avvergingsplikten.
Når man tar feil
Så hender det at mistanken man hadde, ikke var riktig. Det kan for eksempel vise seg at gutten med blåmerkene faktisk HADDE falt ned en trapp, og at dette blir klart etter at barnevernet er blitt involvert.
– I et slikt tilfelle har den barnehageansatte likevel ikke gjort noe galt. Kriteriet er bare at hun hadde grunn til å tro at det var noe. Hun har varslet ut fra hva hun faktisk kunne vite, sier Holmboe.
– Men vil hun ikke føle på det overfor barnets foreldre?
– Jo, det vil hun. Selvfølgelig. Men det er likevel ikke rimelig å kritisere henne for det, for hun hadde faktisk en lovfestet plikt. Hun har gjort jobben sin. Så da må hun heller forklare for foreldrene at hun ikke klarte å sitte på dette i tilfelle det var noe. Og foreldrene må prøve å akseptere det.
Kan vurdere andre muligheter
Varslingsplikten innebærer imidlertid ikke at du skal løpe til telefonen med det samme du ser et plaster. Noen barn faller ned fra trær og sykler og skader seg stadig vekk. Men hvis det begynner å skje så ofte at du ikke tror på det lenger, må du ta en vurdering, ifølge Holmboe.
– Da må du spørre deg: Har du grunn til å tro at noe er galt? Og hvis det viser seg å være alvorlig, kan du da leve med at du ikke gjorde noe? Dette er ikke bare juridiske spørsmål, de handler også om etikk.
Det er ingen som har lyst til å gå videre med slike ting. Men regler er nødvendige nettopp fordi det vi har mest lyst til å gjøre ikke er det vi må gjøre.
Morten Holmboe
Noen ganger er det også lurt å ta en prat med dem det gjelder før du går videre med saken, påpeker Holmboe. For eksempel kan det være riktig å starte med en dialog med barnets foreldre om hvordan man oppdrar barn i Norge.
– Varslingsplikten gjelder framover i tid. Du skal hindre framtidig skade. Hvis du snakker med foreldrene og ser at de tar ting innover seg, har du ikke lenger plikt til å melde fra til barnevernet.
Stortinget har bestemt det
Hvis du har mest lyst til å lukke øynene og tenke at det sikkert bare er noe du innbiller deg, er det helt naturlig, mener han.
– Det er ingen som har lyst til å gå videre med slike ting. Men regler er nødvendige nettopp fordi det vi har mest lyst til å gjøre ikke er det vi må gjøre. Stortinget har bestemt at du SKAL blande deg inn i ting, sier han.
De som står i slike situasjoner, vil svært ofte oppleve dilemma. Mange ganger finnes det heller ikke helt objektive svar. Likevel har Morten Holmboe et tydelig råd:
– Da jeg var gutt, sto jeg i mål på en håndballkamp og lukket øynene da ballen kom. Da fikk jeg den midt i ansiktet. Det samme risikerer man hvis man lukker øynene i disse situasjonene. Man må våge å gå inn i de vanskelige tingene, hvis ikke kan det gå galt til slutt.
Barnehager, skiforeninger og alpinanlegg bruker millioner av kroner på å lage vinter. Hva skjer med et folk som er født med ski på beina når det slutter å snø?
Publisert i A-magasinet6. april 2017 (illustrasjonsfoto: Nebraska Oddfish/Flickr)
Hvis utbyggerne får det som de vil, kan du i 2019 spenne på deg skiene på Lørenskog og ta deg en skikkelig skitur – innendørs. Den planlagte skihallen blir blant verdens største, og du vil kunne gli oppover og nedover, forbi barn som strever med sine første fiskebein og 40-åringer som trener til Birken. Værforholdene spiller ingen rolle, for der du går er temperaturen minus to til fire grader året igjennom, og under deg har du et solid lag av kunstsnø.
– Vi vil gi barn og unge opplæring og skiglede, sier Kjetil Fladmark Larsen, markedsdirektør i Vinterparken AS.
– En kunstig etteraping av vinteren, sier filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen.
10.000 barn på kunstsnø
De siste årene har stadig mer av den norske vinteren blitt kunstig. Alpinanlegg legger nå en såle av kunstsnø, så snøen skal holde vinteren og våren igjennom. Selv i langrennssporene kan du ikke være sikker på at snøen du går på har falt ned fra himmelen.
– Vi har hatt 10.000 barn på skikurs i vinter. Langt de fleste har gått på kunstsnø, sier generalsekretær Erik Eide i Skiforeningen i Oslo.
Å lage snø er ikke helt nytt. Det er over femti år siden de første snøkanonene kom til landet vårt. Stedet var Oppegård, og det var en østerriksk alpinist som tok initiativet. Franz Hartweger har tidligere fortalt Aftenposten at «folk lo da jeg snakket om snøkanoner. Vi har da nok snø, sa de».
Nå er det få som ler. De siste ti årene har norske alpinanlegg kjøpt snøproduksjonsanlegg for 736 millioner kroner, ifølge Alpinanleggenes Landsforening. NRK har meldt at 170 norske barnehager har investert i snøkanoner, og i tillegg planlegges en av verdens største skihaller i vinterlandet Norge.
Bruker overskuddsenergi
Byggingen av skihallen har blitt forsinket, men i februar kom finansieringen på plass, og ifølge Kjetil Fladmark Larsen er det svært sannsynlig at prosjektet blir realisert.
Hallen vil i så fall ha to kilometer med langrennsløyper, alpinbakke og en terrengpark med forskjellige aktiviteter. Fladmark Larsen påpeker at den blir mer miljøvennlig enn skihaller andre steder i verden, fordi den vil kjøles ned ved hjelp av overskuddsenergi fra varmepumper til bygningene rundt.
– En varmepumpe slipper ut kaldluft, som vanligvis går rett ut i luften. Her vil vi ta vare på kulden. Vi bruker langt mindre kulde enn vi har tilgjengelig, sier han.
Snøen skal produseres ved hjelp av snøkanoner. Planen er å legge permafrost i bakken, for å sikre at snøen holder seg på plass.
– Vil lage et Svalbard innendørs! Det er første gang dette gjøres, sier markedsdirektøren.
En osteklokke
Mens Fladmark Larsen er entusiastisk, er filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ved Universitetet i Oslo skeptisk.
– Man lager en «grand illusion», en osteklokke som vi kan gå inn i og slippe å forholde oss til klimaendringene, sier han.
Vetlesen mener at kunstsnø har to sider. Den gir oss gleden over fortsatt å kunne bruke ski store deler av vinteren. Men den gir oss også en sovepute.
Det er en enorm artsegoisme i at vi lager noe som er skreddersydd kun for våre ønsker.
– Hvis vi bare bruker kunstsnø og er akkurat like mye ute på ski som før, kan vi være helt ubevisste og ureflekterte rundt det faktum at snøen uteblir. Vi kan tenke at dette fikser vi teknologisk.
Særlig problematisk blir det hvis vi stenger oss inne i en osteklokke, mener han.
– Det er en enorm artsegoisme i at vi lager noe som er skreddersydd kun for våre ønsker. Det er en illusjon på veldig høyt nivå, for mennesker er også avhengige av at andre former for liv kan leve videre.
Vinteren er truet
Vi vil få flere vintre som den vi har hatt i 2017. Ifølge Meteorologisk institutt har gjennomsnittstemperaturen for Norge ligget 3,7 grader over normalen. Flere steder har det vært kaldt nok til at nedbør har kommet som snø, men snøkanoner har likevel skutt vinterstemningen ut i mange deler av landet.
Den norske vinteren, slik vi har kjent den så lenge. Bildet viser kanefart på Voss i 1903. Foto: Riksarkivet
Nye tall fra Vestlandsforskning tyder på at vinteren er særlig truet hvis du bor i lavlandet nært kysten. Et anlegg som Ørsta skisenter kan, hvis klimagassutslippene fortsetter som nå, forvente en sesong på én dag i 2080, ifølge forskernes modeller. Med mindre de bruker kunstsnø.
– Skisentrene på Vestlandet ser allerede store endringer. For dem er ikke klimaendringene noe abstrakt og framtidig, de står midt oppi det, sier samfunnsgeograf Ida Marie Gildestad.
Forskjell på Ørsta og Beitostølen
Fram mot 2030 vil endringene bli mer merkbare, selv om det kan variere fra år til år. Det er også store geografiske forskjeller. Mens sesongen i Ørsta kan bli 50-70 dager kortere, avhengig av hva som skjer med utslippene, vil sesongen på Beitostølen kanskje bare bli 15-20 dager kortere. Med andre ord: Kystnære, lavtliggende anlegg kan vente en halvering av sesongen, mens høyfjellet vil forbli kaldt en stund til.
Mange norske skianlegg legger kunstsnø i bunn og bruker det som en såle for vanlig snø. Dette er fordi det skal mer til før kunstsnøen smelter.
– Kunstsnø vil kunne sikre en mye lenger sesong for mange anlegg. Men snøproduksjon er dyrt, og mange er bekymret for hvor vidt det blir lønnsomt. En del er optimistiske til ny teknologi, sier Gildestad.
Folk vet det ikke
Også i langrennssporene har kunstsnøen funnet sin plass. Generalsekretær Erik Eide forteller at Skiforeningen i Oslo har vært avhengige av det i vinter. Han presiserer at snøforholdene i marka har vært langt bedre enn i byen, men at foreningen har brukt kunstsnø der det arrangeres skiskoler for barn, og for å tette snøfrie partier i langrennsløypene.
Et eksempel er i Sørkedalen vest i Oslo, der det på grunn av lokale temperaturforskjeller ofte er et snøfritt parti mellom parkeringsplassen og skisporet. Dette har blitt fylt med kunstsnø i flere sesonger nå.
– Det har vært hundretusenvis av mennesker på ski i Sørkedalen i vinter. Veldig mange vet ikke at det er tilrettelagt med kunstsnø. Det er helt greit, det viktigste for oss er at folk kommer seg ut. Vi vet av erfaring at er det én kilometer å gå til løypa, går ikke folk på ski, sier Eide.
Mer bærekraftig
Men kunstsnø koster, det krever både utstyr og energi. I Trondheim forskes det nå på hvordan snøproduksjon kan bli mer bærekraftig. En snøkanon, som krever minusgrader, bruker 0,3 kWh per kubikkmeter, noe som tilsvarer rundt 20 minutter med en hårføner. Skal du lage snø i plussgrader, må du bruke 100 ganger så mye energi. Dette gjøres ikke mange steder i dag, men det blir blant annet gjort på Sjusjøen og Geilo.
Målet til forskerne er å skape plussgraderteknologi som bruker mindre energi.
– Det er ikke mer hokuspokus enn at vi lager is som blir kvernet opp i små ispartikler, sier professor Trygve Magne Eikevik ved Institutt for energi- og prosessteknikk, NTNU.
Dyr prislapp
Litt hokuspokus er det likevel. For å lage is i plussgrader, brukes det en varmepumpeteknologi som i dag krever såkalte hydrogenfluorkarboner (HFK). Disse har flere tusen ganger høyere klimapåvirkning enn CO2. Forskerne ved NTNU og SINTEF ønsker å bruke CO2 i stedet, altså overskuddsgass fra prosessindustri som likevel ville blitt sluppet ut.
Veldig mange trener på kunstsnø nå. Barna har skileik og driver på i små sløyfer på et par kilometer. Det er synd å si, men noen blir vant til det.
Snømaskinen vil trolig bli bygget i en container og kunne produsere 200 kubikkmeter snø i døgnet. Det holder til å lage omtrent 100 meter skiløype hver dag. Prislappen? Mellom 3 og 6 millioner kroner, anslår Eikevik. Ikke noe for den alminnelige barnehage, altså.
– Synes du det er litt trist at man må forske på snøproduksjon?
– Ja, det hadde selvfølgelig vært kjekt hvis vi hadde hatt naturlig snø. Det er stas å være ute i snøen på den mørkeste tida, og vi ser hvordan unge og voksne koser seg.
Savner blå Swix
Snøflak som daler fra himmelen. Tunge, hvite grantrær. Glitrende snøkrystaller. Er det bare nostalgi å ønske at det ikke skal ta slutt? Generalsekretær Erik Eide i Skiforeningen er glad i snørike vintre.
– Veldig mange trener på kunstsnø nå. Barna har skileik og driver på i små sløyfer på et par kilometer. Det er synd å si, men noen blir vant til det. Men vi som har opplevd snøtunge graner, gleden ved blå Swix og lange turer i marka, vi savner jo det når vi ikke har det, sier han.
Han er imidlertid opptatt av å bevare skigleden. Og må man lage snøen selv, så må man det.
– Kan kunstsnø hindre at vi tar klimaproblemet innover oss?
– Nei, jeg tror ikke det. Nesten tvert imot. Jeg tror at de som er glade i å gå på ski, er mer klar over klimautfordringen enn de fleste andre. Det du er glad i, er du opptatt av å ta vare på. At vi innimellom har kunstige bidrag … slik tror jeg verden har blitt.
Mørke uten snø
Det er likevel ikke kunstsnøen som driver oss som skinasjon, legger Eide til. Det er fjellet, marka og den gode, gamle vinteren. Det er kongefamilien i Holmenkollen, barn som snubler seg fram på ski, Nansen og Amundsen og alle OL-medaljene.
– Hvis folk begynner å tvile på at vinteren kommer, skjer det noe med oss. En vinter uten snø i Norge, det er mørke på så mange vis. Hva skal vi drive med da?
Folk snakket ikke om det
I boken «Living in Denial» baserer den norsk-amerikanske sosiologen Kari Norgaard seg på et feltarbeid på Vestlandet vinteren 2000-01. Hun skriver om innbyggere som på grunn av en mild vinter ikke kunne drive med isfiske, slik de hadde gjort tidligere, og om en skiindustri som måtte investere stort i kunstsnøproduksjon.
Ifølge Norgaard sluttet folk forbausende raskt å snakke om det de ikke kunne gjøre. Det var verken leserinnlegg i avisene eller press på politikere, selv om media tydelig koblet mildværet til klimaendringer. Hun kalte det en «sosialt organisert fornektelse».
– Det var ikke en fornektelse i den forstand at folk nektet for at det skjedde. Det var mer en ignoranse, forklarer hun.
Og når den ene lot til å ignorere det, ignorerte den andre det også.
– Hva vi snakker om og er opptatt av som individer, er veldig avhengig av hva folk rundt oss snakker om. Sosiale normer betyr mye for hva som oppleves akseptabelt å være opptatt av, sier Norgaard.
Snø blir kunstsnø
Hva vil skje med oss når stadig mindre snø faller ned fra himmelen? Vi ble født med ski på beina, er det nå så sikkert at vi vil dø på samme måte?
Når det først har blitt den nye normalen at vannene ligger åpne og engene er grønne i januar, februar og mars, vil både gamle og unge trolig raskt gå over til nye aktiviteter.
– Selvfølgelig vil norske barn i overskuelig framtid få høre at barn i Norge har gått på ski og lekt i snøen. Når de da selv opplever kunstsnø, får de en vinteropplevelse som i hvert fall ligner på det foreldre og besteforeldre hadde, sier Arne Johan Vetlesen.
For hver ny generasjon vil det som er normalen i barndommen, oppleves som normalt seinere i livet også, ifølge filosofiprofessoren. For de som vokser opp med kunstsnø, vil det være det som er snø.
– Da blir det litt gammeldags og eksotisk med snø på trærne, snøkrystaller og tett snødrev. Det blir en fortelling fra gamle dager.
– Hva vil skje med nasjonalfølelsen vår hvis det ikke snør rundt oss?
– I utgangspunktet kan det virke som en dramatisk utfordring for nordmenns selvbilde. Men når det først har blitt den nye normalen at vannene ligger åpne og engene er grønne i januar, februar og mars, vil både gamle og unge trolig raskt gå over til nye aktiviteter.
Mindre løssnø
Også Ida Marie Gildestad ved Vestlandsforskning tror at nordmenn vil tilpasse seg mer snøfattige vintre. Skianleggenes tilpasning vil være å bruke kunstsnø, og mange vil nok fortsette å oppsøke dem. Men hun lurer likevel på om de vil merke en nedgang i besøket.
– De vi har intervjuet i skianleggene, er litt bekymret for at natursnø er noe av det som gjør anleggene attraktive. Halvparten av skikjørerne kjører utenfor løypene. Vil de komme like ofte hvis det kun ligger snø i skibakkene?
Ikke minst er det et spørsmål om utlendingene fortsetter å komme, mener hun. Det norske vinterlandskapet selger godt, og hvis alt utenfor anlegget er grønt, er det ikke sikkert at de kommer lenger.
Kan bli den første
Skihallen på Lørenskog er langt fra det første innendørs skianlegget som har vært planlagt i Norge. I Sverige og Finland finnes det såkalte skitunneler, og ifølge Wikipedia har det vært snakket om slike tunneler eller andre anlegg i Øyer, Bærum, Vinterbro, Eidsvoll, Nittedal, Holmestrand, Meråker, Sarpsborg, Vegglifjell, Evje, på Rennesøy og i Holmestrand. Foreløpig er ingen realisert. Skihallen på Lørenskog kan bli Norges første innendørs skianlegg.
Du vil fortsatt kunne ta med kvikklunsj. Kart og kompass kan du legge igjen hjemme, men ta med ski og staver, pågangsmot og godt humør. Og uansett hvordan været er når du drar hjemmefra: Husk varme klær, for det blir garantert minusgrader.
Det oljesvarte Midtausten har begynt å tenke grønt. Det kan på sikt gjere regionen sine autoritære regime meir demokratiske, ifølgje forskarane Brynjar Lia og Jon Nordenson.
Publisert av Universitetet i Oslo,november 2015 (foto: Keith Parker, Flickr.com)
Lenge har enorme oljeinntekter gjort det mogleg for ein del statar i Midtausten å gje innbyggjarane sterkt subsidierte varer og tenester. Saudi-Arabia gjev eldre og sjuke eit generøst velferdstilbod, i Kuwait er utdanning og helsetenester gratis heile livet. Og Iran, Irak, Saudia-Arabia og Algerie bruker mellom 5 og 11 prosent av bruttonasjonalproduktet på å subsidiere innbyggjarane sin bruk av fossilt brennstoff.
Men synkande oljeinntekter kan tvinge statane til å knipe inn på tenestene. Dette kan igjen påverke makta regima har over innbyggjarane.
– Fleire av dei autoritære regima i Midtausten lever av eksportinntektene frå statskontrollert petroleumsproduksjon. Ein stat med enorme ressursar kan få eit stort overtak på folket. Det er mogleg at ein overgang til fornybar energi kan bane vegen for meir demokratiske regime, seier professor Brynjar Lia ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk.
Saman med kollega Jon Nordenson har han starta prosjektet “Climate Change and Energy Transition in the Middle East – Discourse, practice, and state-society relations”, som har fått oppstartsmidlar av UiO:Energi. Forskarane har søkt Forskningsrådet om prosjektstøtte.
Eit grønt skifte
Det er eit grønt skifte på gang i Midtausten, men kva som vil skje og kor fort det vil skje er opne spørsmål. I 2015 skreiv Brynjar Lia blogginnlegget A Solar Powered and Electrified Middle East? der han påpeika at temaet har fått lite merksemd blant forskarar, trass den utbreidde oppfatninga av at store eksportinntekter frå oljeproduksjon heng tett saman med autoritære styresett.
I 2012 overraska verdas største oljenasjon, Saudi Arabia, mange da dei annonserte ein 109 milliardar dollar-plan for fornybar energi, med mål om at sol skulle forsyne landet med ein tredjedel av elektrisiteten i 2032. Prosjektet har blitt forseinka, men fleire andre land i regionen, spesielt Dei sameinte arabiske emirata, Marokko, Jordan og Egypt, dyttar på for å bli mindre avhengige av fossilt brennstoff. Nyleg annonserte også Algerie ei fornybarsatsing på 120 milliardar dollar.
Det er skilnader på landa: Nokre er rike oljenasjonar, som må førebu seg på lågare inntekter frå oljen i tida framover. Andre er nettoimportørar av energi og har mykje å tene på å bli meir sjølvforsynte. Fornybarsatsinga skjer i begge leirar.
Ser sola i horisonten
Førebels er det Marokko og Jordan som har kome lengst. Begge landa er i dag nettoimportørar av energi, men det kan det bli ei endring på. Marokko importerer over 90 prosent av energien, men det enorme Noor Ouarzazate solenergi-prosjektet som er venta fullført i 2019 skal dekke ein stor del av landets elektrisitetsbehov.
Jordan har som mål at ti prosent av energiforbruket skal vere frå fornybare kjelder i 2020. Seks prosent skal kome frå kjernekraft. Landet importerer i dag gass frå Israel, noko som er politisk vanskeleg.
– Ved å byggje eigne kraftverk, får dei sjølve meir kontroll på energisituasjonen. I tillegg har prisen på solpanel gått raskt nedover. Hos land som importerer gass i dag, er det truleg meir lønsamt å bruke eigenprodusert solenergi, seier Lia og legg til at det framleis er teknisk utfordrande å lagre og eksportere solenergi.
Også Egypt satsar på sol. Her opna regjeringa sitt første solkraftverk i Kuraymat, sør for Kairo, i 2011, og eit stort tal kontraktar innan sol- og vindkraftproduksjon har blitt signerte siste åra. Målet er at 20 prosent av Egypts elektrisitet skal vere frå fornybar kraft i 2022.
Elbilane kjem
Ei anna merkbar utvikling innan feltet er el- og hybridbilar. I 2014 vart det selt over 300.000 slike bilar globalt, og sjølv om andre verdsdelar ligg føre Midtausten, skjer det ting også der.
– Dei sameinte arabiske emirata og Jordan subsidierer elbilar, og den tyrkiske regjeringa har gjort det klart at dei ikkje aktar å hengje etter i produksjonen av elbilteknologi, seier Lia.
«Tyrkia gjekk glipp av den klassiske forbrenningsmotorteknologien (…) men elektriske bilar gjev oss ei ny moglegheit,» uttalte forskings- og teknologiminister Fikri Işık i 2011. Tyrkia hadde eit misykka forsøk på å produsere eigne bilar i 1961, og ønskjer no å satse på nytt. Denne gongen skal det bli ein elbil, ifølgje ministeren.
Merkar sjølv klimaendringane
Midtausten kan vente å bli hardt råka av stigande temperaturar. Allereie har regionen merka konsekvensar av flaum og tørke. Syria opplevde fleire år med tørke før opprøret braut ut, og resultatet var at mange flytta til byane. Dette skapte press på arbeidsmarknaden og sosiale tenester, og langt fleire enn før vart fattige og misnøgde.
Tunisia og Egypt opplevde på si side svært høge matvareprisar, særleg i 2010, på grunn av tørke i Kina og flaum i Russland, to store matvareeksportørar. Ifølgje Lia og Nordenson var dette med å byggje opp under den eksisterande misnøya med regima i Tunisia og Egypt, men det var ikkje ein utløysande faktor for opprøra.
Regionen kan vente seg fleire dagar med ekstremt høge temperaturar i tida framover. Om 50-100 år vil truleg delar av Midtausten der det i dag bur folk, vere fråflytta.
– Regionen merkar klimaendringane. Dei kan ikkje sitje på gjerdet når det er press utanfrå og resten av verda gjer noko, seier Lia.
Motivasjonen bak endringane
Hovudmotivasjonen bak dei endringane som er på gang, er likevel ikkje omsynet til miljøet. For dei fleste oljestatane, spesielt Saudi Arabia, er skiftet motivert av rask vekst i nasjonalt energikonsum og høge og lite berekraftige subsidiar på fossilt brennstoff.
Det aukande energibehovet må bli møtt av andre energikjelder, viss ikkje vil landet miste posisjonen som ein dominerande oljeeksportør.
For energiimporterande land handlar motivasjonen til dels om energisikkerheit. I enkelte tilfelle ser ein også ei fornybarsatsing på lokalt nivå, fordi straumforsyninga kuttast på grunn av krig. Og på Gaza har ei rekke entrepenørar laga sine eigne elbilar med solcellepanel på taket. Bensin er dyrt, det er vanskeleg å få tak i bildelar, og slikt fostrar lokal oppfinnarevne.
Store spørsmål, få studiar
I prosjektet skal forskarane studere ulike sider ved det grøne skiftet i Midtausten. Mellom anna vil dei undersøkje kor vidt eit grønt skifte har støtte blant vanlege innbyggjarar.
– Korleis snakkar folk om dette? Kva slags ord og uttrykk brukar dei? Er det aktivistgrupper som frontar satsinga, eller er det styresmaktene? Her veit vi at det er skilnader mellom landa. I Dei sameinte arabiske emirata bruker styresmaktene til dømes dette for å vise seg fram, med bygginga av den klimanøytrale byen Masdar. Men der har du ikkje heilt det same engasjementet i folket, seier Jon Nordenson.
Eit grønt skifte i Midtausten kan bety mykje for resten av verda, påpeikar han.
– Landa i Midtausten sit på mesteparten av verdas olje- og gassressursar, og det som skjer der kan ha ein potensielt enorm effekt på andre land. Samtidig virkar det også motsett veg: Endringar i den internasjonale energimarknaden kan bety mykje for landa i Midtausten. Kanskje vil ein på sikt ikkje finne nok kjøparar av olje og gass.
Éi av fem kvinner i Vesten har ikkje barn. Professor Cristina Archetti tar utgangspunkt i eige liv når ho forskar på kvifor mange barnlause kjenner seg utanfor og mislykka.
Det hadde aldri vore så viktig for Cristina Archetti å få barn. Men då ho forstod at ho truleg ikkje ville få det, kjende ho seg plutseleg mislykka.
Spesielt sterk var kjensla den dagen ho vart forfremma til professor ved Institutt for medier og kommunikasjon. Endeleg hadde ho nådd målet sitt; dørskiltet vart endra, løna gjekk opp, ho fekk nye businesskort. Men elles var alt akkurat som før.
– Det var eit stort antiklimaks. Alt arbeidet eg hadde lagt ned gjennom dei siste tjue åra, hadde handla om dette. Eg begynte å spørje meg sjølv om eg hadde gjort alt feil. Korleis kunne eg ha vore så dum? Eg hadde jo gått glipp av heile meininga med livet.
Det er underleg, tenkjer ho i etterkant, at kjensla av å ha mislykkast var så sterk, sjølv om det å få barn aldri hadde vore særleg viktig for henne. Det kjendest som om ho mangla noko andre hadde.
Barnlaus eller barnfri
På engelsk skiljast det mellom to ord: «childless» og «childfree». Det første ordet siktar til kvinner som har ønska å få barn, men som ikkje får det. Det andre ordet skildrar kvinner som har valt ikkje å få barn.
I Noreg har vi berre eitt omgrep: barnlaus. Med andre ord – har du ikkje barn, er det noko som manglar.
Cristina Archetti. Foto: Alf Øksdal
For sin eigen del spurte Archetti seg kor deprimert ho skulle la det gjere henne. Ho og ektemannen hadde prøvd i seks år, kor mykje tid skulle ho bruke på å lengte? Ho stilte også spørsmål ved korleis andre kvinner i hennar situasjon hadde det, og ho bestemte seg for å undersøke det som forskar.
For ho visste at ho ikkje var den einaste. Éi av fem kvinner i vestlege land har ikkje barn. I Noreg er delen ein av sju. Og kvar fjerde norske mann blir aldri pappa.
Eit tema det gjer vondt å snakke om
Så langt har ho intervjua 13 norske, svenske, danske og italienske kvinner. Ho har høyrt historier om sorg, om å lengte, om årevis med forsøk og skuffelsar. Om kjensla av å ha mislykkast. Om å kjenne seg utanfor.
– Å intervjue desse kvinnene er annleis enn å intervjue politikarar eller diplomatar. Dette er eit tema som mange ønskjer å snakke om, men det gjer vondt. Kanskje er det lettare for dei å snakke med meg enn med mange andre, sidan eg sjølv ikkje har barn. Fleire har sagt at dei er glade for å kunne snakke med meg, at dei kan fortelje meg ting som andre ikkje forstår, seier Archetti.
Kvinnene ho intervjuar er i ulike situasjonar. Ei er bonusmamma, og sjølv om ho er glad i barna, spør ho seg om det er verdt alt strevet. Ei anna har vore gjennom nesten ti prøverørsforsøk.
– Kvifor vel ein å gå gjennom så mange forsøk, med alt det inneber? Eg trur at dette ikkje berre handlar om eit inderleg ønske om å få barn, eg trur det også handlar om press frå samfunnet rundt. Eg har møtt kvinner som har fått liva sine nesten øydelagde. Viss livet utan barn var eit meir synleg alternativ, ville dei kanskje ikkje utsetje seg for alt dette.
Mødrer som angrar
Ikkje å ha barn, og også å angre på at ein har fått det, er tabubelagde tema. Den israelske sosiologen Orna Donath sparka i gang ein stor debatt då ho i 2015 publiserte ein studie basert på intervju med 23 israelske mødrer som angra. I artikkelen skreiv ho at medan morskap kan føre til sjølvrealisering, tilfredsheit, kjærleik, stoltheit og glede kan det også føre til smerte, hjelpeløyse, frustrasjon og skuffelse.
Lenger nord, i Tyskland, ga forfattar Sarah Fischer ut boka «Die Müttergluck-Lüge» («Mammalykkeløgnen»), med undertittelen «Å angre på morskap – derfor ville eg heller blitt far». Spaltisten Harald Martenstein meinte på si side at «morskaps-angrarane» dreiv barnemishandling, sjølv om dei samtidig sa at dei elska barna sine.
– Debatten har vore svært kjenslelada. Det har kome hundrevis på hundrevis av kommentarar. Nokon har påstått at Orna Donath har juksa. Folk har vore alt frå forståingsfulle til ekstremt aggressive, seier Archetti.
Ekstra tøft å vere barnlaus i Noreg?
Ho er i starten av si eiga forsking på temaet, men ho har ein hypotese om at ikkje å få barn er meir akseptert i andre land enn Noreg. Sjølv kjem ho frå Italia, der éi av fire kvinner i 40-åra ikkje har barn.
– For dei fleste italienske kvinner er det uaktuelt å bli gravide gjennom sæddonasjon. Er du singel, kan det godt hende du bur heime hos foreldra dine. Økonomien er annleis enn i Noreg, det finst færre støtteordningar for barneforeldre og det er nokså strenge restriksjonar for kven som kan få prøverørsbehandling. Eg trur at mange i Italia lettare vil forstå at kvinner ikkje har barn, seier ho.
I Noreg kan ein derimot få inntrykk av at det å få barn alltid er muleg: Single kan få sæddonasjon i Danmark, par kan forsøke prøverør eller i det minste adoptere.
– Men eg har intervjua mange kvinner som kunne ønske seg barn, men som ikkje kan få det. Prøverør har ikkje ført fram, og dei kan heller ikkje adoptere. Kanskje er dei for gamle, dei har hatt kreft eller er single. Dei fleste barnlause kvinner har ikkje valt å bli det, seier Archetti.
For sin eigen del har ho aldri fått svar på kvifor ho og ektemannen ikkje har fått det til. Det er ingenting fysisk gale med dei, men likevel har det ikkje gått. Slik er det for mange.
«Det er som om vi ikkje eksisterer»
I intervjua har ho mellom anna spurt kvinner om dei kjenner seg som del av ei gruppe. Nokre svarer ja, andre nei. Fleire har stor glede av diskusjonsforum for barnlause på nettet, dette gjer at dei ikkje kjenner seg åleine. Men når kvinnene blir spurte om dei kjenner seg representerte som gruppe i media, er svaret nei.
– Dei fleste seier at det er som om dei ikkje eksisterer. Éi meinte at problemet ikkje berre er manglande representasjon av barnlause, men også at media feilrepresenterer kvinner og mødrer. Har du barn, blir du portrettert som glad og lykkeleg. Men det er jo ikkje alltid slik.
Fleire av kvinnene har fortalt henne at dei ikkje snakkar om temaet med andre, og gjer dei det, er det berre med nære venner. Men det finst også nokre som ønskjer å endre samfunnet. Archetti er sjølv ei av dei.
Ønskjer at barnlause skal bli meir synlege
– Eg meiner ikkje at kvinner bør la vere å få barn, men alle kvinner må bli anerkjende for det dei har å tilby, seier ho.
– Viss barnlause og barnfrie kvinner vart meir synlege i samfunnet, ville dette betre liva til dei som ikkje har barn. Dei ville ikkje alltid gå rundt og føle at noko manglar. I dag verkar det som om ein ikkje kan bli lykkeleg utan barn. Kanskje vi må endre på denne oppfatninga og gjere det meir akseptabelt ikkje å ha det.
Kvinnene og historiene burde få meir plass i mange slags fora, meiner ho.
– Generelt er temaet sjeldan å finne, både i filmar, seriar, nyheiter og offentleg debatt. Ein finn fleire historier om mirakelbabyar, som kanskje er fødde av kvinner på 50 år, men alle dei mislykka forsøka blir passerte i det stille.
Korleis er det så for Archetti å forske på eit tema som er så personleg for ho?
– Ein kan sjølvsagt spørje korleis eg kan vere objektiv, det er eit legitimt spørsmål. Men samtidig: Kva forsking er eigentleg objektiv? Alle forskarar er menneske, med eigne meiningar og kjensler. Det å vere i same situasjonen som dei eg intervjuar, betyr at eg forstår dei på ein djupare måte enn andre ville gjere. Kvinnene seier også at det er lett å fortelje meg ting, fordi eg forstår dei. Det gjev meg ei verdifull mulegheit, nemleg å la andre sine stemmer bli høyrde.
Sidan forskinga er i startfasen, er ho stadig på leit etter nye intervjuobjekt. Ho oppmodar både kvinner og menn utan barn til å ta kontakt med henne, anten det er sjølvvalt eller ikkje. Alle som ønskjer det vil få vere anonyme.
– Barnlause kvinner er lite synlege i media, og mennene heilt fråverande. Det er også vanskelegare å få kontakt med mennene. Men dette gjeld faktisk kvar fjerde mann i Noreg, seier Cristina Archetti.
Fakta: No Child Zone
Forskingsprosjekt: “Unpacking the No Child Zone: Media, Communication and Technology in the Making and Mobilization of Childfree and Childless Identities”
13 kvinner vart intervjua i ein pilotstudie. Archetti har søkt Forskningsrådet om midlar til eit større prosjekt. Utan midlar vil ho halde fram med prosjektet i mindre skala.
Måla er fleire, mellom anna å forstå kor viktig kommunikasjon er for å skape ein felles identitet blant barnlause, å forklare korleis media påverkar barnlause si oppfatning av seg sjølve og betre å forstå velferdsstatens fertilitetsutfordringar.
Du var våt, kald, sliten og hadde gnagsår. Korleis er det muleg at du fire veker seinare hugsar det som ein flott tur?
Publisert i Fjell og vidde, april 2016 (illlustrasjonsfoto: Silje Pileberg)
Vi er nok mange som har opplevd det: kilometervis med turgåing i regnvêr, skigåing på glatt og hard aprilsnø, blytungt randonee-utstyr i oppoverbakke, gnagsår som bit oss i hælen, eller kanskje ein frykteleg høgdeskrekk. Likevel står vi bi og gjennomfører det vi var tenkt til. Og det underlegaste av alt: Vi tenkjer tilbake på det med glede!
Kjensla av glede er eit aldri så lite mysterium som har opptatt filosofar i tusenvis av år. Dei siste åra har temaet også begynt å oppta friluftslivsforskarar. Det ser ut til at det, djupt inne i oss menneske, er eit potensiale for ei heilt spesiell glede – som ikkje kan arvast, og som vi aldri får gratis. Den gleda kjem alltid etterpå.
Smiler i botnen av bakken
– Når ein skikøyrar køyrer nedover ein bakke, ser han ikkje glad ut i det heile tatt. Men med éin gong han begynner å bremse, kjem smilet. Når han stoppar heilt, kan han smile stort, fortel Audun Hetland, stipendiat i psykologi ved UiT Norges arktiske universitet.
Han monterte like godt hjelmkamera, både på skikøyrarar og syklistar, for å filme ansiktsuttrykka deira. Han har sett det meste: Redsle, alvor, sinne, konsentrasjon. Gleda kjem alltid til slutt.
Slik er det også med basehopparar. Her viser pulsmålingar at dei er livredde før dei hoppar. Kanskje ikkje så rart, for på nokre sekund kan jo alt vere over. Ein av basehopparane Hetland følgde, klarte endeleg – etter å ha feila gong på gong – å få til det perfekte hoppet. Men gleda kom først til syne når han landa: i eit vanvittig gledesbrøl.
– Vi menneske set oss i ei heil rekke situasjonar som kan verke uforståelege. Alle basehopparar har nesten makspuls før dei hoppar. Det er vondt å vere redd! Likevel hoppar dei, igjen og igjen. Kvifor i all verda gjer dei det?
Det underlege er at når basehopparane blir spurte i etterkant, seier dei at dei berre var litt over middels redde. Fem eller seks, kanskje, på ein skala frå éin til ti.
Det beste var å lære noko nytt
Ekstremsportutøvarar er ekstremvarianten av folk flest. Men også blant meir ordinære turfolk er det eitt eller anna får oss til stadig å gjenta aktivitetar, sjølv om dei ikkje er så behagelege der og då.
Helga Synnevåg Løvoll, forskar ved Høgskulen i Volda, tok med 64 studentar ut på tur som del av ein doktorgradsstudie. Studentane hadde varierande erfaring med friluftsliv, og ho ville følgje med mens dei utøvde ulike sider av friluftslivet. Dei laga måltid saman, opplevde vakker natur, lo og var sosiale og øvde på grunnleggande friluftsferdigheiter.
Studentane var på to tredagars turar: éin hausttur ved kysten og éin skitur vinterstid. På slutten av kvar turdag spurte Løvoll dei kva som hadde vore den beste opplevinga.
Minnet vårt spelar oss eit puss. Kva vi opplever som behageleg endrar seg med tida.
Helga Synnevåg Løvoll
– I heile seksti prosent av svara sa studentane at det beste hadde vore å øve på nye, grunnleggande friluftsferdigheiter, fortel Løvoll.
Å øve på nye ferdigheiter var éin av sju kategoriar og viste seg å vere viktigare enn mellom anna måltid, latter, kvalitetstid med venner og vakker natur.
– Dei hadde fått øve på heilt grunnleggande ting som å ro, padle, redde kameratar i kano og skred, gå på ski utanfor preparerte løyper og byggje iglo og snøhole. Det var ikkje ekstremt eller risikofylt, men det var heller ikkje veldig behageleg. Til dømes er det ikkje så behageleg å lære kameratredning i iskaldt vatn.
Velbehaget kom etterpå
Løvoll ba dei også om å skildre opplevinga dei hadde hatt. Her sa dei gjerne at den beste opplevinga ikkje hadde vore så behageleg, men at ho hadde vore interessant. Då Løvoll stilte same spørsmål etter ein månad, viste det seg ein merkeleg tendens: Det studentane hadde karakterisert som interessant i første omgang, var framleis interessant, men no var det også blitt behageleg.
– Minnet vårt spelar oss eit puss. Kva vi opplever som behageleg endrar seg med tida, seier Løvoll.
I studiane fann ho også noko anna. Dei som hadde rapportert at dagens beste oppleving var å øve på nye ferdigheiter, hadde éin månad etter eit sterkare ønske om å repetere turen. Hos dei som hadde meint at turens beste oppleving var ein meir avslappande aktivitet, var ikkje ønsket om å repetere turen like automatisk.
Drivkrafta vår ser ut til å vere interesse, engasjement og entusiasme. Desse kjenslene dreg oss gjennom eld og vatn.
Audun Hetland
– Eg trur at dette har ei rimeleg forklaring. Viss vi har gjort noko som fanga engasjementet vårt, førebur vi oss på å utsetje oss for det same ein gong til. Ved å hugse det som meir behageleg enn det faktisk var, byggjer vi opp ein motivasjon for å takle det.
Positive kjensler er drivkrafta vår
Kjenslene våre ser ut til å bety mykje for motivasjonen vi menneske opplever. Medan studiar har tyda på at det meste av gleda vi føler, er medfødd, finst det andre, positive kjensler som banar vegen for den etterpå-gleda skikøyrarar, basehopparar, ekstremsyklistar og friluftsfolk opplever.
– Drivkrafta vår ser ut til å vere interesse, engasjement og entusiasme. Desse kjenslene dreg oss gjennom eld og vatn. Dei får oss til å springe maraton, sjølv om det både er vondt, dyrt og vi veit at vi aldri kan vinne. Når vi er skikkelig interesserte og engasjerte kan vi gjere ting trass i at vi er redde og har det ubehageleg, seier Audun Hetland og legg til:
– I vårt fagfelt er dette nytt. Vi begynner å sjå effekten av å få lov til å vere engasjert.
Leit etter det som vekker interesse
Det som kanskje er det vakraste, er at desse posive kjenslene er tilgjengelige for alle. Det går an å tilretteleggje for at folk skal få oppleve interesse, engasjement og entusiasme.
– Viss du ønskjer at andre skal bli glade i friluftsliv, så bør du leite etter det dei synest er interessant. Gjeld det barn, så set deg inn i barnet sine interesser og spel på det. Då aukar sjansen for at dei vil hugse det som ei positiv oppleving, seier Helga Synnevåg Løvoll.
Og er du forelder, lærar, kurshaldar eller arbeidsgjevar er det heller ikkje dumt å tilretteleggje for at folk får setje sine eigne mål, ifølgje Audun Hetland.
– Blir måla dregne nedover hovudet på folk, mistar dei engasjementet. Klarer vi derimot å tilretteleggje for engasjement, kan folk vere veldig sjølvdrevne lenge, seier han.
– I ekstremsport får utøvarar setje måla sine sjølve. Ein erfaren basehoppar kan hoppe og ta tjue saltoar. Ein fersk hoppar rett ut. Og ein som er veldig god på ski, kan køyre raskare og i brattare bakkar enn ein nybegynnar.
Meistring kjem på toppen
Har vi dagen med oss, kan vi få ei meistringskjensle i tillegg til dei andre positive kjenslene. Meistring er ikkje nødvendig for at vi skal hugse det som ei fin oppleving. Men det er heller inga ulempe.
– Interesse og engasjement endrar seg uansett til glede etterpå. Viss vi i tillegg får oppleve å setje oss eit mål og nå det, får vi eit boost av ei meistringskjensle på toppen, seier Hetland.
Han trur at desse mekanismane fyller ein heilt grunnleggande funksjon.
– Skal vi utvikle oss som menneske, må vi oppsøke situasjonar igjen og igjen. Sjølv har eg segla ein del. Eg blir sjøsjuk, men gløymer det. Dermed kan eg segle sjølv om eg ikkje er skrudd saman for å vere på sjøen. Det same ser eg hos sonen min på eitt og eit halvt år. Han held på å lære seg å gå og snublar gong på gong. Viss det kun var all hylgrininga han hugsa, ville han aldri prøve igjen.
Altfor ofte legg vi sterke føringar i samtalar med barn. Tenkjer vi annleis, kan barna bli meir opne, trygge og snakkesalige, ifølgje politiforsking. Få stader er dette meir tydeleg enn i avhøyrsrommet.
Publisert på forskning.no, mai 2016 (illustrasjonsfoto: Flickr.com)
– Barn er svært viktige vitne i overgrepssaker. Dei har ein like god observasjonsevne som vaksne og er flinke til å korrigere seg sjølve. Spørsmålet er korleis ein får barna til å opne seg og fortelje, seier Trond Myklebust, politiinspektør ved forskingsavdelinga på Politihøgskolen.
Fallgruvene er mange, og både foreldre, tanter, onklar og politiinspektørar snublar rett som det er. Boka «Communication in Investigative and Legal contexts» samlar oppdaterte råd til politifolk, som også omsorgspersonar kan ha nytte av.
– Dei gode avhøyrarane brukar ikkje berre desse teknikkane på jobb. Dei brukar dei også privat, seier Myklebust, som er ein av forfattarane av boka.
Tusenvis av barn må i avhøyr
Dei siste åra har talet på norske barn i avhøyr eksplodert: frå 207 barn i 1994 til 4725 i 2015. Barn blir avhøyrde i fleire typar saker enn før, og i tillegg seier nye reglar at alle søsken i ein familie skal avhøyrast ved mistanke om vald i nære relasjonar.
I dag blir norske barn avhøyrde i barnehus, der helsevesen, politi og barnevern er samla og lar barnet gje forklaring i trygge rammer. Barna må berre forklare seg éin gong, i motsetnad til dei fleste andre land der barn også må møte i retten. Ordninga er så vellykka at ekspertgrupper frå fleire land har vist interesse for å innføre det norske systemet.
Men sjølv om Noreg ligg langt framme, er det framleis ein veg å gå i å få gode, informasjonsrike forklaringar frå barn.
– Dei vanlegaste feila er at avhøyrarar ikkje veit nok om barnet på førehand slik at dei bruker tida på feil spørsmål, at dei avbryt barna for å klargjere det barna seier og at spørsmålsstillinga ikkje er god nok, seier Myklebust.
Gullspørsmåla er opne
Det er fort gjort å trå feil, for spørsmåla ein bør stille barn i avhøyr er svært forskjellige frå måten vaksne vanlegvis snakkar med barn på, ifølgje Myklebust.
– Dette er ikkje enkelt for politiet, og det er heller ikkje alltid enkelt for barn, seier han.
Rett som det er går Myklebust sjølv i baret. Han har barn i barnehagen, og får han eit referat frå ein barnehagetilsett bruker han gjerne dette som utgangspunkt for ein samtale. «Var det nokon som var sinte i dag,» kan han spørje.
Men akk, så feil. For vil ein ha eit godt svar, er første punkt på lista å gje barnet fridom til å fortelje ut frå sitt perspektiv: Still opne spørsmål. Eit politiavhøyr kan for eksempel starte med: «Fortel meg kva som skjedde.» Så, når barnet har fortalt, kan avhøyraren følgje opp med «dette var mykje, fortel det ein gong til».
– Særleg i starten av eit avhøyr er opne spørsmål viktige. Då får ein barnet sitt perspektiv på det som har skjedd, utan at avhøyraren legg føringar, seier Myklebust.
– Viss ein gjer det motsette og for eksempel innleiar spørsmålet med informasjon ein har frå før, vil barnet lett tenke at den vaksne veit alt allereie. Og kva er da vitsen med å fortelje?
Klarare svar og tryggare barn
Det er godt dokumentert at opne spørsmål er meir effektive enn spissa, leiande eller lukka spørsmål. Opne spørsmål oppmodar barnet til å bruke mange ord. Svaret blir meir nøyaktig, klarare og meir truverdig. Forskarar har også sett at barn ikkje motseier seg sjølve når opne spørsmål brukast på tvers av fleire situasjonar.
Trass god dokumentasjon, er berre rundt ni prosent av spørsmåla som stillast i avhøyr av barn, opne. Talet er nokså stabilt i studiar frå Noreg, Finland, England, USA og Israel, landa der det er gjort flest studiar på dette.
– Vi skal ikkje gå i ein diskusjon om prosentar. Men vi må halde fram med å trene. Opne spørsmål legg opp til frie forklaringar, og barnet vil føle meir kontroll over situasjonen. Opplever barn kontroll, vil dei automatisk føle meir tryggleik. Trygge barn fortel meir ope enn utrygge barn, seier Myklebust.
Avhøyrarar bør bli kjende med barnet
Det er ei rekke utfordringar i avhøyr av barn, særleg yngre. Dei har ikkje fullt utvikla språk, og evna til rett uttale kjem seinare enn evna til å forstå rett uttale. Avhøyraren må likevel unngå å foreslå tolkingar, tilrår forskarane, for barn kan seie seg samde i noko fordi dei trur det er forventa.
Fram til tiårsalderen bruker barn også andre strategiar for å måle tid enn vaksne. Dei kan ha vanskar med å fortelje kor mange gonger noko har skjedd eller når det skjedde.
I tillegg til å trene på spørsmålsstiling, bør politifolk derfor vite mest muleg om barnet sine kognitive evner før avhøyret startar. Ei løysing kan vere å gjere eit nøytralt intervju i førekant. Barna kan også bli presenterte for nokre grunnreglar, slik at dei forstår at dei sjølve kontrollerer informasjonen dei sit med.
Nye ordningar på veg
For barn og vaksne med særskilte behov vil avhøyrssituasjonen vere ekstra utfordrande. Dette er eit viktig tema i boka. Noreg har ikkje eit etablert system for å handtere slike avhøyr, men politiet ser i dag på systemet i England med stor interesse, ifølgje Myklebust.
– I England får personar med særskilte behov hjelp av ein såkalla «intermediary». Han eller ho kjenner rettssystemet og har ekspertise på den aktuelle utfordringa, om det er ADHD, lese- og skrivevanskar eller større psykiske problem. Ordninga skal sikre at alle som avhøyrast forstår rettsprosessen og at dei klarer å gjere seg forstått, seier Myklebust.
I tillegg er ein ny avhøyrsmetode under evaluering i Noreg, såkalla «sekvensielle avhøyr». Her stykkast avhøyret opp i fleire delar. For mange barn er det nemleg vanskeleg å fortelje historia si i løpet av eitt møte med politiet. Ei siste ny utvikling er at barnehusa ikkje berre avhøyrer barn med status som fornærma eller vitne. Dei har også begynt eit systematisk og metodisk arbeid med avhøyr av barn som sjølve har krenka andre.
– Samla kan vi seie at vi i Noreg er godt kjende med ny internasjonal forsking. Politihøgskolen vektlegg denne kunnskapen i spesialutdanningane sine, ikkje minst på masterutdanninga i etterforsking, topputdanninga for detektivar i Noreg, seier Trond Myklebust.
