Tankene som ødelegger 

Den ene fryktet at hun kom til å skade barna sine. Den andre tenkte at han var et dårlig menneske. Forteller de mørke tankene våre en dypere sannhet om hvem vi er?

Publisert i A-magasinet 10. oktober 2017 

«Tenk om jeg skader barna mine.» For “Nina” kom tanken en januardag i 2016. Det var en tidlig morgen, hun skulle kle på seg selv og barna og gå på jobb i hjemmesykepleien.

Hun hadde hatt en drøm. Den fyller henne fortsatt med en slik skam at hun ikke vil fortelle om den. Men den ga opphav til en av de mest grusomme tankene hun kan huske å ha hatt: Tenk om hun mistet forstanden, tok en kniv, og skadet de to barna sine.

Hos noen forsvinner de

Eksperter vet ikke hvor mange tanker som suser gjennom hodene våre hver dag. 48.000, sier noen. 70.000, sier andre. Noen av dem hjelper oss å løse problemer, gjøre gode ting. Og en hel del fyker forbi uten å gjøre så mye hverken fra eller til.

Så er det de mørke tankene. Som de fleste av oss har flust av. «Jeg har alltid uflaks.» «Hva om det skjer en katastrofe?» «Jeg møter nok aldri kjærligheten.» Eller: «Tenk om jeg skader barna mine.» Hos noen kommer slike tanker fykende inn og forsvinner raskt igjen. Bare en dum tanke, tenker de kanskje. For andre er det langt mindre enkelt.

Redd for seg selv

Nina hilser velkommen med en stor kanne kaffe og ferskt bakverk fra det lokale bakeriet. Eldstebarnet har brettet ut spillet «Den forsvunne diamant» på gulvet. Den yngste sitter henslengt i en lenestol. Bare sommerføtter, beskjedne blikk, men snart prater de og forsyner seg med kakestykker så det drysser smuler i den store sofaen.

For Nina er barna det kjæreste hun har. Men i flere måneder var tanken om at hun måtte hente dem i barnehagen, uutholdelig. Hun satt på jobb og tårene trillet. Hun, som aldri brukte å gråte.

– Jeg var livredd for meg selv, sier hun.

Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.

“Nina”

La knivene i skuffen.

Hun unngikk stadig flere situasjoner. Hun måtte ha moren hjemme hos seg, for hun ville ikke være alene med døtrene. Kjøkkenknivene la hun i skuffen med én gang de var vasket. Skuffen var litt treg, så hvis hun skulle miste kontrollen, bli psykotisk, eller gå i søvne, ville hun måtte jobbe med å åpne den.

Hva var det som skjedde? Hvorfor fikk hun disse tankene, hvorfor plaget de henne hvert minutt av dagen? Folk rundt henne forsikret henne om at hun aldri kom til å gjøre det hun fryktet. Men det var alltid en liten djevel som prikket henne på skulderen og sa: «De andre vet jo ikke! Plutselig kan du bli psykotisk.»

– Jeg husker at jeg satt hjemme hos mamma og gråt. Jeg ba om å få bli innlagt.

Et tilbakeblikk.

Hva betyr egentlig drømmene og tankene våre? På midten av 1900-tallet stod teoriene til nevrologen og psykiateren Sigmund Freud sterkt: Folks drømmer var en inngang til det ubevisste, og vanskelige tanker var en følge av opplevelser tidligere i livet. Lange samtaler i terapirommet var nødvendig for å finne årsakene til problemene.

På 1960-tallet grunnla den amerikanske psykiateren Aaron Beck kognitiv terapi. Beck mente at drømmene våre bare reflekterer de negative, automatiske tankene vi har når vi er våkne. Slike tanker kommer plutselig, som en del av vår indre dialog, for eksempel «jeg får aldri til noen ting» eller «mine problemer vil aldri bli bedre». Kognitiv terapi skal utfordre og teste sannheten i slike tanker, samtidig som terapeuten prøver å forstå hvorfor vi har dem.

Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv.

Frode Bakke

I dag er kognitiv terapi svært utbredt og anses for å ha best dokumentert effekt mot angst og depresjon. Også Freuds psykoanalyse, og en rekke andre terapimetoder, praktiseres. Men samtidig skyller en ny bølge over terapiværelsene.

Et dårlig menneske.

Noen år før Nina fikk den vonde drømmen, hadde Frode Bakke, på den tiden sjef for Postens distribusjonsavdeling i Trondheim, begynt å gå stadig mindre ut. Kona Solvor merket at han oftere satt for seg selv. Leste på nettet, i aviser.

Problemene hadde begynt en dag da han møtte sønnen sin på butikken. Sønnen bodde hos moren, og de hadde lenge hatt mindre kontakt enn faren ønsket. Da de så hverandre, hadde gutten løpt bort. Bakke hadde tenkt: «Jeg er et dårlig menneske».

Det ble starten på en lang, vanskelig periode. For tanken kom stadig tilbake.

– Jeg tenkte at ingen likte meg, at ingen hørte på meg, jeg følte meg som en klovn i eget liv. Ikke en artig klovn, men en negativ klovn som ingen tar seriøst, ingen liker, ingen bryr seg om, ingen er glad i, forteller han.

Beina i sofaen.

La det være helt klart: Nina og Frode Bakke er ikke mennesker som framstår hverken farlige eller lite elskverdige.

Nina er så lett å snakke med at journalisten plutselig sitter med beina krøllet oppi sofaen hennes. Hun ler mye sammen med barna sine og gir den yngste tre sjanser med vennlige oppfordringer før hun hever stemmen og ber henne slutte å plage katten.

Frode Bakke er en mann som, da han hadde 200 årsverk under seg i Posten, ga kollegene gode råd hvis de slet psykisk. Som lyttet til hva de ønsket, og hva de trengte. Han er også en mann som sitter gjennom et tre timer langt intervju uten å nevne at han ikke har spist middag. Klokka er ni om kvelden, og han er skrubbsulten.

Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger.

Professor Hans Nordahl

Blander observasjoner og vurderinger.

Psykologiprofessor Hans Nordahl ved NTNU peker på en utbredt tendens hos mange mennesker: Vi misforstår tankene våre.

– Vi tror at tanker og følelser er observasjoner av virkeligheten. Det vi glemmer, er at de er vurderinger av virkeligheten. De vurderingene er ofte feilvurderinger, sier han.

En tanke kan vekke en så sterk og ubehagelig følelse at det får tanken til å virke sann. «Det er farlig å fly, for jeg er så redd.» Eller: «Det stemmer nok at ingen liker meg, for jeg er så lei meg.»

Nordahl mener at nøkkelen til å få det bedre ikke nødvendigvis ligger i å utfordre de vanskelige tankene, slik det gjøres i kognitiv terapi. En enda bedre løsning kan være å utfordre folks tanker om tankene sine, mener han. De såkalte «metakognisjonene».

Bare tanker.

Den britiske forskeren Adrian Wells utviklet på 1990-tallet metakognitiv terapi, som Nordahl og kolleger ved NTNU forsker på. Behandlingsformen er en av flere i den såkalte «tredje bølge» i kognitiv terapi.

Tredje bølge-terapiene har én ting felles: De skal lære oss at tanker først og fremst bare er tanker. Dette er en lærdom som mennesker i samfunn før oss har tilegnet seg i tusenvis av år, gjennom meditasjon.

Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg.»

Professor Roger Hagen

I metakognitiv terapi prøver terapeutene å kartlegge hvilke antakelser pasientene har om tankene sine. Tror de for eksempel at de ikke kan styre bekymringene sine, eller at alle tanker betyr noe? Så hjelper de pasientene å jobbe med disse antakelsene.

Nordahls kollega Roger Hagen beskriver det som å ta heisen opp i hjernens andre etasje. I første etasje er du sammen med tankene dine, og de er sanne for deg. I andre etasje observerer du tankene dine ovenfra.

– Mange opplever behandlingen som en revolusjon. Før tenkte de at tankene fortalte dem noe. Så forstår de at «oj, det er jo bare tanker jeg har, og de sier ingenting om meg», sier Hagen.

Før og etter.

Allerede etter første terapitime ved NTNU kom Frode Bakke gledesstrålende hjem. Kona Solvor så en stor kontrast mellom mannen sin før og etter denne timen. Men hun var skeptisk. «Snakket dere ikke om fortiden, om årsakene til problemene,» spurte hun. «Nei,» svarte Bakke.

For Bakke, som hadde vært dypt deprimert i flere måneder betydde terapien en helomvending. Oppskriften høres forunderlig enkel ut: ti terapitimer, i tillegg til nærmest banale hjemmeøvelser. Blant annet lyttet han til et opptak med en kakofoni av lyder der en stemme ba ham fokusere på den ene lyden, så den andre. Slik lærte Frode Bakke at han kunne styre tankene sine.

Lapskaus og fruktsalat.

For Nina var veien en annen. Etter halvannen uke med fryktelige tanker, ringte hun en venn som er psykolog. Han stilte en rekke spørsmål før han sa at hun hadde tvangstanker. Han ba henne søke behandling, i tillegg til å gjøre alt det hun ønsket å unngå.

Hun skulle lage lapskaus og fruktsalat og alltid ha barna rundt seg mens hun kuttet. Eksponeringsterapi, altså å utsette seg for det man frykter, er den mest utbredte behandlingsformen for tvangslidelser.

Resonnementet er enkelt: Tanken om å skade barna sine vakte en så sterk frykt og avsky for Nina at hun prøvde å dytte den bort. Men jo mer du prøver å dytte bort en tanke, jo oftere kommer den tilbake. Hvis du samtidig unngår situasjoner du frykter, blir frykten bare sterkere, og tankene enda mer ødeleggende.

En sorteringsjobb.

Hvordan skiller vi egentlig mellom de tankene som ødelegger for oss, og de som er verdt å lytte til?

Ifølge Hanne H. Brorson, stipendiat i psykologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av boken «Tankevirus», innebærer dette en stor sorteringsjobb.

– Det er en tvetydighet i alle situasjoner. Hva er ekte og hva er tenkt? Det er den lille sjansen som er der for at det er ekte, som gjør at vi bekymrer oss og tenker på det, sier hun.

For eksempel kan det være lurt å beskytte seg mot fare eller revurdere ting vi har gjort feil.

– Den gode nyheten er at dette handler om helt normale psykologiske prosesser. Men de er litt på avveie. Har du angst, overvurderer du farene, og er du deprimert, grubler du gjerne på ting du ikke får gjort noe med.

Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye.

Psykiater Gunvor Launes

Redde for å begå overgrep.

Gunvor Launes, psykiater ved Sørlandet sykehus, påpeker at grensen er passert når tankene går ut over livskvaliteten.

– Når du planlegger ting i detalj og tankene kverner hele tiden, eller når du gruer deg til ting og ikke får sove om nettene, da er det blitt for mye, sier hun.

Launes jobber med mange forskjellige diagnoser. De mest lidende menneskene hun møter, er de som har tvangstanker om å forgripe seg på barna sine seksuelt. Dette er tanker det knyttes svært mye skam til, og som skaper stor frykt hos de det gjelder.

– Vi får ganske mange av de pasientene nå. Det er veldig vanlig.

– Men noen mennesker begår jo faktisk overgrep mot barn. Hva er forskjellen på tankene deres og tankene til mennesker med tvangslidelse?

– En åpenbar forskjell synes å være at overgripere ofte benekter og skjuler handlingene sine. Har du tvangslidelse, har du derimot et stort behov for å tilstå og bekjenne hver eneste tanke som går i den retning. Det gjør du for å sikre deg, og fordi du tenker at du må beskytte deg selv og det mulige offeret, sier Gunvor Launes.

På Freuds skuldre.

Hans Nordahl tror at vi er på et riktig spor når flere terapiformer søker å skape en forståelse av at tanker bare er tanker. Men han understreker at mennesker er forskjellige. Og selv om metakognitiv terapi til nå har vist svært gode resultater innen angst og depresjon, blir ikke alle friskmeldt etter ti terapitimer.

– Hva tror du Freud ville tenkt om metakognitiv terapi?

– Freud ville nok ha tenkt annerledes i dag. Det gjelder også Aaron Beck. Husk at vi står på skuldrene til disse gigantene. Selv om vi er pygmeer, og mye mindre, ser vi fortsatt litt lenger, sier han.

Om metakognitiv terapi går dypt nok? Nordahl tenker ikke slik.

– Det ligger en implisitt tenkning i det spørsmålet, om at kompliserte problemer trenger komplekse svar. Jeg mener at kompliserte problemer krever enkle svar. For pasienten, og for terapeuten, sier Hans Nordahl.

Gleder seg igjen.

Nina var sykmeldt på grunn av tvangstankene i ett år. Halvparten av det året prikket de henne kontinuerlig på skulderen, sådde tvil om det fornuften sa henne.

Hun har laget fruktsalat og lapskaus. Hun har hatt en fruktkniv i lomma mens hun sang «Kjære Gud, jeg har det godt» for døtrene sine. Hun har lest krimromaner og sett skrekkfilmer og holdt en kniv inntil halsen til terapeuten sin. Hvorfor terapeuten turte? Fordi det er en utbredt klinisk oppfatning at mennesker som har tvangstanker om å skade andre, aldri vil gjøre det i virkeligheten.

For Nina har tankeproblemene krevd mye mot, og enormt mye smerte. Helt borte er de ikke. Hun gjør fortsatt mentale øvelser hver dag. Men hun er ikke redd lenger. Og hun gleder seg til å hente barna i barnehagen.

Fakta: 

METAKOGNISJONER

• Tenkning om tenkning, altså den kunnskapen og de antakelsene en person har om sin mentale aktivitet.
• Eksempler på metaantakelser er at bekymringer er ukontrollerbare, eller at bekymring hjelper en til å mestre problemer.
• Begrepet kan forstås ulikt av pedagoger og terapeuter. En terapeut vil være opptatt av hvordan metakognisjoner kan gjøre mennesker sårbare for, eller opprettholde, psykiske problemer.

Kilder: Professor Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening

 

DEN TREDJE BØLGE I KOGNITIV TERAPI

• En relativt ny gruppe terapier som hjelper pasienten å opparbeide en mental avstand til egne problematiske tanker og følelser.
• Begrepet inkluderer blant annet mindfulnessbasert kognitiv terapi, aksept- og forpliktelsesterapi, dialektisk atferdsterapi og metakognitiv terapi.
• Ifølge en vitenskapelig sammenstilling fra 2013 er det for tidlig å fastslå effekten til denne gruppen terapier, selv om det finnes forskningsresultater som lover godt.

Kilder: 3rdwavetherapy.com, Cochrane Library

 

METAKOGNITIV TERAPI

• Studier tyder på at tre av fire pasienter med angst eller depresjon blir friske etter endt behandling. Dette er bedre resultater enn tradisjonell kognitiv terapi, hvor rundt halvparten blir helt friske. Tilbakefall er også sjeldnere hos de som får metakognitiv terapi.
• Forskningen er ennå ung, men britiske «National Institute for Health and Clinical Excellence» (NICE), som har stor internasjonal innflytelse, anbefaler nå metakognitiv terapi som behandling ved generalisert angstlidelse.

Kilder: Hans Nordahl og Roger Hagen, NTNU og Tidsskrift for norsk psykologforening