Han ønsker å slå schizofreni på målstreken

Schizofreni og bipolar lidelse er sterkt arvelige sykdommer. Men går det an å forutsi hvem som vil få dem? Det er et av målene til førsteamanuensis Lars Tjelta Westlye, som nå mottar Anders Jahre-prisen for yngre forskere.

Publisert på uio.no og forskning.no, oktober 2019

– Psykiske lidelser er like arvelige som høyde. Den økte sårbarheten kommer allerede ved fødsel, sier Lars Tjelta Westlye, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt og gruppeleder ved Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT).

Men mange slipper fri, selv om de er genetisk disponert. Derfor kan man ikke, per i dag, peke på et menneske og si at DU vil rammes. Ny teknologi kan imidlertid være i ferd med å føre vitenskapen et langt steg i den retning.

Westlye mottar nå Anders Jahre-prisen for yngre forskere, som deles ut av Universitetet i Oslo og belønner fremragende forskning innen basal og klinisk medisin.

Vrangforestillinger og mani

Schizofreni: Du hører stemmer i hodet og tror de er ekte. Du kan lukte eller føle ting som ikke er der. Kanskje tror du at noen prøver å forgifte deg. Du er ofte redd.

Bipolar lidelse: I noen perioder er du deprimert, i andre er du manisk. Og i atter andre føler du deg helt som vanlig.

Mens schizofreni rammer rundt en prosent av Norges voksne befolkning, rammer bipolar lidelse 1-2 prosent, ifølge Folkehelseinstituttet. Men hva er det som skjer i hjernen hos de som får en slik sykdom? Hvorfor reagerer de så forskjellig på behandling? Og går det an å forutsi hvem som vil rammes?

Samme lidelse, ulike hjerner

Framgangsmåten Westlye og kollegene benytter, kan minne om en treårings innsats med byggeklosser: Først river de ned alt vi tidligere har trodd. Så begynner de det møysommelige arbeidet med å bygge et nytt slott.

– Tidligere har forskere tenkt at en alvorlig psykisk lidelse, som schizofreni, har samme årsak hos forskjellige mennesker. Men det er slett ikke sikkert at dette stemmer. Når vi undersøker hjernene til personer med schizofreni ser de veldig forskjellige ut, sier Westlye.

Dette tyder på at de store diagnosegruppene egentlig rommer forskjellige typer sykdommer med ulike årsaker, mener han.

Forvirrende? Ja, kanskje det. Men for Westlye og forskergruppen hans har det vært en øyeåpner. De lar seg nå i liten grad styre av diagnoser i forskningen.

Mener diagnoser er lite presise

– Diagnoser er nyttige i klinisk virksomhet. De gjør det mulig for helsepersonell å behandle og kommunisere med hverandre. Det er ikke nødvendigvis feil å diagnostisere, men diagnosene kan gi inntrykk av at personer med samme diagnose har mer til felles enn de faktisk har.

Innen forskningen har diagnoser fått lov til å danne premisser, mener Westlye. Men her har altså han og kollegene sagt stopp.

– I stedet leter vi etter data om kroppen og hjernen som lar oss tegne opp kartet på nytt. Dette kan gi oss ny kunnskap om sykdomsprosesser.

Vil følge norske ungdommer

Forsker du på psykisk sykdom, kan det være lurt å studere de friske også, mener Westlye. Dette for å forstå de prosessene som øker eller reduserer risikoen for sykdom i befolkningen.

– I dag har vi ikke nok kunnskap til å forutsi hvem som vil utvikle psykisk sykdom. En del ungdommer har risikofaktorer, for eksempel en psykisk syk mor eller far. Men selv med risikofaktorer blir de aller fleste ikke syke, sier Westlye.

De neste årene vil han og kollegene følge deltakere i Folkehelseinstituttets Mor, far og barn-undersøkelse. Dette er en av verdens største helseundersøkelser, der 114.500 barn, i tillegg til mange foreldre, har blitt fulgt siden før barna ble født. I 2020 blir barna mellom 11 og 20 år.

Forskerne ønsker å følge med på ungdommenes hjerner.

– Bare en veldig liten del av disse vil utvikle psykisk sykdom. Men for dem det gjelder, er det akkurat i denne perioden at sykdom begynner å utvikle seg. Vi tror at symptomene ofte kommer en stund etter at sykdommen har inntruffet, og derfor er det veldig viktig å forstå hvordan hjernen endrer seg, sier Westlye.

Tror at noe er galt i hjernen

Gjennom å ta bilder av hjernen og analysere dem, i tillegg til å sammenstille og analysere en mengde andre data, vil forskerne lete etter fellestrekk hos de som senere utvikler en alvorlig psykisk sykdom. De vil også spørre hva som gjør at mange ikke blir syke, selv om både miljøet og genetikken ligger til rette for det.

Forskningen vil i tillegg gi ny kunnskap om normal hjerneutvikling gjennom ungdomsårene, noe som er avgjørende for å identifisere og forstå avvik. Særlig viktig blir det å koble hjernens utvikling til arvemateriale. For hvert gen et menneske har, finnes det mange ulike varianter. Disse såkalte genvariantene kan gå igjen hos ulike mennesker. Finnes det sammenheng mellom enkelte genvarianter og hjernen? Er det for eksempel mulig å knytte bestemte genvarianter til det å ha en tynnere hjernebark eller
svakere koblinger i hjernen – som antas å være risikofaktorer for psykisk sykdom?

– Selv om dagens diagnoser er upresise, tror vi fortsatt at personer med samme psykiskesykdom har noe til felles. Vi tror at noe er galt i hjernen. Men sannsynligvis er flere tusen gener involvert. Med nye metoder kan vi nå beregne genetiske risikofaktorer basert på store deler av arvematerialet, sier Westlye.

Lager hjernemodeller

I dag finnes det datautstyr som forskere bare kunne drømme om for ti år siden. For eksempel er det nå mulig å utforske flere millioner genvarianter hos hvert menneske. Hjernemodeller kan bygges opp og hjernenettverk og -koblinger kan simuleres. Man kan prøve og feile, helt til man finner svarene man leter etter.

Til denne typen forskning kreves det bred kompetanse, og ved NORMENT samarbeider psykologer, psykiatere, leger, matematikere, fysikere, genetikere, ingeniører og statistikere.

Westlye at forskningen på sikt vil bidra til bedre og tilpasset behandling for den enkelte pasient. Han håper også å identifisere risikofaktorer som gjør det mulig med tiltak på et tidligere tidspunkt.

Lik diagnose, ulik behandling?

– Persontilpasset og målrettet behandling er noe det snakkes mye om på sykehus nå. Har du en kreftsvulst, tas det vevsprøve og gen-analyse for å finne akkurat rett medisin, sier han.

Får du derimot en diagnose hos en psykolog eller psykiater, er det ingen rutine for å ta fysiske prøver. Ingen skanner hjernen din, heller. Diagnosen baseres kun på hva du selv forteller og eventuelle skjemaer du fyller ut.

Ofte får pasienter med samme psykiske diagnose samme behandling men reagerer helt forskjellig, ifølge Westlye. Resultatet er at mange går med psykisk sykdom i lang tid.

– Disse sykdommene gir en enorm økonomisk og sosial byrde. Psykisk helsevern og forskning på psykiske lidelser må prioriteres mye mer enn i dag, mener han.

Han ser imidlertid flere lyspunkter.

– Internasjonalt er det nå mer tverrfaglig samarbeid og en åpnere forskning enn før. Dette gjør det mulig for forskere å undersøke om det andre har funnet ut, stemmer. Jeg tror det vil komme mye ny kunnskap de neste årene, og jeg er sikker på at vi har en ekstremt spennende periode foran oss, sier Lars Tjelta Westlye.

Mesterhjernene

I de første tre leveårene foretar menneskehjernen opptil 1.000 nye koblinger hvert sekund. Bør vi utnytte tiden?

Publisert i A-magasinet 30. august 2019. Foto: Siri Øverland Eriksen

Hvis du tittet inn vinduene på Nordberg Menighets barnehage i Oslo, ville du kanskje lure litt. Her sitter det en liten flokk barn på to og tre år og ser på ord skrevet på store hvite kort. Avdelingsleder Kristine Stormo holder opp kortene bare raskt, det ene etter det andre: engsoleie, løvetann, prestekrage, blåklokke, hvitveis.

– Jeg fant en prestekrage på Nesodden, kommer det fra en gutt.

– Jeg fant en løvetann hjemme!

Avdelingsleder Stormo forteller at hun også har plukket blomster. Hun legger løvetann-kortet på gulvet med en skinnende gul løvetann oppå.

– Vil noen lukte litt?

– Ja! Ja! Ja! Ja!

– Det lukter kjempegodt, sier et av barna.

Det virker kanskje litt rart. Skal toåringer lære noe om bokstaver? Men ifølge analyseselskapet Vista analyse kan den lille leken hjelpe barna på skolen ved at de presterer bedre i lesing og skriving, spesielt hvis de er i en risikogruppe. Da er det kanskje ikke så rart likevel?

Hjernen får motorveier

Et lite barns hjerne er et imponerende organ. Vi fødes med rundt hundre milliarder hjerneceller, like mange som det er stjerner i Melkeveien. Cellene må kobles sammen med hverandre hvis vi skal få nytte av dem.

Forsøk gjort på rotter tyder på at det de første tre leveårene skjer opptil tusen nye koblinger mellom hjerneceller på ett sekund. Avanserte nettverk dannes. De som ikke blir brukt, forsvinner. De som blir brukt, lager en infrastruktur for resten av livet.

– Etter hvert forvandles hjernens infrastruktur fra kronglete stier til strake motorveier med flere kjørefelt. På disse motorveiene fraktes informasjon for hensiktsmessig handling og atferd raskt og effektivt, sier Audrey van der Meer, hjerneforsker og professor i nevropsykologi ved NTNU.

Et surt bringebær, en sint tante eller en betryggende vuggesang kan slik sette sterke spor. På samme måte vil sanseopplevelser etter hvert kobles til ord og begreper. Det er tanken bak leken i Nordberg Menighets barnehage, som i dag brukes i 330 norske barnehager.

Tidlig krøkes som klok skal bli

De siste årenes hjerneforskning har sammenfalt med en politisk satsing på tidlig innsats i Norge. I 2006 kom den rødgrønne regjeringen med stortingsmeldingen «… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring.»  Siden har man kunnet lese om tidlig innsats mange steder, og høsten 2019 kommer en ny stortingsmelding. Målet er sosial utjevning og et kunnskapssamfunn som alle får del i.

Men hvordan skal den tidlige innsatsen skje? Mange programmer har poppet opp. Noen, for eksempel «Grønne tanker – glade barn», skal fremme barns evne til egenomsorg og bedre samspillet med andre barn. Programmet «Snakkepakken» skal styrke morsmål og andre språk gjennom lek. «Bravo-leken», som brukes i Nordberg Menighets barnehage, skal koble ord og begreper til sanseopplevelser.

Listen er lang. Listen over alt som skal læres, er enda lengre. Og meningene om hvordan barn lærer best, og hvilken barndom som er best, er mange og sterke.

Hvitt i øynene

Barna på Nordberg Menighets barnehage har kommet til en ny stasjon. Dit krabbet de, med en kryssbevegelse som gjorde at de to hjernehalvdelene deres ble ørlite bedre forbundet med hverandre.

Nå skal de lære om farger. Rosa, lilla, svart, brun og hvit, står det på kortene som raskt vises fram foran dem.

– Jeg har masse hvitt, proklamerer et av barna og peker på den stripete genseren sin.

– Jeg har hvitt i øynene, sier en annen.

Etter at de har sett på baksiden av kortene, der fargene vises, skal de forsøke å legge fargeblyanter på de riktige ordene. De kaster seg over utfordringen og med litt veiledning treffer de på alle fem.

15 minutters systematikk

Barnehagestyrer Tonje Laurendz Bornø forteller at dette er den eneste systematiske leken de bruker i barnehagen.

– Vår erfaring er at barna syns det er veldig gøy, sier hun.

Det tar 15 minutter. Resten av dagen er det lek og samtaler, eventyr og skuespill, omsorg og kjærlighet. Det siste er viktigst.

– Lek er livet

Bornø mener at det er svært viktig å forsvare frilekens egenverdi.

– Lek er livet for barn. De lærer, sanser, bearbeider, er i relasjoner, tester ut. Vi må være sensitive, lekekloke voksne som forstår når og hvordan barna må veiledes. Vi avbryter ikke barn fordypet i lek. Det skjer masse hjerneutvikling når barn leker.

Hun mener at en barnehage kan ha plass til både frilek og systematisk lek.

– Er det ikke litt tidlig å begynne med programmer når barna er ett til tre år?

– Ikke når det brukes med klokskap og kunnskap. Hos oss er det et tillegg til alt det andre vi gjør, og det er basert på kunnskap om barns utvikling. Det skjer også på barnas premisser. De undrer seg, de får felles sanseopplevelser og motorisk erfaring. Ingen kommer ut av det med en opplevelse av ikke å ha fått det til.

Ifølge Nasjonale prøver har over 20 prosent av femteklassinger svake leseferdigheter. Bornø mener at man lenge har tenkt tidlig utvikling på et litt for sent stadium.

– Vi vet nå at det er noen risikofaktorer som kan disponere for skjevutvikling. For oss er det ikke et mål at barna skal lære å lese og skrive i barnehagen. Men det er et mål at alle får utnyttet potensialet sitt.

Hjernen utvikles i barndommen

Hjerneforskere har pekt på at både trygge oppvekstsvilkår og et stimulerende miljø er viktig for en sunn hjerneutvikling.

Ifølge Jack P. Shonkoff, direktør ved Center on the Developing Child ved Harvard University, legger en stabil oppvekst med kjærlighet og omsorg til rette for gode og sunne koblinger mellom hjerneceller.

Hvis barn derimot opplever ustabilitet, mishandling eller andre langvarige problemer kan koblingene forstyrres. Dette kan få følger senere i livet, ikke bare for læring og atferd, men også for immunsystemet og risikoen for alvorlige sykdommer.

Språk læres tidlig

Studier har også tydet på at man i barndommen kan gjøre mye for barns språkutvikling. For eksempel har hjerneforsker Martha Farah ved University of Pennsylvania konkludert med at barn som får mange språkstimuli, får mer utviklede hjerneområder for språk og kognisjon senere i livet.

Og da språkforsker Erica A. Cartmill ved University of Chicago og kolleger undersøkte foreldres språklige samspill med barn på 14-18 måneder, så de at ikke bare kvantiteten, men også kvaliteten på kommunikasjonen var viktig for ordforrådet tre år senere. For eksempel lærte barn fortere ordet «bestemor» hvis bestemor var like ved enn hvis man sa at man skulle besøke bestemor.

Ifølge en rapport fra 2005 av Vibeke Grøver (tidligere Aukrust) ved Universitetet i Oslo, er forskjeller i ordforrådet ved førskolealder relativt stabile helt opp til voksen alder.

– Hjerneforskningen har for høy status

Likevel er det flere som er skeptiske til læringsprogrammer på barnehagenivå. Førsteamanuensis Dag Øystein Nome ved Universitetet i Agder mener hjerneforskningen har fått en for høy status i pedagogiske sammenhenger.

– Det er problematisk at man skaper en forventning om at man kan vite nøyaktig hvordan man stimulerer en barnehjerne, og så er det en rekke ikke-kontrollerbare faktorer som spiller inn, sier han.

Nome mener at standardiserte programmer ikke tar nok hensyn til relasjoner og følelser. Dessuten fratar de barna tid til lek og hverdagsopplevelser.

Vil heller ha flere pedagoger  

– Hvis alle barn skal være gjenstand for det jeg vil kalle en systematisk utviklingsteknologi fra de er ett år, underkjenner vi verdien av barns naturlige væremåte. Vi gjør barndommen til en veldig teknologisert sak. Barna risikerer å gå glipp av mange spontane hverdagshendelser som for de aller fleste er mer enn nok.

Han har tillit til at barnehagelærere klarer å fange opp de som trenger ekstraoppfølging. Når hver femte strever på skolen, ønsker han heller tettere pedagogdekning.

Sosiolog og førsteamanuensis Mari Pettersvold ved Universitetet i Sørøst-Norge er også skeptisk. Hun er spørrende til at barn på ett år må mestre i standardiserte læringsprogrammer.

– Vi vet lite om hva det fører til. Vi risikerer at barn opplever programmene negativt fordi de ikke finner mening i å være sammen på en ganske mekanisk måte. Kanskje får de ikke til det de skal gjøre, eller de kjenner seg presset til å prestere.

Det finnes i dag lite uavhengig forskning på resultatene av norske barnehageprogrammer, ifølge Pettersvold. Programmene er også svært forskjellige.

– Barn har krav på å bli utfordret

Professor i nevropsykologi Audrey van der Meer mener at små barn trenger et pedagogisk tilbud, uten at det går på bekostning av frileken.

– Jeg er imot kartlegging og utredning av alle barn i barnehagen. Men de minste har krav på å bli utfordret på sitt nivå for å sikre sunn hjerneutvikling. En ettåring kan ikke ha ansvar for egen læring.

På spedbarnslaben hun leder putter de hetter med sensorer på barns hoder og registrerer den elektriske hjerneaktiviteten. De har sett at utviklingen av hjernen, sansene og motorikken henger sammen. Få spedbarn tidlig i krabbesituasjon og la dem utforske verden rundt seg på eget initiativ, tilrår hun. Dette gjør underverker for hjerneutviklingen.

– Det er vår oppgave som voksne å tilby barn varierte erfaringer hvor de bruker hele kroppen og alle sansene sine. De må få tilbudene, så kan de selv velge hva de syns er artigst.

Bedre måleteknikker, smartere barn

Skjermtitting for de minste fraråder hun imidlertid sterkt.

– De har ikke råd til å kaste bort verdifull tid bak en skjerm. Skjermer passiviserer og smaker eller lukter ingenting. Små barn lærer seg språk kun av ekte mennesker som snakker til dem, ikke av radio eller tv. 

Men vi trenger ikke være redde for overstimulering, ifølge van der Meer. Har barn fått nok, vil de vende bort blikket, gjespe eller blir urolige. Dette respekterer de fleste foreldre intuitivt.

– Tanken om at barn skal få utvikle seg i sitt eget tempo er basert på modningsteorier som er over hundre år gamle. Nyere forskning, særlig innen utviklingspsykologi og nevrovitenskap, viser at de aller minste er mye flinkere enn vi tror. Jeg pleier å si at jo bedre våre måleteknikker blir, jo smartere blir barna våre.

Favorittleken er Bukkene Bruse

På Nordberg Menighets barnehage er den systematiske leken over. Barna har løpt tilbake til et annet rom og en annen lek. De er på piknik og spiser deilige dupplo-klosser, tilberedt på en liten stekepanne.

Hva synes egentlig de om leken de nettopp holdt på med?

– Det var veldig gøy, sier en av dem.

– Er språkleken annerledes enn annen lek?

Stillhet.

– Jeg tok av plasteret, sier en jente. 

– Jeg har et sår der, jeg, sier en annen og viser fram innsiden av låret.

Etter noen flere spørsmål forstår vi at de har en favorittlek. Det er Bukkene Bruse.

– Jeg! Jeg! Jeg er store troll!

– Hvorfor er den leken morsom, da?

En gutt gjesper. To barn åler seg bort på gulvet og finner en caps å leke med. Og snipp snapp snute, så var det intervjuet ute.

FAKTA

BARNS HJERNER SUGER KUNNSKAP

  • Barn blir født nysgjerrige. De vil utforske og forstå verden gjennom kroppen, sanser, språk og relasjoner. Hjernene deres suger til seg kunnskap.
  • Antallet hjerneceller ved fødsel er rundt hundre milliarder. De første årene kobles disse med hverandre i et forrykende tempo og danner avanserte nevrale nettverk. Nettverk som ikke brukes, forsvinner. Nettverk som brukes, styrkes.
  • Koblingene mellom hjerneceller fortsetter hele livet, men de går saktere etter hvert som vi blir eldre. Da blir hjernen mindre formbar.

Kilder: Center on the Developing Child, Harvard University og Audrey van der Meer, NTNU

TIDLIG INNSATS I POLITIKKEN

  • Høsten 2019 kommer en ny stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap.
  • Denne bygger videre på stortingsmelding 19 (2015-2016) Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen og 21 (2016-2017) Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen.
  • Målet er «å forsterke arbeidet med tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehager og skoler, og gi alle barn mulighet til å lykkes uavhengig av sosial, kulturell og språklig bakgrunn, kjønn, kognitive og fysiske forskjeller.»
  • Arbeidet ledes av Kunnskapsdepartementet. 

Kilde: Regjeringen.no

PROGRAMMER FOR NORSKE BARN

Det finnes en rekke programmer for barn under skolealder, til bruk hjemme eller i barnehage. Her er noen av dem:

  • Småsteg er barnehage-varianten av programmet Steg for steg.  Det skal forberede barn på skolestart. Barn på 4-5 år lærer ferdigheter som skal styrke deres evner til å lære, ha empati, mestre følelser, få venner og løse problemer. Programmet er utviklet i USA.
  • De utrolige årene (DUÅ) er en programserie som skal hjelpe barn med atferds- og sosiale vansker og deres familier. DUÅ tilbyr opplæring i tiltak som skal støtte utvikling, forebygge og behandle. Det er utviklet i USA og retter seg mot barn, familier, skoler, SFO/AKS og barnehager. 
  • Aggression Replacement Training (ART) skal forebygge og behandle problematferd hos barn og unge. ART tilbys i grupper av fire til åtte barn. Barna trener på sosiale ferdigheter, sinnekontroll og moralsk resonnering. Programmet er utviklet i USA.
  • Grønne tanker – glade barn er en avlegger av programmet Psykologisk førstehjelp og utviklet i Norge. Det skal hjelpe barn å utvikle et godt språk for følelser, fremme kommunikasjon om vanskelige situasjoner samt utvikle barns selvreguleringsferdigheter og holdninger til seg selv og andre.
  • Snakkepakken skal styrke morsmål og andre språk gjennom lek. Pakken inneholder en samling med gjenstander som barna kan leke med. Disse hjelper til med å synliggjøre innholdet i fortellinger, leker, regler og sanger. Programmet er utviklet i Norge.
  • Positiv atferd, støttende læringsmiljø (PALS) er et skoleprogram som også har blitt tilpasset barnehager. Det er opprinnelig utviklet i USA. Programmet skal forebygge problematferd og fremme elevers sosiale kompetanse.  
  • Bravo-leken skal bidra til å skape tilstrekkelige nettverk i hjernen, bedre ordforråd, større begrepsforståelse og tryggere språklig bevissthet. Leken er utviklet i Norge og tar 10-15 minutter. Ord og begreper kan repeteres i samtaler og aktiviteter utover dagen.

Noen barnehager velger selv hvilke programmer de vil bruke, andre følger instrukser fra kommune eller ledelse.

Kilder: Prososial.no, Dua.uit.no, Ungsinn.no, solfridraknes.no, snakkepakken.no, bravoleken.no, boken «Problembarna» av Solveig Østrem og Mari Pettersvold. 

Tankene som ødelegger

[et_pb_section bb_built=»1″ admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2017/11/Mørke-skyer-3.gif» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» border_style=»solid» _builder_version=»3.0.51″ /][/et_pb_section][et_pb_section bb_built=»1″ admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on» background_position=»top_left» background_repeat=»repeat» background_size=»initial»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» border_style=»solid» _builder_version=»3.0.51″]

Tankene som ødelegger 

Den ene fryktet at hun kom til å skade barna sine. Den andre tenkte at han var et dårlig menneske. Forteller de mørke tankene våre en dypere sannhet om hvem vi er?

Publisert i A-magasinet 10. oktober 2017 

«Tenk om jeg skader barna mine.» For «Nina» kom tanken en januardag i 2016. Det var en tidlig morgen, hun skulle kle på seg selv og barna og gå på jobb i hjemmesykepleien.

Hun hadde hatt en drøm. Den fyller henne fortsatt med en slik skam at hun ikke vil fortelle om den. Men den ga opphav til en av de mest grusomme tankene hun kan huske å ha hatt: Tenk om hun mistet forstanden, tok en kniv, og skadet de to barna sine.

Hos noen forsvinner de

Eksperter vet ikke hvor mange tanker som suser gjennom hodene våre hver dag. 48.000, sier noen. 70.000, sier andre. Noen av dem hjelper oss å løse problemer, gjøre gode ting. Og en hel del fyker forbi uten å gjøre så mye hverken fra eller til.

Så er det de mørke tankene. Som de fleste av oss har flust av. «Jeg har alltid uflaks.» «Hva om det skjer en katastrofe?» «Jeg møter nok aldri kjærligheten.» Eller: «Tenk om jeg skader barna mine.» Hos noen kommer slike tanker fykende inn og forsvinner raskt igjen. Bare en dum tanke, tenker de kanskje. For andre er det langt mindre enkelt.

Redd for seg selv

Nina hilser velkommen med en stor kanne kaffe og ferskt bakverk fra det lokale bakeriet. Eldstebarnet har brettet ut spillet «Den forsvunne diamant» på gulvet. Den yngste sitter henslengt i en lenestol. Bare sommerføtter, beskjedne blikk, men snart prater de og forsyner seg med kakestykker så det drysser smuler i den store sofaen.

For Nina er barna det kjæreste hun har. Men i flere måneder var tanken om at hun måtte hente dem i barnehagen, uutholdelig. Hun satt på jobb og tårene trillet. Hun, som aldri brukte å gråte.

– Jeg var livredd for meg selv, sier hun.

Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.

«Nina»

La knivene i skuffen.

Hun unngikk stadig flere situasjoner. Hun måtte ha moren hjemme hos seg, for hun ville ikke være alene med døtrene. Kjøkkenknivene la hun i skuffen med én gang de var vasket. Skuffen var litt treg, så hvis hun skulle miste kontrollen, bli psykotisk, eller gå i søvne, ville hun måtte jobbe med å åpne den.

Hva var det som skjedde? Hvorfor fikk hun disse tankene, hvorfor plaget de henne hvert minutt av dagen? Folk rundt henne forsikret henne om at hun aldri kom til å gjøre det hun fryktet. Men det var alltid en liten djevel som prikket henne på skulderen og sa: «De andre vet jo ikke! Plutselig kan du bli psykotisk.»

– Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.

Et tilbakeblikk.

Hva betyr egentlig drømmene og tankene våre? På midten av 1900-tallet stod teoriene til nevrologen og psykiateren Sigmund Freud sterkt: Folks drømmer var en inngang til det ubevisste, og vanskelige tanker var en følge av opplevelser tidligere i livet. Lange samtaler i terapirommet var nødvendig for å finne årsakene til problemene.

På 1960-tallet grunnla den amerikanske psykiateren Aaron Beck kognitiv terapi. Beck mente at drømmene våre bare reflekterer de negative, automatiske tankene vi har når vi er våkne. Slike tanker kommer plutselig, som en del av vår indre dialog, for eksempel «jeg får aldri til noen ting» eller «mine problemer vil aldri bli bedre». Kognitiv terapi skal utfordre og teste sannheten i slike tanker, samtidig som terapeuten prøver å forstå hvorfor vi har dem.

Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv.

Frode Bakke

I dag er kognitiv terapi svært utbredt og anses for å ha best dokumentert effekt mot angst og depresjon. Også Freuds psykoanalyse, og en rekke andre terapimetoder, praktiseres. Men samtidig skyller en ny bølge over terapiværelsene.

Et dårlig menneske.

Noen år før Nina fikk den vonde drømmen, hadde Frode Bakke, på den tiden sjef for Postens distribusjonsavdeling i Trondheim, begynt å gå stadig mindre ut. Kona Solvor merket at han oftere satt for seg selv. Leste på nettet, i aviser.

Problemene hadde begynt en dag da han møtte sønnen sin på butikken. Sønnen bodde hos moren, og de hadde lenge hatt mindre kontakt enn faren ønsket. Da de så hverandre, hadde gutten løpt bort. Bakke hadde tenkt: «Jeg er et dårlig menneske».

Det ble starten på en lang, vanskelig periode. For tanken kom stadig tilbake.

– Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv. Ikke en artig klovn, men en negativ klovn som ingen tar seriøst, ingen liker, ingen bryr seg om, ingen er glad i, forteller han.

Frode Bakke og kona Solvor
Kona Solvor så en stor kontrast mellom mannen sin før og etter første terapitime ved NTNU. Men hun var skeptisk og lurte på hvorfor de ikke hadde snakket om årsakene til problemene. Foto: Silje Pileberg

Beina i sofaen.

La det være helt klart: Nina og Frode Bakke er ikke mennesker som framstår hverken farlige eller lite elskverdige.

Nina er så lett å snakke med at journalisten plutselig sitter med beina krøllet oppi sofaen hennes. Hun ler mye sammen med barna sine og gir den yngste tre sjanser med vennlige oppfordringer før hun hever stemmen og ber henne slutte å plage katten.

Frode Bakke er en mann som, da han hadde 200 årsverk under seg i Posten, ga kollegene gode råd hvis de slet psykisk. Som lyttet til hva de ønsket, og hva de trengte. Han er også en mann som sitter gjennom et tre timer langt intervju uten å nevne at han ikke har spist middag. Klokka er ni om kvelden, og han er skrubbsulten.

Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger.

Professor Hans Nordahl

Blander observasjoner og vurderinger.

Psykologiprofessor Hans Nordahl ved NTNU peker på en utbredt tendens hos mange mennesker: Vi misforstår tankene våre.

– Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger, sier han.

En tanke kan vekke en så sterk og ubehagelig følelse at det får tanken til å virke sann. «Det er farlig å fly, for jeg er så redd.» Eller: «Det stemmer nok at ingen liker meg, for jeg er så lei meg.»

Nordahl mener at nøkkelen til å få det bedre ikke nødvendigvis ligger i å utfordre de vanskelige tankene, slik det gjøres i kognitiv terapi. En enda bedre løsning kan være å utfordre folks tanker om tankene sine, mener han. De såkalte «metakognisjonene».

Bare tanker.

Den britiske forskeren Adrian Wells utviklet på 1990-tallet metakognitiv terapi, som Nordahl og kolleger ved NTNU forsker på. Behandlingsformen er en av flere i den såkalte «tredje bølge» i kognitiv terapi.

Tredje bølge-terapiene har én ting felles: De skal lære oss at tanker først og fremst bare er tanker. Dette er en lærdom som mennesker i samfunn før oss har tilegnet seg i tusenvis av år, gjennom meditasjon.

Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg.»

Professor Roger Hagen

I metakognitiv terapi prøver terapeutene å kartlegge hvilke antakelser pasientene har om tankene sine. Tror de for eksempel at de ikke kan styre bekymringene sine, eller at alle tanker betyr noe? Så hjelper de pasientene å jobbe med disse antakelsene.

Nordahls kollega Roger Hagen beskriver det som å ta heisen opp i hjernens andre etasje. I første etasje er du sammen med tankene dine, og de er sanne for deg. I andre etasje observerer du tankene dine ovenfra.

– Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg», sier Hagen.

Før og etter.

Allerede etter første terapitime ved NTNU kom Frode Bakke gledesstrålende hjem. Kona Solvor så en stor kontrast mellom mannen sin før og etter denne timen. Men hun var skeptisk. «Snakket dere ikke om fortiden, om årsakene til problemene,» spurte hun. «Nei,» svarte Bakke.

For Bakke, som hadde vært dypt deprimert i flere måneder betydde terapien en helomvending. Oppskriften høres forunderlig enkel ut: ti terapitimer, i tillegg til nærmest banale hjemmeøvelser. Blant annet lyttet han til et opptak med en kakofoni av lyder der en stemme ba ham fokusere på den ene lyden, så den andre. Slik lærte Frode Bakke at han kunne styre tankene sine.

Lapskaus og fruktsalat.

For Nina var veien en annen. Etter halvannen uke med fryktelige tanker, ringte hun en venn som er psykolog. Han stilte en rekke spørsmål før han sa at hun hadde tvangstanker. Han ba henne søke behandling, i tillegg til å gjøre alt det hun ønsket å unngå.

Hun skulle lage lapskaus og fruktsalat og alltid ha barna rundt seg mens hun kuttet. Eksponeringsterapi, altså å utsette seg for det man frykter, er den mest utbredte behandlingsformen for tvangslidelser.

Resonnementet er enkelt: Tanken om å skade barna sine vakte en så sterk frykt og avsky for Nina at hun prøvde å dytte den bort. Men jo mer du prøver å dytte bort en tanke, jo oftere kommer den tilbake. Hvis du samtidig unngår situasjoner du frykter, blir frykten bare sterkere, og tankene enda mer ødeleggende.

En sorteringsjobb.

Hvordan skiller vi egentlig mellom de tankene som ødelegger for oss, og de som er verdt å lytte til?

Ifølge Hanne H. Brorson, stipendiat i psykologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken «Tankevirus», innebærer dette en stor sorteringsjobb.

– Det er en tvetydighet i alle situasjoner. Hva er ekte og hva er tenkt? Det er den lille sjansen som er der for at det er ekte, som gjør at vi bekymrer oss og tenker på det, sier hun.

For eksempel kan det være lurt å beskytte seg mot fare eller revurdere ting vi har gjort feil.

– Den gode nyheten er at dette handler om helt normale psykologiske prosesser. Men de er litt på avveie. Har du angst, overvurderer du farene, og er du deprimert, grubler du gjerne på ting du ikke får gjort noe med.

Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye.

Psykiater Gunvor Launes

Redde for å begå overgrep.

Gunvor Launes, psykiater ved Sørlandet sykehus, påpeker at grensen er passert når tankene går ut over livskvaliteten.

– Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye, sier hun.

Launes jobber med mange forskjellige diagnoser. De mest lidende menneskene hun møter, er de som har tvangstanker om å forgripe seg på barna sine seksuelt. Dette er tanker det knyttes svært mye skam til, og som skaper stor frykt hos de det gjelder.

– Vi får ganske mange av de pasientene nå. Det er veldig vanlig.

– Men noen mennesker begår jo faktisk overgrep mot barn. Hva er forskjellen på tankene deres og tankene til mennesker med tvangslidelse?

En åpenbar forskjell synes å være at overgripere ofte benekter og skjuler handlingene sine. Har du tvangslidelse, har du derimot et stort behov for å tilstå og bekjenne hver eneste tanke som går i den retning. Det gjør du for å sikre deg, og fordi du tenker at du må beskytte deg selv og det mulige offeret, sier Gunvor Launes.

Hans Nordahl
Psykologiprofessor Hans M. Nordahl er den som har jobbet lengst med metakognitiv terapi i Norge. – Freud ville nok ha tenkt annerledes i dag. Det gjelder også Aaron Beck. Husk at vi står på skuldrene til disse gigantene, sier han. Foto: Silje Pileberg

På Freuds skuldre.

Hans Nordahl tror at vi er på et riktig spor når flere terapiformer søker å skape en forståelse av at tanker bare er tanker. Men han understreker at mennesker er forskjellige. Og selv om metakognitiv terapi til nå har vist svært gode resultater innen angst og depresjon, blir ikke alle friskmeldt etter ti terapitimer.

– Hva tror du Freud ville tenkt om metakognitiv terapi?

– Freud ville nok ha tenkt annerledes i dag. Det gjelder også Aaron Beck. Husk at vi står på skuldrene til disse gigantene. Selv om vi er pygmeer, og mye mindre, ser vi fortsatt litt lenger, sier han.

Om metakognitiv terapi går dypt nok? Nordahl tenker ikke slik.

– Det ligger en implisitt tenkning i det spørsmålet, om at kompliserte problemer trenger komplekse svar. Jeg mener at kompliserte problemer krever enkle svar. For pasienten, og for terapeuten, sier Hans Nordahl.

Gleder seg igjen.

Nina var sykmeldt på grunn av tvangstankene i ett år. Halvparten av det året prikket de henne kontinuerlig på skulderen, sådde tvil om det fornuften sa henne.

Hun har laget fruktsalat og lapskaus. Hun har hatt en fruktkniv i lomma mens hun sang «Kjære Gud, jeg har det godt» for døtrene sine. Hun har lest krimromaner og sett skrekkfilmer og holdt en kniv inntil halsen til terapeuten sin. Hvorfor terapeuten turte? Fordi det er en utbredt klinisk oppfatning at mennesker som har tvangstanker om å skade andre, aldri vil gjøre det i virkeligheten.

For Nina har tankeproblemene krevd mye mot, og enormt mye smerte. Helt borte er de ikke. Hun gjør fortsatt mentale øvelser hver dag. Men hun er ikke redd lenger. Og hun gleder seg til å hente barna i barnehagen.

Fakta: 

METAKOGNISJONER

  • Tenkning om tenkning, altså den kunnskapen og de antakelsene en person har om sin mentale aktivitet.
  • Eksempler på metaantakelser er at bekymringer er ukontrollerbare, eller at bekymring hjelper en til å mestre problemer.
  • Begrepet kan forstås ulikt av pedagoger og terapeuter. En terapeut vil være opptatt av hvordan metakognisjoner kan gjøre mennesker sårbare for, eller opprettholde, psykiske problemer.

Kilder: Professor Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening

 

DEN TREDJE BØLGE I KOGNITIV TERAPI

  • En relativt ny gruppe terapier som hjelper pasienten å opparbeide en mental avstand til egne problematiske tanker og følelser.
  • Begrepet inkluderer blant annet mindfulnessbasert kognitiv terapi, aksept- og forpliktelsesterapi, dialektisk atferdsterapi og metakognitiv terapi.
  • Ifølge en vitenskapelig sammenstilling fra 2013 er det for tidlig å fastslå effekten til denne gruppen terapier, selv om det finnes forskningsresultater som lover godt.

Kilder: 3rdwavetherapy.com, Cochrane Library

 

METAKOGNITIV TERAPI

  • Studier tyder på at tre av fire pasienter med angst eller depresjon blir friske etter endt behandling. Dette er bedre resultater enn tradisjonell kognitiv terapi, hvor rundt halvparten blir helt friske. Tilbakefall er også sjeldnere hos de som får metakognitiv terapi.
  • Forskningen er ennå ung, men britiske «National Institute for Health and Clinical Excellence» (NICE), som har stor internasjonal innflytelse, anbefaler nå metakognitiv terapi som behandling ved generalisert angstlidelse.

Kilder: Hans Nordahl og Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening

 

 

 

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″ /][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Mellom livet og døden

[et_pb_section bb_built=»1″ admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2017/06/dodsannonse.gif» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» border_style=»solid» _builder_version=»3.0.51″ /][/et_pb_section][et_pb_section bb_built=»1″ admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on» background_position=»top_left» background_repeat=»repeat» background_size=»initial»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» border_style=»solid» background_position=»top_left» background_repeat=»repeat» background_size=»initial» _builder_version=»3.0.51″]

Mellom livet og døden 

Du prøvar å redde eit liv. Lite veit du om at ditt eige liv kan gå i stykke etterpå.

Publisert i Magasinet Plot, april 2017. Foto: Aurora Hannisdal.

Ein kortare versjon av denne saka er publisert i A-magasinet i juni 2017 

Det er vanskeleg å slå fast kor lang tid det tok frå eg såg at det låg noko i vegen, til vi la på sprang oppover. Det var mørkt, men lyset frå ei gatelykt røpa at det var noko der. Tanken om eit menneske streifa meg berre raskt. Det var nok heller eit dyr. Men så stille det låg! Nei, tenkte eg, det måtte vere ein stein.

I ettertid ser eg korleis hjernen på hjartelaust vis kan dytte vekk tanken om det minst sannsynlege, og mest skremmande. Det var først då veninna mi spurte: «Er det nokon som ligg i vegen der oppe?», at eg reagerte. Då sprang vi begge to.

Den trege reaksjonen min skulle henge over meg i tida som følgde. Tenk om det var dei minutta – eller sekunda, tidsforståinga er noko av det første vi mistar i ein krisesituasjon – som skulle gjere at han ikkje overlevde.

Skogsveg
Det begynte med ein heilt vanleg skogstur, ein heilt vanleg kveld. Alt skulle brått endre seg då vi forstod at det som låg der så stille i vegen, var eit menneske.

Eg hadde ofte lurt på korleis eg ville reagere viss eg kom i ein situasjon der eg måtte yte livreddande førstehjelp. Hjartestans var det eg hadde tenkt aller mest på. Det er så lett å sjå føre seg. Ein person fell om. Bom.

Kvart år skjer det med over 3.000 nordmenn. Legg du til alle dei som får hjerneslag eller hamnar i alvorlege ulykker, blir talet langt høgare. Ifølgje Wenche Mathiesen, doktorgradsstipendiat i Stiftinga Norsk Luftambulanse, stiller nordmenn opp for kvarandre når det står om livet.

– Det er ei gjensidig tillit mellom folk i Noreg. Når éin treng hjelp, går den andre i gang. Slik er det ikkje overalt, seier ho.

Sjølv om fleire overlever her enn i mange andre land, trur styresmaktene at statistikken kan bli betre. Difor starta helse- og omsorgsminister Bent Høie i februar ein nasjonal dugnad for å auke folk sin kunnskap om førstehjelp. Ved ein hjartestans kan innsatsen dei første minutta bety alt: Utan blodtilførsel til hjernen, vil personen døy i løpet av kort tid.

Eg hugsar det berre brotvis. At vi stod der over han, sjokkerte. To opne, stirande auge, men han var ein heilt annan stad. Den mørke huda. Det mørke, skitne mellom tennene hans. Det må vere ein overdose, tenkte eg. Visst var det underleg med ein rusmisbrukar der ute i skogen, men eg fann inga anna forklaring.

Sjølv om eg ti år tidlegare hadde vore med i Røde Kors Hjelpekorps, var det ingen – ingen – som hadde førebudd meg på det eg såg 20. september 2016: at døden forvandlar oss. At ein kjekk, veltrent mann, yngre enn meg sjølv, kan bli til ein kropp som eg nøler med å nærme meg.

På få sekund var vår kvardagslege joggetur i marka over. Dei gule lauva på trea, den kjølege, friske lufta, alt var gløymt. Tankane raste i hovudet mitt. Eg trur eg var innom tanken om at er det ein overdose, er det jo hans eigen feil. Men instinktet til å hjelpe var der. Vi måtte prøve. Veninna mi og eg såg på kvarandre, og eg sa med tynn stemme: «Eg har ikkje telefon, Helle». Ho svarte: «Ikkje eg heller.»

I dag kan eg tenkje at det var som om eg mista ein bit av meg sjølv. Tilbake var eit slags skal, og alt eg hadde lært kom til meg på éin gong: Frie luftvegar. Puls. Hjartekompresjonar. Innblåsingar. 30-2. 113. Men kva gjer ein først og sist? Eg trur eg skalv. Eg kjende meg svak.

Éin av tankane eg hugsar, var eit spørsmål som mange år tidlegare var blitt stilt i eit varmt og opplyst Røde Kors-lokale: Kva skjer om ein startar hjartekompresjonar på nokon som ikkje treng det? Svaret frå instruktøren hadde vore noko sånt som: «Gjer du det, kan eg love deg at vedkomande vil gje beskjed rimeleg raskt».

Så etter at vi hadde slått mannen på kinnet, ropt «hallo, hallo» utan å få respons, etter at Helle hadde sjekka om han hadde noko i munnen og eg hadde kjent etter puls på ein iskald hals utan å ha roa til å leite, tenkte eg at eg fekk begynne med det eg hadde lært: 30 kompresjonar. Kva eg skulle gjere etter det, fekk eg tenkje på undervegs.

Joggesko
Ingen hadde førebudd meg på at ein ung, veltrent mann, yngre enn meg sjølv, kan bli til ein kropp eg nøler med å nærme meg.

Når vi hamnar i ei ekstrem hending, sprikar dei menneskelege reaksjonane. Nokre blir lamma, klarer ikkje å gjere noko. Andre vil springe vekk for å redde seg sjølve, viss dei opplever situasjonen som farleg. Andre igjen går til angrep og handlar.

Felles for mange av oss er at vi begynner å sortere ut informasjon. Det skjer i eit rasande tempo. Kalkulerte analysar kan vi berre gløyme. Vi legg merke til enkelte ting, andre overser vi. Kroppen mobiliserer til kamp eller flukt, og sansane konsentrerer seg om det som verkar viktigast.

Slik kunne det ha seg at det gjekk fleire minutt før eg observerte treningstightsen til mannen og gifteringen på høgre hand. Slik kunne det ha seg at eg trudde han var ein rusmisbrukar, medan Helle sitt første innfall var at vi hadde hamna i eit gjengopprør. Vi observerte to skikkelsar borte i skogen, og medan Helle tenkte på gjengmedlemmer, vart eg sjølv frykteleg sint fordi nokon berre stod der. «De må ringe 113! Vi har ikkje telefon», ropte eg fortvila. «Ikkje vi heller,» svarte ei kvinnestemme.

Folk eg har fortalt denne historia til, har av og til stussa over dei to kvinnene. Det var desse som fann mannen aller først, og som like før hadde sett han springe forbi. Gjekk dei berre frå han, har folk spurt. Ja, dei gjekk for å finne telefon, har eg svart – truleg sprang dei òg, vi såg det ikkje. Men burde ikkje den eine blitt hos han, medan den andre gjekk etter telefon, spør folk gjerne då.

Og ja, ifølgje læreboka er det slik. Men viss det er første gong du står ansikt til ansikt med døden, er lærebøker milevis unna. Etter å ha kjent roa og konsentrasjonen forlate kroppen min, hendene bli klamme, og berre eit slags skal med eit salig rot av tankar vere igjen, etter å ha kjent styrken forlate meg og kroppen min begynne å skjelve, så forstår eg uendeleg godt at dei som ikkje har trena – mange gonger – på hjarte-lungeredning, ikkje set i gang.

Wenche Mathiesen har intervjua mange førstehjelparar. Ho ser at øving er svært verdifullt. Men langt frå alle kjenner att ein hjartestans, og fleire som har fått opplæring i hjarte-lunge-redning, ventar likevel på instruksar frå naudsentralen, 113, før dei startar. I dag ønskjer fagfolk, i større grad enn før, å sjå på førstehjelparar som ein reiskap for naudsentralen.

– Det kjennest jo ikkje naturleg å presse ned brystkassa til eit menneske hundre gonger i minuttet og sende straum gjennom kroppen. I andre situasjonar ville det vore vald. Sjølv forskar eg på dette, men eg veit ikkje kva eg ville gjort viss eg hamna i situasjonen sjølv, seier ho.

For min eigen del er eg nokså sikker på at hadde eg ikkje blitt drilla, igjen og igjen, rundt ti år tidlegare, hadde eg ikkje klart det eg gjorde. Mest truleg ville eg ha venta med kompresjonar til nokon bad meg om det. Sjølv då kan det hende at eg hadde vore nølande, forsiktig. Eg var i sjokk, og eg var ein annan versjon av meg sjølv.

Vi skal ta ein liten avstikkar. Til Trøndelag, i januar 2011. Her var Margareth Rose Weie, i dag 45 år, på veg heim frå jobb då ein bil køyrde forbi henne. Det gjekk ikkje lange stunda før ho måtte bråbremse. Ho var komen til ei ulykke.

– Eg gjekk bort til den eine bilen først. Der sat det ei kvinne eg kjende, og ho ropte etter hjelp, seier Weie.

Det var den klassiske feilen, fortel ho. Å gå til den som ropar. For i ein annan bil sat ei kvinne med rattstolpen trykt inn mot strupen. Då Weie kom bort dit, fekk ho høyre frå andre på staden at det ikkje var vits, frontdøra gjekk ikkje opp. Ho vart rasande. Det er alltid vits, tenkte ho og reiv opp bakdøra, full av adrenalin.

Ei ung kvinne døydde den kvelden. Ho døydde medan Weie sat bak henne og strauk henne på kinnet. Weie hadde ikkje krefter til å dytte vekk rattstolpen, og pulsen som ho først kjende, stilna snart heilt.

Dei som ikkje kjende pasienten, spør seg om han overlevde, og kva dei kunne gjort annleis. Dei som får vite at han døydde, spør seg berre om det siste.

Ein kunne tenkje at historia stoppa der. Men på mange måtar er det der historia begynner. For Weie vart hendinga starten på timar, veker, månader og år med grubling, anger, sorg og skuldkjensle. Kva om ho hadde gått bort til den andre bilen først? Og kva om ho ikkje hadde lete seg køyre forbi, av bilen som ho trur var ein av ulykkesbilane? Sjølv var ho køyrelærar – kanskje ville ho ha vore i stand til å styre unna den bilen som sklei over i feil køyrebane, ein januarkveld på E6.

Wenche Mathiesen har sett det mange gonger. Folk klandrar seg sjølve. Faktisk er det ikkje sjølve hendinga intervjuobjekta hennar har hatt mest lyst til å snakke om. Det er tida, og alle spørsmåla, som kom etterpå. Dei som ikkje kjende pasienten, spør seg om han overlevde, og kva dei kunne gjort annleis. Dei som får vite at han døydde, spør seg berre om det siste.

Då ambulansen reiste, var vi fem personar som stod igjen. Den eine budde i eit hus like nedanfor, det var ho som hadde ringt 113. Vi andre var tilfeldige turgåarar. I løpet av få og intense minutt, hadde vi blitt eit team, med kvar våre oppgåver.

Alle hadde opplevd eit mirakel: Etter eit par rundar med kompresjonar, hadde mannen begynt å puste. Djupe, kvesande drag, men pusten var jamn, og i samråd med naudsentralen hadde vi lagt han over på sida. Det var først medan han låg slik at eg hadde sett treningstightsen, gifteringen, og etter kvart, den lyse hudfargen. Ved øyret hans hang det att eit felt av blått.

Det hadde vore ein stor letnad å sjå blålysa mellom trea.

«Er det muleg å få vite korleis det går med han,» hadde eg spurt ambulansearbeidarane.

«Det blir nok dessverre vanskeleg,» var svaret. Men vi hadde gjort ein god jobb, tusen takk for innsatsen.

På vegen heimover var hovudet mitt fullt av spørsmål. Ville han overleve? Hadde eg gjort ting rett? Mannen hadde ikkje hatt identifikasjon, og der vi passerte koselege små rekkehus og undra oss over at folk oppførte seg som om ingenting var hendt, kika eg inn vindauga og tenkte på kona hans. Kven var ho? Kanskje budde ho nettopp her?

Irene Lyngstad Ihler hadde funne på mange forklaringar for seg sjølv. Først, at han hadde tatt seg ein ekstra runde. Så, at han hadde funne nokon å skravle med. Seinare tenkte ho at han hadde stukke innom ein kompis som heldt på å flytte. Då det lei enda lenger på kveld, sa ho til seg sjølv at han var nok blitt huka inn for å hjelpe til med flyttinga. Ho vart litt irritert. Ikkje hadde han med seg telefon, heller.

Rundt klokka ti bestemte ho seg for å ringje. Men kameraten som heldt på å flytte, kunne berre fortelje at ektemannen hennar ikkje var der. Då ringde ho svigerforeldra sine, men dei hadde same, tomme svar. Snart var dei der hos henne.

Då Irene Lyngstad Ihler slo nummeret til politiet, skrudde ho av alle kjensler. Nokre minutt etterpå sette ho seg i bilen saman med svigerfar sin og køyrde til Ullevål sykehus.

fotoalbum, brylllaupsbilete
Fem år før hjartestansen hadde dei gifta seg.

I dagane som følgde surra tankane i hovudet mitt. Eg var letta over at eg hadde klart å yte førstehjelp. Eg var glad for at han hadde begynt å puste igjen. Men eg spurte meg sjølv om eg hadde gjort ein god nok jobb. Eg visste at eg ikkje hadde fått til å blåse inn luft, eg hadde frykta at han hadde noko i halsen som eg kom til å dytte lenger bak, og eg hadde frykta smitte.

Ein tanke som grov seg stadig lenger inn i sinnet mitt, var tanken om at eg burde ha reagert raskare då eg såg at det låg noko der. Kor mykje tid hadde vi tapt? Ti sekund? Tre minutt? Det var umuleg å seie. Kvinnene som kom først fram, sa om att og om att at han låg der ikkje lenge. Men kva betydde eigentleg det? Kanskje hadde han lege der fem minutt? Det er kort tid, men lenge nok til å få varige hovudskader. Kanskje hadde eg hjelpt ein mann til å overleve, men til eit liv han helst ville ha vore utan.

Når vi har mange spørsmål, forsøker hjernen vår å finne svar. Vi prøver å byggje på den informasjonen vi har, slik at vi får fullstendige historier. Tankane kan rive oss i stykke innanfrå.

Psykolog og forskar Pål Ulvenes ved Modum Bad fortel om ei kvinne som miste bror sin etter ein skitur langt til fjells. I dagevis såg ho han føre seg, korleis han forfrosen og kald hadde vandra rundt og leita etter vegen heim. Så slutta hjartet å slå, hender og bein stivna, men augo var opne og stirande. Heile tida jobba hjernen til kvinna med å lage puslespelbitar, så ho kunne danne seg eit bilete av kva som hadde skjedd.

Til slutt fekk ho vite. Ein patolog fortalde henne at broren hennar sannsynlegvis hadde begynt å kjenne seg varm, sjølv om det var bitande kaldt. Truleg hadde han døydd med få klede på seg. Då immunforsvaret ikkje lenger var aktivt, hadde bakteriar begynt å fortære kroppen hans. Også åtseletarar hadde nok funne han og ete av han, til berre skjelettet låg igjen.

Det patologen fortalde, var mykje verre enn det kvinna hadde sett føre seg. Likevel vart ho letta. Ho fekk det betre, for no sleppte ho å bruke kreftene sine på sjølv å leite etter svara på dei vonde spørsmåla.

Margareth Rose Weie, den tilfeldige bilkøyraren i Trøndelag, fekk svar med det same. Ho klarte ikkje å redde kvinna ho strauk på kinnet. Men sjølv med denne forvissinga vart Weie sitt liv snudd opp ned. For det var også ting ho ikkje fekk vite. Som at kvinna ville ha døydd uansett om ho hadde gått bort til hennar bil først – den informasjonen fekk ho først to år seinare. Eit anna spørsmål vil ho aldri få svar på: kva som ville hendt om ho hadde trykt på gassen, i staden for å la seg køyre forbi den kvelden.

For Margareth Rose Weie førte spørsmåla til diagnosen post-traumatisk stressliding. Til to års sjukmelding frå jobben. Til angst, depresjonar og eit ønske om sjølv å døy. Slik ho såg det, fortente ho ikkje livet.

Sjølv var eg så redd for svaret at eg tenkte det var best ikkje å vite. For då var der også eit håp: om at det levde ein mann der ute, at vi hadde hjelpt til, og at han hadde det bra. Eg visste at tankane ville rive i meg viss eg fekk dødsbodskapen.

«Det er det same fenomenet som går igjen. Vi jaktar på dei heile historiene og lagar oss førestillingar om «kva viss, kva viss». Vi dannar oss heilt urealistiske fantasiar om at vi skulle klart å ordne opp i ting.»

Pål Ulvenes

Kva er det som skjer i oss? Kvifor tar vi på oss skulda, når det er kroppen til eit anna menneske som har slutta å fungere? Pål Ulvenes ser det ofte hos pasientane sine. Han har sett sjuåringar klandre seg sjølve for at dei ikkje klarte å redde ekteskapet til foreldra. Andre har mista ein forelder i kreft og tenkjer at dei burde hindra det.

– Det er det same fenomenet som går igjen. Vi jaktar på dei heile historiene og lagar oss førestillingar om «kva viss, kva viss». Vi dannar oss heilt urealistiske fantasiar om at vi skulle klart å ordne opp i ting, seier han.

Nokre meiner at dette er eit positivt trekk i mennesket, fordi det fortel noko om ideala våre. Samtidig fører det oss opp i så uendeleg mange problem.

Irene Lyngstad Ihler og dottera.
Irene Lyngstad Ihler fann på mange forklaringar for seg sjølv den kvelden ektemannen hennar ikkje kom heim att. Seinare fekk ho vite at han hadde falle om.

Wenche Mathiesen har intervjua tjue førstehjelparar om opplevingane deira. Dei som hadde bakgrunn frå helsearbeid, var stort sett fornøgde med sin eigen innsats, sjølv om personen hadde døydd. Desse visste at sjansen for å overleve ein hjartestans er liten. Dei som ikkje hadde helsebakgrunn, tenkte annleis. Viss pasienten døydde, tok dei anten på seg all skuld, eller dei brukte dagar og netter på å spørje seg sjølve om det tragiske utfallet kunne vere deira feil.

Mange ønskjer ikkje å snakke om det. Dei er så overtydde om at dei har tatt livet av eit anna menneske, at dei puttar det i eit eige rom innvendig, der ingen andre slepp til. Derfor var det vanskeleg for Wenche Mathiesen å finne personar å intervjue. Ho måtte leite.

Eg vart til slutt overtydd av folk rundt meg: Du må finne det ut, elles kjem du aldri til å få fred, sa dei. Det tok meg nokre dagar før eg våga å slå nummeret til akuttavdelinga ved Ullevål sykehus.

Svaret fekk eg raskt: Dei kunne ikkje hjelpe meg. Det er så mange som ringjer og vil vite, eg skulle berre visst.

Den første kvelden på sjukehuset hadde legane fortalt Irene Lyngstad Ihler alt dei visste. Mannen hennar vart funnen raskt, det var blitt utført hjarte-lunge-redning, han hadde begynt å puste, og ambulansepersonalet hadde lagt han i kunstig koma. Det gjorde godt å få all informasjon med det same, fortel ho i dag.

Først hadde ho ikkje tatt inn over seg alvoret. Tanken om døden var for vond. Men då legane ikkje klarte å vekke ektemannen hennar 22. september 2016, to dagar etter at han fall om, fekk ho og resten av familien beskjed om at dei måtte bu seg på det verste. Då kjende ho frykta for første gong; frykta for at borna hennar skulle vekse opp utan pappa, og for at ho sjølv skulle miste mannen sin.

23. september fylte son deira, Magnus, eitt år. Han feira dagen hos bestemor og bestefar, med kake og fest, medan mor hans var på sjukehuset og far hans låg i koma.

Vesle Magnus fekk den største bursdaggåva han nokon gong vil få. For denne dagen vakna Martin Lyngstad Ihler. Han var groggy og forstod sjølv ingenting av all ståheien. Foreldre, søsken, tanter og onklar, det var så mange som var innom, og fleire gret.

Fagfolk snakkar om kjeda som reddar liv. Ved ein hjartestans er det fire ledd: Tidleg varsling, tidleg hjarte-lunge-redning, tidleg defibrillering med hjartestartar og god behandling på sjukehus.

– Det blir venta at mannen i gata skal kunne utføre tre av desse fire ledda. Men han får inga oppfølging etterpå. Folk som hjelper, kjenner seg frykteleg åleine, seier Wenche Mathiesen.

I dag stridast forskarar om kva som er den beste oppfølginga etter eit traume. Nokre meiner at den første timen etterpå er nøkkelen. At så mange spørsmål som muleg må få eit svar allereie då, slik at ein får danna seg ei samanhengande historie. Gjer ein ikkje det, vil mange leite etter desse svara i dagar og netter, månader og år.

Wenche Mathiesen meiner at alle som ønskjer det, burde få vite. Ikkje namn, ikkje adresse, men om utfallet vart liv eller død.

Alle Mathiesen har intervjua, har ønska å få vite korleis det gjekk med pasienten. Dei som ikkje kjende personen i utgangspunktet følgjer med på dødsannonsar i avisa, kanskje køyrer dei til området der dei trur vedkomande bur. Nokon ringjer sjukehusa, men det er nyttelaust.

Wenche Mathiesen meiner at alle som ønskjer det, burde få vite. Ikkje namn, ikkje adresse, men om utfallet vart liv eller død. Ho trur også at nokre små, enkle fakta kunne gje mange hjelparar eit betre liv. Som at ikkje alle hjarte er like. At ein heil del faktorar påverkar sjansen til å overleve, og at dei fleste døyr, sjølv med rask og god hjelp.

Eit halvt år etter hendinga i skogen, sit eg i ein kvitmåla einebustad tre kilometer unna der vi fann han. Det var altså her dei budde. I ei roleg lita gate, kven kunne ane uroa som var her inne ein septemberkveld i 2016. No sit dei der ved sida av kvarandre, to varme, opne menneske, begge i 30-åra.

Vi snakkar om halvåret som har gått, om korleis livet kom attende til dei. Om at legane aldri fann heilt ut av ting og opererte inn ein hjartestartar, for å vere sikre. Sjølv hugsar Martin ingenting av det som hende. Men han er eit rutinemenneske, veit at han brukar å spurte opp den bakken. Eg spør dei, har dei tenkt «kva viss»? Nei, svarer dei. Men dei har kjent på takksemd, og på kva som er viktig i livet. Overtidstimar på jobben kostar meir enn før. For kvar time med jobb, mistar dei ein time med kvarandre.

Dei har merka at livet er skjørt. Fire månader etter hjartestansen, miste dei ein nær ven. Medan deira eiga dotter på tre år kan spørje far sin, «pappa, har du slått hjartet ditt?», og faren kan svare at han slo hjartet sitt ein gong, men det gjekk bra, må ein annan treåring vekse opp i ein annan kvardag. Han dissar og dissar, så høgt han klarer, for han vil hente far sin ned frå himmelen.

Silje Pileberg, Helle Aase Falkenberg, Martin Lyngstad Ihler med dottera Ingrid.
Ein haustkveld i 2016 fekk Martin Lyngstad Ihler livet attende. Verken eg (t. v.) eller Helle Aase Falkenberg vil gløyme det som hende på det vi først trudde var ein heilt vanleg joggetur.

Så tilfeldig alt er. Nokon døyr, andre får leve. Også mitt eige liv vart endra den dagen eg såg ei Facebook-etterlysing av førstehjelparar i Oslo-marka. Det gjekk frå grubling og tankar, til ei rusande glede. Ein ven av Martin hadde skrive ei melding på ei av Østmarka-gruppene der inne, det skada jo ikkje å prøve. Sjølv hadde eg meldt meg på alle tenkelege grupper, i tilfelle.

Det var tre av oss som var der den kvelden, som såg meldinga. Tre av fem. Dei to kvinnene som henta telefon, har framleis ikkje fått svar. Eg har prøvd å finne dei, utan å klare det. Vi fekk ikkje namna deira, og vi veit ikkje kvar dei bur.

Det ville vere fint om dei fekk vite.

 

 

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″ /][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Stillhetens time

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2017/04/amag_psysk-helse1.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Stillhetens time

Stress og psykiske plager blant barn er en av vår tids største helseutfordringer, mener forskere. På Bogstad skole står massasje på timeplanen.

Publisert i A-magasinet, januar 2017 (foto: Dan P. Neegaard) 

– Nå kan du begynne med rolige, runde bevegelser. Husk at du er rolig og trygg. Din ro skal du gi til den som sitter foran deg, sier sosiallærer Anette Weiberg-Aurdal.

20 små hoder, 40 små hender. Elevene i tredje klasse ved Bogstad skole i Oslo har nettopp startet en stillestund med avspenningsøvelser i skolebiblioteket. Halvparten av dem har lagt hendene på skuldrene til dem som sitter foran.

Sosiallæreren ber elevene lage en sol på ryggene til klassekameratene. Gutter berører jenter, jenter berører gutter. De eneste lydene som høres, er lærerens vennlige stemme:

– Pust godt med magen!

Samt beroligende musikk fra høyttalerne – og innimellom, et lite puff eller knis.

Urovekkende tall
15-20 prosent av barn og unge har psykiske plager som gir dem nedsatt funksjon, ifølge Folkehelseinstituttet.
Det betyr at plagene går ut over hverdagslivet, for eksempel skolegangen eller forholdet til familie og venner. Rundt åtte prosent har så alvorlige problemer at det oppfyller kriteriene til en psykisk lidelse.

Direktør Arild Bjørndal ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-BUP) i Øst- og Sør-Norge er en av dem som har slått alarm.

I oktober gikk Bjørndal, som også er professor i samfunnsmedisin, ut i VG sammen med to professorkollegaer og sa at mange skoleelever er så stresset og fulle av uro, press og angst at de ikke er mottakelige for læring.

– Jeg synes vi er mer sammen når vi masserer. Det er litt sånn at hvis vi har kranglet, blir vi venner igjen i hjertestunden, sier Lotte Frydenlund Bjønness (t.h.). Her masserer hun Emil Bugge Larsson, mens Lineea Garthe Brenden og Jakob Hjertø Schille er i bakgrunnen. Foto: Dan P. Neegaard

– Vår tids største helseutfordring
Rikshospitalet meldte samtidig om en 400 prosents økning i pågangen av barn og unge med stressrelaterte sykdommer, som kronisk tretthet, magesmerter, hodepine eller lammelser.

Bjørndal er overbevist om at han jobber med vår tids største helseutfordring:

– Infeksjons- og livsstilssykdommer har vi delvis kontroll på, vi har iallfall et system for å forebygge det. Alle er opptatt av gym i skolen, og alle barn lærer å pusse tennene. Alle barn burde også lære å forebygge psykiske problemer.
Professoren mener at barn og unge i dag er utsatt for et større ytre press om å være vellykket enn noen tidligere generasjon.

– Før var noen utsatt for et press, nå gjelder det alle. Alle kan bli hengt ut på Facebook eller pepret med tekstmeldinger. Samtidig lærer vi barna ingenting om hvordan de skal håndtere det. Kanskje er det fordi vi voksne ikke kan det selv. Når uroen eller ubehaget oppstår i oss, vet vi ikke hva vi skal gjøre.

Den klassiske norske måten å håndtere uro på er å gå tur, påpeker Bjørndal.

– Men vi trenger et litt bredere repertoar enn å gå på tur i skogen.

Fjerdeklassinger som gråter
På Bogstad skole tar de problemene på alvor. Skoleresultatene er blant de beste i landet, men elevene er langt fra sorgløse.

– Vi ser stress, og vi leser om stress. Om utbrenthet, om frafall. Vi har hatt elever helt ned i fjerde klasse som gråter og er redde for prøvesituasjoner. De skal prestere på så mange områder! På skolen, i idrett, i hobbyene sine. Samtidig skal de skal være pene, populære og framstå bra på sosiale medier, sier Anette Weiberg-Aurdal.

Hun får støtte av assisterende rektor Gry Stubberud.

– Vi ønsker gode resultater, men med mye stress og usikkerhet er det vanskelig å prestere. Barn i dag hever skuldrene helt til de klapper sammen på videregående. De har ikke verktøy for å ta vare på seg selv. Her har hele samfunnet et ansvar, og vi som jobber med barna hver dag må ta vår del av ansvaret, sier Stubberud.

Psykologisk førstehjelp
Stortingsmeldingen Fag – Fordypning – Forståelse – En fornyelse av Kunnskapsløftet fra 2016 kunngjorde at folkehelse og livsmestring skal inn i skolen som ett av tre nye temaområder.

På Bogstad skole er en plan for elevenes psykososiale miljø under arbeid, og den skal romme et helt lite helseforetak: ukentlige stillestunder, eller hjertestunder, som de kalles, arrangeres for noen av trinnene.

Alle barn på tredje og fjerde trinn får også opplæring i «Psykologisk førstehjelp», et opplegg basert på kognitiv terapi som skal hjelpe barn å bli kjent med tankemønstre og følelser.

I tillegg bruker skolen programmene «Mitt valg» og «Skolemegling». Det første skal forebygge sinne, mobbing og bruk av rusmidler og ruste elevene til å ta egne valg. Det andre handler om konflikthåndtering.

– Kan det bli litt mye?

Stubberud og Weiberg-Aurdal tror ikke det.

– Unge lærere etterlyser det. De trenger konkrete verktøy, sier Stubberud.

Men da de to kom tilbake fra kurs i hvordan ta oppmerksomt nærvær inn i skolehverdagen, noe som etterhvert resulterte i avspenningsøvelser med elevene, møtte de ulike reaksjoner fra kollegaene.

– De fleste var positive og nysgjerrige, men det var også noen som spurte: «Skal vi begynne med det, også nå?»

For assisterende rektor Gry Stubberud (t.v.) og sosiallærer Anette Weiberg-Aurdal er avspenningsøvelser bare ett av mange tiltak for elevenes psykososiale miljø. Foto: Dan P. Neegaard

Sinnsro kan oppøves
Alle mennesker deler noen grunnleggende behov de første leveårene. Arild Bjørndal ved R-BUP fastslår at punkt én for barn er en trygg og varm tilknytning.

Han mener mye er bra i Norge, som lang svangerskapspermisjon og mange trygge lokalsamfunn. Men mange lærere og foreldre er ikke klar over at mennesker også kan trene seg opp til å håndtere utfordringer livet byr på.

– Det skorter på alminnelig innsikt i hva sinnet består av. Vi har ikke lært at sinnsro er en ferdighet vi kan oppøve, sier han.

Selvregulering er blitt fremhevet av forskere som en svært viktig egenskap for å ha det bra i livet. Dette innebærer en evne til å kontrollere handlinger, tanker og følelser i tråd med de langsiktige målene en har.

– Alle foreldre kunne trenge et grunnkurs i godt foreldreskap, mener Bjørndal.

– De burde lære om betydningen av å fremme barns evne til selvregulering. På samme måte burde vi styrke barnehageansatte og lærere.

En deilig følelse i kroppen
Så hvordan er det få massasje? Sju hender skyter i været.

– Deilig, sier flere.

– Jeg ble trøtt, sier én.

– Hjernen min blir helt skrudd av, for jeg tenker ikke på noe annet, svarer en annen.

En gutt påpeker at læreren har funnet en helt egen måte å massere på, og at andre voksne ofte er opptatt av å klemme så hardt som mulig.

– Hva skjer når noen gjør noe godt mot deg? spør sosiallærer Anette Weiberg-Aurdal.

– Du får lyst å gi noe tilbake, svarer en.

– Jeg får en deilig følelse i kroppen, for jeg tror de liker meg, sier en annen.

En tredje beskriver det som om du er i et eget lite rom og slapper av. Mens en fjerde spør:

– Kan vi låne bøker snart?

Forsker på mindfulness i skolen
Foreløpig vet ikke forskere sikkert hvordan nærværsøvelser påvirker barn. Forskningsresultatene er lovende, men for få. At slike øvelser kan hjelpe voksne, er det derimot liten tvil om.

Å øve på å være i kontakt med øyeblikket og seg selv har blant annet vist seg å fremme evnen til selvregulering og redusere problemer som grubling, stress, angst og depresjoner.

En rekke forskere, blant annet nevrolog Sara Lazar ved Harvard Medical School, har pekt på at jevnlig øving fører til fysiske endringer i hjernen.

Store prosjekter er startet for å lære mer om virkningene på barn. I Storbritannia brukes det nesten 70 millioner kroner til å undersøke den langsiktige effekten av Mindfulness In Schools Project (MISP), som har kurset over 4000 lærere. University of Oxford står bak forskningsprosjektet.

Ligger og kjenner på pusten
I Sverige leder professor Jan Sundquist ved Lunds universitet et lignende prosjekt. Minst tusen barn skal følges helt til de blir voksne.

Øvelsene varierer: I starten ligger barna med et kosedyr på magen og kjenner på pusten sin. Senere kjenner de på følelsene i kroppen, eller på gode følelser for mennesker de er glade i.

– Vår hypotese er at øvelsene skal minske stress, øke ro, bedre konsentrasjon og innlæring, øke selvfølelsen og utvikle barns forståelse og empati. Mye tyder på at dette skjer. Men om vi skulle finne at det ikke fungerer slik på barn, er også det et viktig funn, sier Sundquist.

Voksne må begynne med seg selv
I samarbeid med lærer og fysioterapeut Anne Sælebakke har R-BUP i Helseregion sør og øst kurset rundt hundre ansatte i skoler og barnehager i oppmerksomt nærvær. Hensikten er å styrke deres evne til å være tilstede, empati og omsorg. Det er viktig at voksne begynner med seg selv, ifølge Sælebakke.

– Barn trenger å bli tålt av trygge voksne. Da må de voksne klare å regulere egne følelser. Deres ro smitter over på barna, sier hun.
Kursdeltakerne er med på åtte samlinger. De oppfordres også til å øve på egen hånd.

– Blir dette nok et stressmoment for lærere?

– I utgangspunktet kan det se slik ut, men de fleste merker fort at å være her og nå reduserer stressfølelsen. Øvelsene trenger ikke ta mye tid. Tre til fem minutter daglig er mye bedre enn ingenting, sier fysioterapeuten.
Ikke alle trenger slike kurs. Sælebakke mener det viktigste tross alt er å være tilstede sammen med barna og la mobilen ligge.

Venner igjen
Elevene på Bogstad skole har hatt mange hjertestunder. Bare de som vil, er med. Jakob Hjertø Schille (8) forteller at han ofte har valgt å lese en bok i stedet. Årsaken er at det som regel har vært gutter og jenter sammen, og han kjente ikke jentene så godt i starten. Etterhvert syntes han det var greit å være med.

Lotte Frydenlund Bjønness (8) sier at hun var litt usikker første gangen, men at hun etterpå ble veldig glad i disse stundene:

– Jeg synes vi er mer sammen når vi masserer. Det er litt sånn at hvis vi har kranglet, blir vi venner igjen i hjertestunden. Det som er dumt har gått bort.

Denne tirsdagen hendte nettopp det. Lotte og venninnen Linnea Garthe Brenden (8) hadde vært uenige om noe i timen før. De var litt usikre på om de var venner. Men da de stod bakerst i rommet og masserte, så de på hverandre og smilte.

– Det var som om vi var blitt venner igjen, sier Linnea.

– Vi snakker til hodet
De siste årene har norske skoler innført ulike programmer for å styrke barns sosiale og emosjonelle kompetanse.
Anette Weiberg-Aurdal og Gry Stubberud mener at nærværsøvelsene skiller seg ut. Mens andre programmer bygger mer på intellektuell forståelse, handler nærværsøvelsene om bare å være. Stundene kan vare tre minutter eller ti minutter, og Weiberg-Aurdal opplever at elevene blir roligere og mer konsentrerte etterpå.

– Ofte snakker vi til elevene som om de bare har et hode. Vi skal ikke gjøre sånn, vi skal gjøre sånn, og så videre. Elevene svarer det de vet den voksne vil høre, så går de ut i friminuttet og akkurat det samme skjer igjen, sier Weiberg-Aurdal.

Kan det bli for mye selvgransking?
Mens noen skoleprogrammer retter seg mot grupper av barn, er mange rettet mot alle. Men er det egentlig riktig å la alle være med, også de som kanskje aldri vil få problemer?

Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo, er skeptisk. Han frykter at mye oppmerksomhet om psykisk helse vil forsterke problemene.

– Psykiateren Arthur Barsky har pekt på det han kaller «helsens paradoks»; at folk er blitt mindre fornøyd med sin helsetilstand de siste tretti årene, selv om den faktiske helsen har blitt bedre.

En av forklaringene hans er at man i dag driver mer selvgransking.

– Det betyr selvsagt ikke at man skal slutte å forbygge og behandle, men det er et viktig dilemma å ha med seg, mener Madsen.

– Tror du at barn kan få det bedre gjennom kompismassasje og avspenningsøvelser?

– Noen kan sikkert profittere på det, men det er en fare for at de som trenger det mest, ikke klarer å nyttiggjøre seg av det. Kanskje er det bedre bruk av ressurser å prøve å hjelpe de utsatte gruppene mer intensivt.

Ved et par anledninger har Madsen opplevd at foreldre har tatt kontakt med ham. De har hatt barn på skoler der oppmerksomt nærvær har begynt å komme inn, og har vært skeptiske. Én var bekymret for at dette var en snikinnføring av buddhisme.

– Folk kan ha ulike bekymringer. For egen del har jeg vært mest opptatt av at det melder seg en individualisert selvhjelpskultur i skolen, der barna selv skal ta et stort ansvar for egen helse. Da mener jeg vi heller må gjøre noe med det som skaper stresset i samfunnet.

– Må jakte på emosjonell vaksine
R-BUP-direktør Arild Bjørndal har ingenting imot påvirkning fra Østen. Vi har mye å lære fra tradisjoner som i tusenvis av år har jobbet for å prøve å forstå sinnet, mener han.

Han er heller ikke redd for å involvere alle barn og unge og sammenligner tidlige tiltak med vaksinering.

– Vi setter vaksiner på hele kull fordi det er nesten bivirkningsfritt og hjelper såpass mange. Nå må vi jakte på de emosjonelle og relasjonelle vaksinene. De må være trygge, sikre og tilnærmet bivirkningsfri. Hva er fem om dagen for mental helse?

Bjørndal deler Madsens oppfatning av at dagens problemer i stor grad er samfunnsskapt. Barn kommer til verden med viktige egenskaper, og det er voksnes oppgave å tilrettelegge for at disse egenskapene får utvikle seg, påpeker han.

– Nesten alle treåringer er glade! Hva som skjer mellom der og sekstenårsalderen bør vi interessere oss for. Vi har et veldig smalt vellykkethetsideal, ingen åndelig dybde og en ekstrem opptatthet av ting og av å lykkes i det ytre på mange arenaer. Det er utrolig overflatisk.

Vi installerer en tanke i barn og ungdom om at hvis det bare ordner seg der ute, så ordner det seg der inne, mener Arild Bjørndal.

– Det er feil. Å snu på dette er den store folkehelseoppgaven nå.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Dei smarte stundene

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/10/alizee-omaly-flickr-lang.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Dei smarte stundene

La kvardagen ha nokre tomrom, utan mobiltelefon, pc eller oppgåver som krev merksemda di, tilrår ekspertar. Då vil du bli betre kjend med deg sjølv – og kanskje vil også kreativiteten blomstre.

Publisert i Magasinet Plot, mai 2016 (illustrasjonsfoto: Alizee Omaly, Flickr.com)

«Det søte i å gjere ingenting», seier italienarane. La dolce far niente. Kanskje burde alle språk ha eit liknande uttrykk? For dei minutta der vi lar mobilen ligge, gøymer fjernkontrollen og dyttar avisa godt ned i korga si kan vise seg å vere ei verdifull investering.

Lenge har det også vore heilt sjølvsagt at vi skal ha slike stunder, der vi berre kan la tankane fly. Om ikkje anna enn på bussen på veg til jobb. Men så kom duppedittane.

Tor Wallin Andreassen, professor i tenesteinnovasjon ved Norges Handelshøyskole, er uroa.

– Når vi har ein kvardag full av aktivitetar og konstant fyller opp tomromma med mobilteknologi, får hjernen aldri kvile. Vi tar mobilen fram på bussen, i heisen, på toalettet, på møte i kyrkja …. overalt! Vi kan fylle eitkvart tomrom med hjerneaktivitetar. Har vi i det heile tatt tid til å tenkje, undrar han.

Gevinst og tap
La oss ikkje svartmale. Mobiltelefonen og nettbrettet har mykje godt ved seg. Dei hjelper oss å halde kontakta med folk vi bryr oss om, dei gjev oss oppskrifter og oppdateringar og ein uendeleg tilgang på kloke ord. Men dei burde kanskje ha kome med merkelappen «handle with care».

For trass alle positive sider, kan dei også ta frå oss noko verdifullt.

Teknologiprofessor Sherry Turkle kom nyleg med boka «Reclaiming Conversation: The Power of Talk in a Digital Age», som enda på New York Times si bestseljarliste. Her skriv ho om kva følgjer auka teknologibruk kan ha for mellommenneskeleg kontakt. Ho skriv også om kva meir tilkobling og mindre fråkobling gjer med hjernen vår.

Dei verdifulle tomromma
Hjernen er aktiv heile tida. Når vi slappar av, er det det såkalla kvilenettverket, på engelsk «the default mode network», som skrur seg på. Forskarar veit ikkje alt om dette nettverket, men det har truleg ei viktig rolle i å prosessere informasjon og kjensler. Kanskje er det også dette nettverket som gjev oss evna til planlegging, dagdraumar og bekymringar.

Studiar har tyda på at kvilenettverket er viktig for å byggje identiteten vår. Truleg er det i kvardagens tomme rom at vi flettar saman erfaringane våre og forstår kven vi er.

Ifølgje Sherry Turkle gjer stadig bruk av duppedittar oss i dårlegare stand til å konstruere eit stabilt sjølvbilete. Lærer vi ikkje å vere åleine utan stimuli, vil vi lettare føle oss einsame i dei stundene vi opplever det. Ho fryktar at den gode åleinetida – som vi treng for å utvikle oss som menneske – blir borte.

Vi må faktisk keie oss av og til for at tankane skal kome til oss.

Tor Wallin Andreassen

Filosof Lars Fredrik Svendsen ved Universitetet i Bergen er inne på noko av det same i boka «Kjedsomhetens filosofi». Her skriv han at vi i stunder med keisemd opplever lite meining, og at nettopp dét kan få oss til å tenkje over kva som faktisk gjev meining.

– Du kan prøve å leve livet slik at du til ei kvar tid er underhalden. Men filologen Friedrich Nietzsche skreiv at den som forskansar seg heilt og fullt mot keisemda, også forskansar seg mot seg sjølv, seier Svendsen.

Fryktar tankestopp
Tor Wallin Andreassen er professor i tenesteinnovasjon og leiar i tillegg Center for Service Innovation ved Norges handelshøyskole. Som sjef for eit innovasjonssenter er han opptatt av kva følgjer konstant tilgang på stimuli har for kreativiteten vår.

– Skal vi utvikle gode idear, må vi setje oss i situasjonar der vi er åleine og tenkjer. Vi må deretter ta tankane ut i fellesskapet og få motstand og korreksjon, som grunnlag for å tenkje vidare. Ein viktig tanke utviklar vi over tid i skiftet mellom å vere åleine og saman med andre. Dette er fundamentet for djup tenking, innovasjon og gründerverksemd, seier han.

I boka «The Shallows» skriv Nicholas Carr om korleis mange av oss i dag fyller opp korttidshukommelsen i så stor grad at hjernen får problem med å prosessere og sende over til langtidshukommelsen.

– Vi veit meir, men vi veit stadig mindre om meir, seier Andreassen.

– Vi må avsetje tid til å tenkje på å tenkje. Vi må faktisk keie oss av og til for at tankane skal kome til oss.

Brukte telefonen dobbelt så ofte
Så kanskje vi skal stirre ut i lufta litt oftare. Stå imot impulsen om å sjekke telefonen som ikkje eingong har gitt lyd frå seg. Det kan vere at vi har noko å vinne.

Bruken av smarttelefonar er ein vane. Det har blitt ein automatisk åtferd som vi ikkje er klare over.

Sally Andrews

Og skulle du sitje der og tenkje «dette gjeld ikkje meg», kan det sjølvsagt vere riktig. Men det er også ein sjanse for at du brukar teknologien oftare enn du trur. I 2015 publiserte britiske psykologar ein studie der dei samanlikna kor ofte unge vaksne brukte smarttelefonen med kor ofte dei trudde at dei gjorde det. Kva dei fann? Jo, at folk brukte telefonen sin dobbelt så ofte som dei trudde – i gjennomsnitt om lag fem timar dagleg.

Studien var liten, men han ga ein peikepinn på at det kan vere ganske vanskeleg å estimere eigen tidsbruk.

– Bruken av smarttelefonar er ein vane, forklarte Sally Andrews, ein av psykologane bak studien, til Huffington Post.

– Det har blitt ein automatisk åtferd som vi ikkje er klare over.

Automatisk – men kanskje ikkje så smart.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Den beste turgleda kjem etterpå

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/09/Bukkelægret-1-e1472816758932.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid» alt=»Fjellvandring. Foto: Silje Pileberg»] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Den beste turgleda kjem etterpå

Du var våt, kald, sliten og hadde gnagsår. Korleis er det muleg at du fire veker seinare hugsar det som ein flott tur?

Publisert i Fjell og vidde, april 2016 (illlustrasjonsfoto: Silje Pileberg)

Vi er nok mange som har opplevd det: kilometervis med turgåing i regnvêr, skigåing på glatt og hard aprilsnø, blytungt randonee-utstyr i oppoverbakke, gnagsår som bit oss i hælen, eller kanskje ein frykteleg høgdeskrekk. Likevel står vi bi og gjennomfører det vi var tenkt til. Og det underlegaste av alt: Vi tenkjer tilbake på det med glede!

Kjensla av glede er eit aldri så lite mysterium som har opptatt filosofar i tusenvis av år. Dei siste åra har temaet også begynt å oppta friluftslivsforskarar. Det ser ut til at det, djupt inne i oss menneske, er eit potensiale for ei heilt spesiell glede – som ikkje kan arvast, og som vi aldri får gratis. Den gleda kjem alltid etterpå.

Smiler i botnen av bakken
– Når ein skikøyrar køyrer nedover ein bakke, ser han ikkje glad ut i det heile tatt. Men med éin gong han begynner å bremse, kjem smilet. Når han stoppar heilt, kan han smile stort, fortel Audun Hetland, stipendiat i psykologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Han monterte like godt hjelmkamera, både på skikøyrarar og syklistar, for å filme ansiktsuttrykka deira. Han har sett det meste: Redsle, alvor, sinne, konsentrasjon. Gleda kjem alltid til slutt.

Slik er det også med basehopparar. Her viser pulsmålingar at dei er livredde før dei hoppar. Kanskje ikkje så rart, for på nokre sekund kan jo alt vere over. Ein av basehopparane Hetland følgde, klarte endeleg – etter å ha feila gong på gong – å få til det perfekte hoppet. Men gleda kom først til syne når han landa: i eit vanvittig gledesbrøl.

– Vi menneske set oss i ei heil rekke situasjonar som kan verke uforståelege. Alle basehopparar har nesten makspuls før dei hoppar. Det er vondt å vere redd! Likevel hoppar dei, igjen og igjen. Kvifor i all verda gjer dei det?

Det underlege er at når basehopparane blir spurte i etterkant, seier dei at dei berre var litt over middels redde. Fem eller seks, kanskje, på ein skala frå éin til ti.

Det beste var å lære noko nytt
Ekstremsportutøvarar er ekstremvarianten av folk flest. Men også blant meir ordinære turfolk er det eitt eller anna får oss til stadig å gjenta aktivitetar, sjølv om dei ikkje er så behagelege der og då.

Helga Synnevåg Løvoll, forskar ved Høgskulen i Volda, tok med 64 studentar ut på tur som del av ein doktorgradsstudie. Studentane hadde varierande erfaring med friluftsliv, og ho ville følgje med mens dei utøvde ulike sider av friluftslivet. Dei laga måltid saman, opplevde vakker natur, lo og var sosiale og øvde på grunnleggande friluftsferdigheiter.

Studentane var på to tredagars turar: éin hausttur ved kysten og éin skitur vinterstid. På slutten av kvar turdag spurte Løvoll dei kva som hadde vore den beste opplevinga.

Minnet vårt spelar oss eit puss. Kva vi opplever som behageleg endrar seg med tida.

Helga Synnevåg Løvoll

– I heile seksti prosent av svara sa studentane at det beste hadde vore å øve på nye, grunnleggande friluftsferdigheiter, fortel Løvoll.

Å øve på nye ferdigheiter var éin av sju kategoriar og viste seg å vere viktigare enn mellom anna måltid, latter, kvalitetstid med venner og vakker natur.

– Dei hadde fått øve på heilt grunnleggande ting som å ro, padle, redde kameratar i kano og skred, gå på ski utanfor preparerte løyper og byggje iglo og snøhole. Det var ikkje ekstremt eller risikofylt, men det var heller ikkje veldig behageleg. Til dømes er det ikkje så behageleg å lære kameratredning i iskaldt vatn.

Velbehaget kom etterpå
Løvoll ba dei også om å skildre opplevinga dei hadde hatt. Her sa dei gjerne at den beste opplevinga ikkje hadde vore så behageleg, men at ho hadde vore interessant. Då Løvoll stilte same spørsmål etter ein månad, viste det seg ein merkeleg tendens: Det studentane hadde karakterisert som interessant i første omgang, var framleis interessant, men no var det også blitt behageleg.

– Minnet vårt spelar oss eit puss. Kva vi opplever som behageleg endrar seg med tida, seier Løvoll.

I studiane fann ho også noko anna. Dei som hadde rapportert at dagens beste oppleving var å øve på nye ferdigheiter, hadde éin månad etter eit sterkare ønske om å repetere turen. Hos dei som hadde meint at turens beste oppleving var ein meir avslappande aktivitet, var ikkje ønsket om å repetere turen like automatisk.

Drivkrafta vår ser ut til å vere interesse, engasjement og entusiasme. Desse kjenslene dreg oss gjennom eld og vatn.

Audun Hetland

– Eg trur at dette har ei rimeleg forklaring. Viss vi har gjort noko som fanga engasjementet vårt, førebur vi oss på å utsetje oss for det same ein gong til. Ved å hugse det som meir behageleg enn det faktisk var, byggjer vi opp ein motivasjon for å takle det.

Positive kjensler er drivkrafta vår
Kjenslene våre ser ut til å bety mykje for motivasjonen vi menneske opplever. Medan studiar har tyda på at det meste av gleda vi føler, er medfødd, finst det andre, positive kjensler som banar vegen for den etterpå-gleda skikøyrarar, basehopparar, ekstremsyklistar og friluftsfolk opplever.

– Drivkrafta vår ser ut til å vere interesse, engasjement og entusiasme. Desse kjenslene dreg oss gjennom eld og vatn. Dei får oss til å springe maraton, sjølv om det både er vondt, dyrt og vi veit at vi aldri kan vinne. Når vi er skikkelig interesserte og engasjerte kan vi gjere ting trass i at vi er redde og har det ubehageleg, seier Audun Hetland og legg til:

– I vårt fagfelt er dette nytt. Vi begynner å sjå effekten av å få lov til å vere engasjert.

Leit etter det som vekker interesse
Det som kanskje er det vakraste, er at desse posive kjenslene er tilgjengelige for alle. Det går an å tilretteleggje for at folk skal få oppleve interesse, engasjement og entusiasme.

– Viss du ønskjer at andre skal bli glade i friluftsliv, så bør du leite etter det dei synest er interessant. Gjeld det barn, så set deg inn i barnet sine interesser og spel på det. Då aukar sjansen for at dei vil hugse det som ei positiv oppleving, seier Helga Synnevåg Løvoll.

Og er du forelder, lærar, kurshaldar eller arbeidsgjevar er det heller ikkje dumt å tilretteleggje for at folk får setje sine eigne mål, ifølgje Audun Hetland.

– Blir måla dregne nedover hovudet på folk, mistar dei engasjementet. Klarer vi derimot å tilretteleggje for engasjement, kan folk vere veldig sjølvdrevne lenge, seier han.

– I ekstremsport får utøvarar setje måla sine sjølve. Ein erfaren basehoppar kan hoppe og ta tjue saltoar. Ein fersk hoppar rett ut. Og ein som er veldig god på ski, kan køyre raskare og i brattare bakkar enn ein nybegynnar.

Meistring kjem på toppen
Har vi dagen med oss, kan vi få ei meistringskjensle i tillegg til dei andre positive kjenslene. Meistring er ikkje nødvendig for at vi skal hugse det som ei fin oppleving. Men det er heller inga ulempe.

– Interesse og engasjement endrar seg uansett til glede etterpå. Viss vi i tillegg får oppleve å setje oss eit mål og nå det, får vi eit boost av ei meistringskjensle på toppen, seier Hetland.

Han trur at desse mekanismane fyller ein heilt grunnleggande funksjon.

– Skal vi utvikle oss som menneske, må vi oppsøke situasjonar igjen og igjen. Sjølv har eg segla ein del. Eg blir sjøsjuk, men gløymer det. Dermed kan eg segle sjølv om eg ikkje er skrudd saman for å vere på sjøen. Det same ser eg hos sonen min på eitt og eit halvt år. Han held på å lære seg å gå og snublar gong på gong. Viss det kun var all hylgrininga han hugsa, ville han aldri prøve igjen.

 

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Slik får politiet barna til å opne seg

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/09/9573935252_5286de4989_b-e1472810180658.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid» alt=»Barneansikt. Illustrasjonsfoto: Flickr.com » title_text=»Barneansikt. Illustrasjonsfoto: Flickr.com «] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Slik får politiet barna til å opne seg

Altfor ofte legg vi sterke føringar i samtalar med barn. Tenkjer vi annleis, kan barna bli meir opne, trygge og snakkesalige, ifølgje politiforsking. Få stader er dette meir tydeleg enn i avhøyrsrommet.

Publisert på forskning.no, mai 2016 (illustrasjonsfoto: Flickr.com)

– Barn er svært viktige vitne i overgrepssaker. Dei har ein like god observasjonsevne som vaksne og er flinke til å korrigere seg sjølve. Spørsmålet er korleis ein får barna til å opne seg og fortelje, seier Trond Myklebust, politiinspektør ved forskingsavdelinga på Politihøgskolen.

Fallgruvene er mange, og både foreldre, tanter, onklar og politiinspektørar snublar rett som det er. Boka «Communication in Investigative and Legal contexts» samlar oppdaterte råd til politifolk, som også omsorgspersonar kan ha nytte av.

– Dei gode avhøyrarane brukar ikkje berre desse teknikkane på jobb. Dei brukar dei også privat, seier Myklebust, som er ein av forfattarane av boka.

Tusenvis av barn må i avhøyr  

Dei siste åra har talet på norske barn i avhøyr eksplodert: frå 207 barn i 1994 til 4725 i 2015. Barn blir avhøyrde i fleire typar saker enn før, og i tillegg seier nye reglar at alle søsken i ein familie skal avhøyrast ved mistanke om vald i nære relasjonar.

I dag blir norske barn avhøyrde i barnehus, der helsevesen, politi og barnevern er samla og lar barnet gje forklaring i trygge rammer. Barna må berre forklare seg éin gong, i motsetnad til dei fleste andre land der barn også må møte i retten. Ordninga er så vellykka at ekspertgrupper frå fleire land har vist interesse for å innføre det norske systemet.

Men sjølv om Noreg ligg langt framme, er det framleis ein veg å gå i å få gode, informasjonsrike forklaringar frå barn.

– Dei vanlegaste feila er at avhøyrarar ikkje veit nok om barnet på førehand slik at dei bruker tida på feil spørsmål, at dei avbryt barna for å klargjere det barna seier og at spørsmålsstillinga ikkje er god nok, seier Myklebust.

Gullspørsmåla er opne

Det er fort gjort å trå feil, for spørsmåla ein bør stille barn i avhøyr er svært forskjellige frå måten vaksne vanlegvis snakkar med barn på, ifølgje Myklebust.

– Dette er ikkje enkelt for politiet, og det er heller ikkje alltid enkelt for barn, seier han.

Rett som det er går Myklebust sjølv i baret. Han har barn i barnehagen, og får han eit referat frå ein barnehagetilsett bruker han gjerne dette som utgangspunkt for ein samtale. «Var det nokon som var sinte i dag,» kan han spørje.

Men akk, så feil. For vil ein ha eit godt svar, er første punkt på lista å gje barnet fridom til å fortelje ut frå sitt perspektiv: Still opne spørsmål. Eit politiavhøyr kan for eksempel starte med: «Fortel meg kva som skjedde.» Så, når barnet har fortalt, kan avhøyraren følgje opp med «dette var mykje, fortel det ein gong til».

– Særleg i starten av eit avhøyr er opne spørsmål viktige. Då får ein barnet sitt perspektiv på det som har skjedd, utan at avhøyraren legg føringar, seier Myklebust.

– Viss ein gjer det motsette og for eksempel innleiar spørsmålet med informasjon ein har frå før, vil barnet lett tenke at den vaksne veit alt allereie. Og kva er da vitsen med å fortelje?

Klarare svar og tryggare barn

Det er godt dokumentert at opne spørsmål er meir effektive enn spissa, leiande eller lukka spørsmål. Opne spørsmål oppmodar barnet til å bruke mange ord. Svaret blir meir nøyaktig, klarare og meir truverdig. Forskarar har også sett at barn ikkje motseier seg sjølve når opne spørsmål brukast på tvers av fleire situasjonar.

Trass god dokumentasjon, er berre rundt ni prosent av spørsmåla som stillast i avhøyr av barn, opne. Talet er nokså stabilt i studiar frå Noreg, Finland, England, USA og Israel, landa der det er gjort flest studiar på dette.

– Vi skal ikkje gå i ein diskusjon om prosentar. Men vi må halde fram med å trene. Opne spørsmål legg opp til frie forklaringar, og barnet vil føle meir kontroll over situasjonen. Opplever barn kontroll, vil dei automatisk føle meir tryggleik. Trygge barn fortel meir ope enn utrygge barn, seier Myklebust.

Avhøyrarar bør bli kjende med barnet

Det er ei rekke utfordringar i avhøyr av barn, særleg yngre. Dei har ikkje fullt utvikla språk, og evna til rett uttale kjem seinare enn evna til å forstå rett uttale. Avhøyraren må likevel unngå å foreslå tolkingar, tilrår forskarane, for barn kan seie seg samde i noko fordi dei trur det er forventa.

Fram til tiårsalderen bruker barn også andre strategiar for å måle tid enn vaksne. Dei kan ha vanskar med å fortelje kor mange gonger noko har skjedd eller når det skjedde.

I tillegg til å trene på spørsmålsstiling, bør politifolk derfor vite mest muleg om barnet sine kognitive evner før avhøyret startar. Ei løysing kan vere å gjere eit nøytralt intervju i førekant. Barna kan også bli presenterte for nokre grunnreglar, slik at dei forstår at dei sjølve kontrollerer informasjonen dei sit med.

Nye ordningar på veg

For barn og vaksne med særskilte behov vil avhøyrssituasjonen vere ekstra utfordrande. Dette er eit viktig tema i boka. Noreg har ikkje eit etablert system for å handtere slike avhøyr, men politiet ser i dag på systemet i England med stor interesse, ifølgje Myklebust.

– I England får personar med særskilte behov hjelp av ein såkalla «intermediary». Han eller ho kjenner rettssystemet og har ekspertise på den aktuelle utfordringa, om det er ADHD, lese- og skrivevanskar eller større psykiske problem. Ordninga skal sikre at alle som avhøyrast forstår rettsprosessen og at dei klarer å gjere seg forstått, seier Myklebust.

I tillegg er ein ny avhøyrsmetode under evaluering i Noreg, såkalla «sekvensielle avhøyr». Her stykkast avhøyret opp i fleire delar. For mange barn er det nemleg vanskeleg å fortelje historia si i løpet av eitt møte med politiet. Ei siste ny utvikling er at barnehusa ikkje berre avhøyrer barn med status som fornærma eller vitne. Dei har også begynt eit systematisk og metodisk arbeid med avhøyr av barn som sjølve har krenka andre.

– Samla kan vi seie at vi i Noreg er godt kjende med ny internasjonal forsking. Politihøgskolen vektlegg denne kunnskapen i spesialutdanningane sine, ikkje minst på masterutdanninga i etterforsking,  topputdanninga for detektivar i Noreg, seier Trond Myklebust.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Draumen om å nå heilt opp

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/08/alene_Andrei-Niemimäki_flickr-e1472567947919.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Draumen om å nå heilt opp

La oss ta eit djupdykk – inn under skalet, til den delen av oss som vi helst ikkje vil dele med nokon andre. 

Publisert i Magasinet Plot, sommaren 2015 (illustrasjonsfoto: Andrei Niemimäki, Flickr.com)

Det er den kjensla som ligg der og ulmar: kjensla av ikkje å nå opp til det nivået der ein burde vere, der andre er – iallfall dei ein ønskjer å samanlikne seg med. Dei som alltid gjer det bra i jobben, som orkar å stase seg opp med fine klede og rettetang om morgonen, som alltid  tenkjer fint om andre, som har søte, små born med sløyfer i håret (borna kom sjølvsagt på akkurat rette tidspunkt), som alltid har overskot til å hjelpe, og vere der, for andre, som smiler og ler…

Kjenner du deg att, sa du? Du når ikkje heilt opp dit, du heller? Du kan i så fall trøyste deg med at du er heilt alminneleg. Om det hjelper, då.

«Medan den tradisjonelle skamma handla om å realisere seg sjølvfor mykje, handlar vår seinmoderne skam om å realisere seg sjølvfor lite

Finn Skårderud

Det er mange av oss som tenkjer slik. Forferdeleg mange av oss. Så mange at depresjon har blitt den store folkesjukdomen, og at kvar tiande ungdom skadar seg sjølv. For trass avisoppslag, debattar og bøker om samfunnets høge krav og leitinga etter det perfekte liv, ligg det framleis, djupt inni mange av oss, ei kjensle av skam. Skamma fyller både vårt eige indre og kontora til psykologane, anten vi vågar å snakke om ho eller ikkje.

Ut av skammekroken, inn i garderobeskapet

Tidlegare har skam ofte handla om å bryte kollektive reglar. Ein stakk seg for mykje ut, stod fram i heimbygda som homofil, for eksempel. Ordet var ein naturleg del av språket vårt, vi skulle skamme oss viss vi gjorde noko gale. I dag er ordet sjeldnare å høyre i daglegtalen.

«Eg kjem nettopp frå ein fantastisk terapitime. Pasienten hadde brukt eit heilt år på å seie det ho sa.»

Finn Skårderud

–  Vi blir minte om skam i delar av den psykologiske diskursen. Sånn sett driv vi kanskje og rehabiliterer skamma litt. Utover dét kan vi mistenke at samtidskulturen har tenkt at det blir mindre skam. Men det stemmer ikkje. I dag er ein inne i garderobeskapa og skammar seg, ingen får sjå den delen av oss. Det er i skamma sin natur at vi vil halde tett om det, seier psykiater og professor Finn Skårderud.

– Eg kjem nettopp frå ein fantastisk terapitime. Pasienten hadde brukt eit heilt år på å seie det ho sa.

Nyleg skreiv Skårderud i tidsskriftet Psykisk helse om korleis skamma har utvikla seg med oss i samfunnet: Medan skam tidlegare handla om å realisere seg sjølv for mykje, handlar vår seinmoderne skam om å realisere seg sjølv for lite. «Det er følelsen av ikke å strekke til når det gjelder idealet om å bli noe mer enn ”alminnelig”», skriv Skårderud.

– Mykje av samtidsskamma handlar om at ein ikkje er unik nok, ein sjølvrealiserer seg ikkje på den rette måten. For å orientere seg, jaktar ein på konkrete ting. Som prestasjon. Om det er å ha den beste sommarkroppen, eller å vere den flinkaste, raskaste, klokaste, eller den som har dei finaste instagrambileta… ein flyktar gjerne til overflata for å ha noko å halde fast i. Prestasjonen er synleg, konkret, du kan poste han og få noko tilbake, seier han.

«iShame» 

Finn Skårderud meiner at sosiale media forsterkar prestasjonstrenden. Han kallar Facebook ei moderne skammaskin. Det er tydelegvis fleire enn underteikna som har kjent humøret dale av glaserte cupcakes og #lykke-oppdateringar – då alltid følgt av ei kjensle av dårleg samvit (eller skam, på fagspråket): Eg burde då unne andre menneske dette. Det blir ein slags dobbel skam: for det første skamma over ikkje å gjere ting like bra, for det andre skamma over ikkje å unne andre det.

Facebook aukar mulegheita vår for å samanlikne oss med andre, ved at vi får informasjon om venene våre som vi elles ikkje har tilgang til.

I april kunne VG opplyse om at ekspertar åtvara mot sosiale media. «Er du nedfor bør du ikke surfe på Facebook», skreiv avisa med krigstypar på forbrukarsidene sine. Avisa viste til ein studie frå University of Houston i USA, som mellom anna konkluderte med at folk som brukte Facebook mykje, hadde fleire depressive symptom enn andre. Om det var depresjonen som ga Facebook-surfing eller Facebook-surfinga som ga depresjon, visste ein ikkje. Men det såg altså ut til å henge saman.

Forskar May-Li Steers forklarte det med at Facebook aukar mulegheita vår for å samanlikne oss med andre, ved at vi får informasjon om venene våre som vi elles ikkje har tilgang til. Dessutan legg folk gjerne ut dei gode tinga som skjer. Dei dårlege blir verande att i garderobeskapet.

Dei skrekkelege konsekvensane

Vi ser ein auke i talet på skambaserte lidingar, sa nokon her om dagen. Men kva er eigentleg skambaserte lidingar? Kor langt nedover kan skamma drive oss?

«Skam er den logiske grunnen til at folk blir sinte tilsynelatande utan grunn, og det er ein nesten ustyrleg tendens.»

Nicolay Gausel

– Sidan 1980-talet har mangellidingane dominert, menneske strevar med sakn, tomheit. Mange har ei uklar kjensle av å vere feil, seier Gry Stålsett, spesialpsykolog ved Modum Bad.

Ho presiserer skilnaden på skuld og skam: Medan skulda seier at du gjorde ein feil, seier skamma at du er feil. Det rammar heile identiteten, og følgjene kan bli mangslungne.

– Skamraseriet er nok den sentrale drivkrafta i valdsspiralen både i familievald og i samfunnet, trur Stålsett.

Nicolay Gausel, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, utdjupar:

– Når skamma driv fram aggressivitet mot andre, er det fordi folk er bekymra over det sosiale biletet av seg sjølve. Dei er redde for å bli avviste, og vil heller halde folk på avstand. Det er den logiske grunnen til at folk blir sinte tilsynelatande utan grunn, og det er ein nesten ustyrleg tendens. Ein har det så vondt med seg sjølv og er redd for at andre skal få vite det, seier Gausel.

Finn Skårderud jobbar til dagleg med eteforstyrringar og rus. Ofte ser han at skamma ligg i botnen også her.

– Ein har ei kjensle av skam som ein vil vekk frå, og set i gang noko. Det kan vere kokain, alkohol, over-eting… alt for å døyve denne kjensla. Men ein får det ikkje til, strategien var ikkje så smart. Det blir bakrus, oppkast, arr under armen og meir skam, seier han.

Lista er lang: Vald. Rus. Eteforstyrringar. Sjølvskading. Sjølvmord. Sosial angst. Depresjonar. Einsemd. Og alt dette stammar frå eit ord som vi som ikkje er psykologar knapt brukar lenger. Er skamma så forkledd at vi ikkje kjenner ho att?

Terapiens sabotør

– Skam er jo eit ord. Nokon kan tenkje skuld, eller låg sjølvkjensle. Er ein kristeleg, kallar ein det kanskje synd. Eg tenkjer skam. Men ordet er ikkje det viktigaste. Det viktigaste er kjensla, frykta for å bli avslørt, avvist, overopptattheita av kva andre tenkjer og føler om ein, og ei nedrakkande forkasting av seg sjølv: «Eg er ikkje elskverdig». Dei fleste kjenner det på eit vis, uansett kva dei kallar det, seier Skårderud.

«Ein vågar ikkje gå inn i det rommet der ein viser seg fram med sitt elende. Då går ein glipp av den gode sjansen for at ein blir tolt

Finn Skårderud

Og så kjenner vi oss så åleine om det! For når vi ser på andre, då ser vi berre skalet. Det kan gjere det vanskeleg å dele kjensla ein sit med.

– Skam er terapiens store sabotør. Skamma seier «ikkje fortel, for då liker han deg ikkje lenger». Ein vågar ikkje gå inn i det rommet der ein viser seg fram med sitt elende. Då går ein glipp av den gode sjansen for at ein blir tolt. Å setje skamma i tale er heilt avgjerande. Viss ikkje blir terapien berre halvhøflege pseudosamtalar.

Som terapeut introduserer Skårderud ofte skamma på «eit meir ålment plan». Legitimerer det. Seier at dette er noko vi bør snakke om. For å sitje og vente på at folk skal snakke om skamma si kan vere ineffektivt, meiner han.

– Det er sjeldan at folk søkjer hjelp for skamma si. Det føreset tillit å snakke om det.

«Mange opplever skuld og sinne fordi dei har delteke i krig og handla på ein måte som bryt med deira eigne normer. Vår forsking viser at skam er den mest sentrale kjensla i løpet av behandlinga, og at denne står i vegen for at dei kan ha nytte av ho.»

Tuva Øktedalen

Ifølgje ei ny doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, er skam faktisk ei av dei største hindringane for å bli bra etter traumatiske opplevingar. Forskar Tuva Øktedalen, tilsett ved Modum Bad, undersøkte saman med to kollegaer opplevingane til 65 personar, alle med diagnosen post-traumatisk stressliding (PTSD). Også krigsveteranar som hadde delteke på utanlandsoppdrag, var med.

– Mange opplever skuld og sinne fordi dei har delteke i krig og handla på ein måte som bryt med deira eigne normer. Vår forsking viser at skam er den mest sentrale kjensla i løpet av behandlinga, og at denne står i vegen for at dei kan ha nytte av behandlinga, sa Øktedalen til tidsskriftet Psykisk helse.

Ingen av dei 65 personane hadde hatt nytte av tidlegare behandling. I gjennomsnitt hadde dei hatt PTSD i 17 år. Sjølv etter så lang tid gjenopplevde dei i detalj det som skjedde.

– Mange er blitt så flinke til å unnvike traumet. Dei har utvikla ei rekke teknikkar for å skyve det unna, og difor blir dei heller ikkje kvitt sin PTSD, ifølgje Øktedalen.

Gry Stålsett spør seg om det i tillegg kan vere slik at mange born dei siste tiåra har spegla, stadfesta og møtt dei vaksne sine behov i staden for omvendt. Då blir born meir opptekne av å tilfredsstille omgivnadene enn å bli kjende med seg sjølve.

Å bli sett – og tolt

Nokon av oss har med oss skamma frå barndommen. Kanskje vart vi ikkje sett. Kanskje var foreldra våre for strenge. Eller kanskje skjedde det noko trist, som at foreldra våre gjekk frå kvarandre, og vi ga oss sjølve skulda. Nokon kan også ha opplevd ei ulykke, eller krig, eller vald, i vaksen alder, og enkelte er kanskje berre ekstra sårbare, slik at ein plukkar opp negative  tilbakemeldingar, men ikkje dei positive.

Gry Stålsett spør seg om det i tillegg kan vere slik at mange born dei siste tiåra har spegla, stadfesta og møtt dei vaksne sine behov i staden for omvendt. Då blir born meir opptekne av å tilfredsstille omgivnadene enn å bli kjende med seg sjølve, noko som forsterkast av prestasjonskulturen i samfunnet vårt.

– Veks ein opp og blir orientert utover, mot andre, utviklar ein ikkje eit medvite forhold til seg sjølv. Ein blir mindre kjend med eigne kjensler og behov, ein er altfor oppteken av å dekkje andre sine behov først, seier ho.

Stålsett meiner at det må gjerast mykje for å gå skamma i møte. Ho listar opp:

– Vi må førebyggje, rettleie foreldre, undervise lærarar og utvikle ein motkultur til den prestasjons- og lykkejagkulturen vi er i no. Vi treng lågterskel behandlingsopplegg, emosjonell førstehjelp. Og så er det ei reise for den enkelte, for eksempel i terapi. Ein må forstå at det berre er ei kjensle som kan gå over, at det ikkje er heile identiteten til ein person.

Målet er ikkje eit skamlaust samfunn. Litt skam må vi nemleg ha, så vi gjer opp for oss, når vi har gått over streken. Det er den usunne skamma Stålsett, og mange med henne, vil til livs.

Finn Skårderud trur at mange kan jobbe konstruktivt for å lære å akseptere seg sjølve. Samtidig er ein av dei viktigaste arenaer mennesket har for å endre seg, responsar frå andre, påpeikar han.

«Det er påfallande parallellar mellom barneoppdraging og terapi.»

Finn Skårderud

– I det terapeutiske rommet prøver vi å spesialisere oss på at folk skal våge å dele det som er komplisert, og sjå at det går bra. Éin ting er å bli sett. Ein annan er å bli tolt, seier han.

Kva så med dei mange av oss som har ansvaret for born som veks opp i dag? Korleis kan ei tante, ein fotballtrenar, ein pappa eller ei bestemor medvirke til at desse borna skal slite mindre med skam enn vi gjer sjølve (då sjølvsagt utan å kjenne seg meir pressa til å vere den perfekte tante, den perfekte fotballtrenar og så vidare)?

– Vi må våge å vere interesserte i dei, for kva dei er. Vi må tole, guide og regulere dei og ikkje forme dei etter vår modell. Dei må oppleve tryggleik nok til at dei toler å bli pusha litt. Det er påfallande parallellar mellom barneoppdraging og terapi, seier Finn Skårderud.

Ikkje sei «eg veit akkurat korleis du har det», tilrår psykiateren. For ingen av oss veit akkurat korleis andre har det. Men ved å vise interesse, og vere nysgjerrige, kan vi skape ein tryggleik hos born som gjer at neste generasjon, kanskje, blir litegrann mindre oppteken av å vere perfekt og vellykka – litegrann mindre oppteken av å vere noko meir enn alminneleg.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Mulus underverk

[et_pb_section admin_label=»Seksjon» fullwidth=»on» specialty=»off» transparent_background=»off» background_color=»#ffffff» allow_player_pause=»off» inner_shadow=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» padding_mobile=»off» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»off» width_unit=»on» make_equal=»off» use_custom_gutter=»off» custom_css_main_element=»max-height: 500px;»][et_pb_fullwidth_image admin_label=»Fullbreddes bilde» src=»http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/04/mulu1.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» use_overlay=»off» animation=»off» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row» make_fullwidth=»off» use_custom_width=»on» width_unit=»on» custom_width_px=»675px» use_custom_gutter=»off» padding_mobile=»off» allow_player_pause=»off» parallax=»off» parallax_method=»off» make_equal=»off» parallax_1=»off» parallax_method_1=»off» column_padding_mobile=»on»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Mulus underverk

I 40 år har forskarar forsøkt å forstå menneske som Mulu Kabeta: korleis dei klarer å overleve.

Publisert i Vårt Land, 2. juni 2012    

Frå ei trekyrkje i Vest-Etiopia flyt det korsong ut av to opne vindauge. Songen er av det etiopiske slaget, med rytme, klapping og gledesrop.

Blant songarane står ei seksten år gammal jente med blomstrete kjole, tjukt hår og brune, energiske auge. For henne er korøvinga eit kjærkome avbrekk i lange, ansvarsfulle dagar. Ho står opp grytidleg kvar morgon for å hjelpe til med kjøkkenarbeid heime hos onkel, som tar seg av henne og betalar skulegangen for henne, medan mor og sju søsken bur i ein annan landsby. Pappa er død.

Å synge er noko av det kjekkaste ho veit. Ho føler seg glad og fri. Alle bekymringar er gløymde. Og inn gjennom dei to opne vindauga strøymer deilig, sval luft frå skuggen til mango- og appelsintre.

Det er ein solfylt ettermiddag tidleg på 1980-talet, og alt skal forandre seg denne dagen.

Kjærleik og energi

Onsdag 26. oktober 2011 er borda i kantina på Oslo voksenopplæringssenter på Smedstua pynta med kunstige raude roser. Snart vil studentane komme og dei vil forsyne seg med steikt ris, salat, vaflar eller kanskje brød fylt med kjøt og spinat, som førebels står tildekka på disken. Klokka er ti, og 45 år gamle Mulu Kabeta, innehavaren av cateringfirmaet «Mulus underverker», har vore på jobb i fleire timar allereie. Ho syng og trallar med ei mjuk stemme. Så ler ho, gjennom kjøkkendøra og ut til vaktmeisterassistenten som står framfor disken:

mulu4
Dei som handlar hos Mulu Kabeta får ikkje berre mat. Dei får også kjærleik. Foto: Erlend Berge

«Kjem du for å få litt energi?»

«Ikkje energi. Kjærleik!»

Han ler, han også, og slikkar på ei plastskei med skogsbæryoghurt.

«Kjærleik og energi, dei høyrer saman», smiler Mulu. Ho trippar ut mot disken medan ho tilbyr mannen ein fersk samosa.

Ungdommane og prestane skulle sitje på huk, heilt til politistasjonen, men det var ingen bil som venta på dei. Dei skulle hoppe – på huk – gjennom gatene, i den glovarme vest-etiopiske ettermiddagssola.

Fortrengde minner

I trekyrkja i landsbyen Mendi i Vest-Etiopia har den glade korsongen stilna. To brune auge er blitt fylte av redsle; dei har gløtta ut av vindauget og sett grøne uniformer. Det kjem uvante lydar frå kyrkjerommet. Kva er det som skjer?

Det bankar på døra. Brått vrimlar det av etiopiske menn i sovjetiske militæruniformer.

«De får ikkje vere her. De må komme ut!»

52 unge gutar og jenter og fire prestar får ordre om å samle seg framfor hovudinngangen. Stort meir hugsar ikkje Mulu Kabeta, om lag 30 år etter.

Det vil seie, ho trur ho hugsar. Ho trur ho hugsar at dei militære samla songbøkene og biblane deira i ein stor haug og brende dei. Ho er nesten heilt sikker på at ho hugsar at dei måtte setje seg på huk. Ungdommane og prestane skulle sitje på huk, heilt til politistasjonen, men det var ingen bil som venta på dei. Dei skulle hoppe – på huk – gjennom gatene, i den glovarme vest-etiopiske ettermiddagssola.

Alt dette skjedde. Men Mulu skulle komme til å bli henta av den revolusjonære militsen i Etiopia mange gonger, og minna skulle komme til å klumpe seg saman. Nokon skulle bli fortrengde, andre skulle bli harde, uplasserbare nålestikk med evig liv.

«Dei uovervinnelege»

I begynninga av 1970-talet, omtrent samtidig som kommunistrørsla i Etiopia begynner å ta imot støtte frå Sovjetunionen, og samtidig som vesle Mulu reiser frå mamma og søskena for å bu hos onkel og gå på skule der, har nokre psykologar og psykiatarar i USA lagt merke til noko underleg. Dei har registrert at det finst nokon barn, som har opplevd svært vanskelege ting i livet, men som klarer seg så forunderleg bra. Der andre barn må slite med store traumar og vanskar livet ut, klarer desse barna å finne tilbake til utgangspunktet. Dei får ikkje psykiatriske diagnosar, dei klarer å vere i jobb, og dei seier sjølve at dei fungerer bra. Nokon seier til og med at dei har vakse på erfaringane sine.

Dei aller første studiane indikerer at det er noko heilt spesielt med desse barna. Dei blir skildra som «usårbare» og «uovervinnelege». Ein av dei første artiklane står i tidsskriftet APA Monitor i 1975, og handlar om, nettopp, «dei uovervinnelege».

Dei amerikanske forskarane er pionerar for eit forskingsfelt som skal blomstre opp innanfor psykologien dei neste tiåra. Det skal vise seg at desse barna, dei som klarer seg, ikkje er så spesielle som forskarane først trur.

Tortur

Cella på nokre få kvadratmeter er kanskje eigentleg tiltenkt tre eller fire fangar. Men denne ettermiddagen skal ho romme 35: alle jentene frå koret. Gutane blir plasserte i ei anna celle.

Dei sit tett i tett, side om side, songglade jenter i tenåra; ei av dei yngste heiter Mulu og er seksten år. Den eine brettar ut skjørtet sitt for den andre til å sitje på, som igjen brettar ut skjørtet for jenta på andre sida. Jordgolvet er fullt av små insekt som set seg på huda og gir kløe og svie; jentene må unngå dyra så godt dei kan. Om dagen er det varmt, om natta er det kaldt. Cella har ingen vindauge, men nokre forsiktige striper lys slepp gjennom jordtetningane i treveggane.

Ein dag blir dei henta, ein etter ein, og tatt med inn på eit rom. Dei blir plasserte i midten av ein komité på sju menn med køller. Dei får ordre om å rope: «Revolusjonen er over Gud». Mulu seier: «Gud er større enn alt».

Ein gong i døgnet får dei sleppe ut for å gå på do, på ein utedo som gir ein stram stank over heile bakgarden til politistasjonen. Viss ein må på do utanom den tilviste tida, må ein gjere det der ein er. Veke etter veke går.

Mulu og dei 34 andre kjem seg gjennom dagane ved å be og synge. Men ingen milits kan høyre det, for dei ber og syng utan ein lyd.

Så ein dag får dei sleppe fri. Men dei blir henta igjen, og igjen. Nye, lange dagar, netter, veker i cella på politistasjonen, og etterkvart i fengslet, der dei får golvmatter å ligge på, men der torturen etter kvart når bestialske proporsjonar. Kvar morgon klokka halv seks må dei stå opp frå golvmattene og gå ut av fengselsbygget. Dei må springe, springe og springe, avstandar som normalt ville ta fleire timar å gå. Ved elvebreidda til elva Hinna er det militæreksersis. Dei som ikkje orkar meir, blir slått. Dei som mister skoa sine, får dei ikkje tilbake.

Ein dag blir dei henta, ein etter ein, og tatt med inn på eit rom. Dei blir plasserte i midten av ein komité på sju menn med køller. Dei får ordre om å rope: «Revolusjonen er over Gud». Mulu seier: «Gud er større enn alt».

Ho er ikkje redd. Ho lurer på om ho kjem til å døy, men ho er villig til det.

Dei løftar køllene og slår.

Resiliens 

Uovervinnelege. Resiliente. Løvetannbarn. Mange nemningar er blitt brukte for å skildre barn som har ei imponerande evne til å komme seg vidare. Ordet «resiliens» blir brukt om barn og om vaksne, det blir brukt om alle som viser ei evne til å stable livet på beina igjen; om dei er frå Etiopia eller Noreg, om dei har blitt mishandla i oppveksten, mista foreldra sine altfor tidleg eller opplevd ein katastrofe.

Men utover 1980-talet finn amerikanske forskarar ut at sjølv om resiliens er imponerande, og underleg, så er det ikkje så sjeldan som dei først trudde. Faktisk er det slik at dei fleste menneske har ei evne til å overleve og klare seg etter substansielle livsbelastningar. Men kva er det som kjenneteiknar desse menneska? Og er det noko som alle har potensiale til å klare, noko som kan lærast?

Ein lykkeleg dag 

Mendi, 19. mars 1982. Ei seksten år gammal jente står utanfor døra til dei norske misjonærane Bjørg og John. Dei slepper henne inn. Dei kjenner henne. Dei kjenner dei fleste av ungdommane som har vore fengsla. Bjørg har sendt mat til dei i fengslet og følgt dei til klinikken når dei har vore ute, og John var den som gjekk til bysjefen og truga med å forlate både Mendi og Etiopia viss ikkje mishandlinga vart stoppa.

19. mars 1982 vart Mulu løfta opp. Av Bjørg og John. Dei gav henne ein dusj, eit godt måltid, reine sengkle, rein pute. Ei rein, varm seng. For ein gongs skyld kunne ho la skuldrane synke ned, medan ho tenkte: «Åh, så godt å få oppleve dette før eg døyr».

Når ungdommane ein etter ein slepper fri, tar John bilete av blåmerka på kroppane deira. Mulu er blant dei to siste. Ho har ein skade i armen, og ryggen er så skada at ho skal komme til å få ryggproblem i minst tretti år. Den aller siste jenta vart handikappa for alltid.

Men denne dagen, 19. mars 1982, er ein lykkeleg dag. Mulu er blitt sleppt fri. Og det er heilt naturleg for henne å gå til Bjørg og John, for dei er blitt ein slags familie for henne etter at ho ein dag våga seg til å spørje om ho kunne få jobb hos dei. Bjørg og John hadde all hjelpa dei trong, men følte sterkt for den unge jenta som påpeika at ho kunne gjere absolutt alt slags arbeid. «Kanskje du kan klippe graset,» hadde Bjørg spurt. Og Mulu hadde bøygd seg ned, midt på plenen, med ein sigd i handa og rumpa struttande i veret, sjølv om det ikkje sømde seg for ei ung jente. Seinare skulle ho bli barnepika deira.

19. mars 1982 vart Mulu løfta opp. Av Bjørg og John. Dei gav henne ein dusj, eit godt måltid, reine sengkle, rein pute. Ei rein, varm seng. For ein gongs skyld kunne ho la skuldrane synke ned, medan ho tenkte:

«Åh, så godt å få oppleve dette før eg døyr».

For ho var så forferdelig sliten.

Bjørg Irene Karlsen og Mulu Kabeta, 2012. Foto: Erlend Berge
Bjørg Irene Karlsen og Mulu Kabeta, 2012. Foto: Erlend Berge

Heldig

Kva gjer du, når du er blitt så skada at du ikkje kan gjere arbeidet ditt lenger, når du har ei sterk religiøs tru i eit land utan religionsfridom, og du er redd for at dei skal finne deg og ta deg – igjen?

Du kan gi opp. Eller du kan finne ein annan veg enn den du gjekk på. Og om du er heldig, har du nokon som kan passe på deg.

Mulu var heldig. Bjørg og John kjende nokon i byen Gimbi, der Mulu kunne bu, og som dei kunne sende pengar til. Og slik klarte Mulu å leve vidare i sitt eige heimland, i skjul for militsen, heilt fram til ein augustdag i 1988, når ei 22 år gammal etiopisk kvinne står på ei ferje på Nordvestlandet, med kjolane sine og den etiopiske nasjonaldrakta i ein koffert. Det er her, i eit langstrekt land rett sør for Nordpolen, at ho skal få sin første time profesjonell terapi.

85 dagar lukke

19. juli 1997. 350 gjester er samla i Tøyen kirke. Dette skal bli Mulu sin lykkelegaste dag. Mulu har ein lang, kvit prinsessekjole, og den blivande ektemaken har mørk dress. I dag skal dei love kvarandre at dei skal vere saman – til døden skil dei åt.

Dei har vore tolmodige. Heilt sidan dei møtte kvarandre i byen Gori for seksten år sidan har dei vore nære venner. Kanskje er det fordi han er medisinstudent og van til å høyre folk fortelje, at Mulu føler at ho kan fortelje han nesten alt, til og med noko av det som skjedde med henne i fengselet. Eller kanskje er det fordi han har heilt spesielle menneskelege eigenskapar? Han lagar te til henne, trøystar henne og passar på henne. Denne laurdagen er 350 gjester samla for å feire kjærleiken mellom ein heilt spesiell etiopisk medisinstudent, med adresse Polen, og ei 31 år gammal etiopisk kvinne som driv sitt eige, vesle cateringfirma i Storgata i Oslo, Noreg.

Lykka skal vare i 85 dagar.

Tysdag 12. oktober 1997 ringer telefonen i ei eittromsleilegheit på Stovner i Oslo. Mulu mottar ein litt uklar beskjed.

«Eg veit at han er død», svarer ho. Ho hadde hatt vonde draumar natta før.

«Men korleis skjedde det? Var det ei bilulykke, eller blei han drepen?»

Mulu set seg ned på huk. I om lag ein time sit ho slik, og ber. Så reiser ho seg roleg opp, løftar telefonrøret og begynner ringerunden. Det er mange som må få vite, mellom anna ein far i Etiopia.

Korleis klarte ho å leve vidare? Korleis klarte ho å bli ein såkalla «vellykka innvandrar», etter å ha opplevd å skiljast først frå far, så frå mor og søsken, så tortur, fengsel, forfølging, følgt av tryggleik og lykke med ein brå slutt, og botnlaus sorg over tapet av ektemannen og bestevennen?

Eittromsleilegheita på Stovner blir snart ein åstad, der det kryr av vener og kjende. Dei kjem med blomster, seier «stakkars deg» og vil prate og trøyste. Men Mulu vil ikkje prate. Ho vil berre vite. Ho vil vite akkurat kva som har skjedd, og det er hennar ansvar å finne det ut, slik at ho kan gje dei andre som var glade i ektemannen hennar all den informasjonen dei har behov for.

Det blir rettssak, og Mulu er til stades. Men politiet finn ikkje svar, og saka blir lagt bort. Sanninga om kva som hadde hendt, kom aldri fram.

Tilgjeving

Februar, 2012. Nokre år er gått sidan Mulu Kabeta Feyissa flytta cateringfirmaet sitt frå Storgata til vaksenopplæringssenteret på Smedstua. «Mulus underverker» har endra lokale, og delvis funksjon, men ikkje heilt. Mulu lagar framleis sine etiopiske underverker. Og akkurat som i Storgata, kjem det også på Smedstua enkelte skjebnar og vil snakke med denne kvinna, og gråte med henne, fordi dei har det så vanskeleg, og dei veit at Mulu vil forstå og hjelpe.

Korleis klarte ho å leve vidare? Korleis klarte ho å bli ein såkalla «vellykka innvandrar», etter å ha opplevd å skiljast først frå far, så frå mor og søsken, så tortur, fengsel, forfølging, følgt av tryggleik og lykke med ein brå slutt, og botnlaus sorg over tapet av ektemannen og bestevennen? Korleis klarte akkurat Mulu å bli den som hjelper andre, som jobbar målretta vidare med cateringfirmaet sitt, som byggjer hjelpesenter i Etiopia utan å vite kvar pengane skal komme frå?

Når du spør henne korleis ho klarte seg då det var på det tyngste, har ho sine klare svar:

«Eg tenkte på mamma. Ho var så sterk. Ho overlevde tapet av pappa, med sju små barn. I Etiopia.»

«Eg trena. Eg lærte meg å ri og symje. Eg måtte tømme meg! Eg ville ikkje ta medisinar eller reise til Dikemark, slik legane sa. Eg trena om dagen, og tømte meg for all aggresjon. Om kvelden dusja eg og tok ein sovetablett.»

«Eg song. Eg bad.»

Og så var det salme nummer 121 i Bibelen: «Eg lyfter mine augo til fjella: Kvar kjem mi hjelp ifrå? Mi hjelp kjem frå Herren, han som skapte himmel og jord.»

Salmen løftar henne opp. Ifølgje Mulu, var det denne salmen som gjorde at ho klarte å tilgje, og livet kunne gå vidare.

«Løvetanneng»

Ettersom åra har gått, er omgrepet «løvetannbarn» blitt gammaldags. Det er ikkje slik at menneske blomstrar opp heilt åleine midt i alt ugraset. Ofte er det visse faktorar som er til stades, i større eller mindre grad, i livet til dei som klarer å komme seg gjennom store livsbelastningar utan varige mein.

Gjennom 1980- og 1990-talet fann forskarar fram til at resiliente menneske ofte har medfødde ressursar. Dei har «gode genar», er intelligente og har gode sosiale eigenskapar. Dei kan ha opplevd å meistre ting, at dei er verdt noko og at dei har ein kontroll over sitt eige liv.

Mange resiliente opplever også ei meining og ein samanheng i livet. Dette kan vere religion eller andre ting, men noko gjer at det er verdt å leve. Mange klarer å snakke om historia si som ei historie der vonde og gode hendingar heng saman og peikar i éi retning.

Éin faktor går igjen i omtrent alle studiar: Dei som klarer seg best, har hatt minst eitt menneske som har brydd seg om dei og følgt dei gjennom vanskane.

Ein annan vanleg eigenskap er kreativitet. Dans, musikk, biletkunst, forfattarskap, eller forsking kan hjelpe menneske til å skape eit bindeledd mellom det indre livet og livet utanfor.

Den norske professoren Anne Inger Helmen Borge skreiv ein gong at det kan vere betre å snakke om ei «løvetanneng» enn om «løvetannbarn». Med dette meinte ho at familie og nettverk også er viktig for å klare å komme seg opp igjen etter kriser. Det kan handle om at minst éin forelder fungerte bra, at foreldra let andre få hjelpe til eller at ein opplevde eit godt samhald med jamaldringar.

Éin faktor går igjen i omtrent alle studiar: Dei som klarer seg best, har hatt minst eitt menneske som har brydd seg om dei og følgt dei gjennom vanskane. Dette mennesket har kanskje ikkje hatt sjansen til å gjere så mykje med sjølve vanskane, men han eller ho har vore ein positiv og stabil kontakt over tid.

Mulu hadde Bjørg.

I dag er Mulu Kabeta Feyissa og Bjørg Irene Karlsen ikkje berre bestevenner; dei er familie. Titt og ofte stikk Bjørg innom Mulu på arbeid. Bjørg rettar på Mulu og Mulu rettar på Bjørg når dei fortel historiene sine, og dei blir ikkje alltid heilt samde.

Men ei lita grøn bok med gullstriper utanpå gløymer ikkje. Her skreiv Bjørg ned sine sterke inntrykk, dei dagane i 1982 då ho følte at ho fekk gjort så altfor lite for dei 52, og til slutt to, ungdommane som sat i eit fengsel i Vest-Etiopia. Namna i boka er fiktive av frykt for militsen, men inntrykka er så sanne som dei kan bli.

Mulu opplever kjærleiken på nytt. Foto: Erlend Berge
Mulu opplever kjærleiken på nytt. Foto: Erlend Berge

Mulu har gifta seg igjen. Ho bur i eit rekkehus på Stovner i Oslo. Og ho bruker dagane sine på alt det som gjev henne energi: Ho trenar, ber, syng i kor, lagar sine underverker og hjelper andre.

Og ho fokuserer; på det som er her og no og på det som ligg framfor henne.

Sjølv om forskarar verda over har kome nærmare svar på mange av sine spørsmål, er det framleis mange igjen. Dersom det er visse eigenskapar og faktorar som gjer oss resiliente, korleis oppstår da desse eigenskapane? Og er det muleg å gripe inn, for eksempel å samle ei gruppe unge med vanskeleg fortid og la dei få vise at dei kan meistre, at dei kan vere kreative, at dei kan oppleve sterke fellesskap med andre?

Psykolog Trine Waaktaar har prøvd. Ho brukte tre år på nettopp dette. Medan Mulu levde sine dagar både som glad brud og sørgjande enke, sat Trine nokre kilometer unna og leia eit forskingsprosjekt der barn og unge med innvandrar- og flyktningbakgrunn, og etter kvart også norske barn, var med. Men når prosjektet var over, var det så veldig vanskeleg å trekke eintydige konklusjonar.

På same måte som vi menneske reagerer forskjellig på livsbelastningar, ser det ut til å vere store variasjonar i kva behandling vi treng etterpå. Nokon treng å snakke om det som har skjedd, andre blir ståande faste viss dei ser seg tilbake. Mange finn vegen vidare utanfor det profesjonelle hjelpeapparatet, via styrke i dei sjølve og ressursar rundt dei.

Trine Waaktaar er nysgjerrig. Ho vil prøve å forstå kvifor vi reagerer så ulikt. Viss ein forstår dette, kan ein kanskje lettare hjelpe menneske som reagerer på kriser med store, smertefulle og langvarige symptom; som ved å slite seg gjennom dagane med stygge og altoverskyggande bilete på netthinna som aldri ser ut til å ville forsvinne.

Destinasjon Etiopia 

Den dagen Mulu Kabeta får ein telefon frå ein journalist som har lyst til å snakke med henne, lagar ho ikkje sine underverker på Smedstua. Ho lagar dei i Enebakk. Der står ho ved sida av ein førti fots container som er i ferd med å bli fylt opp med sjukehussenger, rullestolar til barn og vaksne, madrassar, puter, dyner, handkle, kasserollar, vaffeljern og middagsservise. Containeren er den tredje på seks år. Mulu kan ikkje snakke på telefonen denne dagen, for ho er opptatt.

Dei skal føle at dei blir løfta opp. Dei skal få ein dusj, eit godt måltid, reine sengkle, rein pute. Ei rein, varm seng.

I tankane sine er ho ein heilt annan stad enn i Enebakk. Ho er i landet som er containeren sin destinasjon: Eit fjellrikt land i det austlege Afrika, landet der ho arbeidde seg gjennom barndommen for å kunne finansiere skulegangen sin. Når containeren kjem til Etiopia, skal sjukehussengene, rullestolane, madrassene, putene, dynene, handklea, kasserollene, vaffeljerna og middagsserviset berast inn i eit fint, lite hus med tre rom, og med tida skal dei inn i eit større hus med fleire rom, der folk, særleg kvinner og barn, skal få komme når dei treng det.

Dei skal føle at dei blir løfta opp. Dei skal få ein dusj, eit godt måltid, reine sengkle, rein pute. Ei rein, varm seng. For ein gongs skyld skal dei la skuldrane synke ned, medan dei tenker:

«Åh, så godt å få oppleve dette før eg døyr».

 

Om hjelpeprosjektet:

«The Merciful Samaritan»

Organisasjonen har to tilsette i Etiopia og følgjer opp sju handikappa kvinner og barn gjennom heimebesøk. Tilbyr også akutt hjelp, som barnevakt når foreldre må reise til sjukehus.

Målet er å byggje eit større hjelpesenter for kvinner og barn som utsettast for vald og valdtekter.

Finansierast av privat innsamla midlar gjennom Scandinavian Aid Foundation.

Følg arbeidet på Facebook-sidene til Scandinavian Aid Foundation.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=»Knapp» button_url=»http://siljepileberg.com/portfolio/» url_new_window=»off» button_text=»Tilbake til portefølje» button_alignment=»left» background_layout=»light» custom_button=»on» button_text_color=»#bababa» button_border_color=»#bababa» button_letter_spacing=»0″ button_use_icon=»default» button_icon_color=»#bababa» button_icon_placement=»right» button_on_hover=»on» button_letter_spacing_hover=»0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]