Den mystiske ødeleggelsen

Immunforsvaret kan beskytte oss mot millioner av virus og bakterier. Men hva skjer når det går til angrep på vår egen kropp?

Publisert i A-magasinet 3. november 2017 

Høyst sannsynlig kjenner du noen som har det, om du ikke har det selv. Sykdommer som leddgikt, multippel sklerose (MS), type 1-diabetes og cøliaki er alle autoimmune, det vil si at immunforsvaret angriper kroppens egne celler.

For femti år siden visste forskere lite eller ingenting om disse sykdommene. De visste lite om immunforsvaret i det hele tatt.

– For å forstå noe om autoimmune sykdommer, må man vite hva de hvite blodcellene gjør. Det gjorde man ikke i 1963, sier Anne Spurkland, medisinprofessor ved Universitetet i Oslo.

I 1963 kom forrige norske populærvitenskapelige bok om immunforsvaret ut. Nå har Spurkland skrevet en ny, der autoimmunitet er ett av temaene. For selv om dette den dag i dag er blant medisinens store mysterier, vet man mer nå enn man gjorde den gangen.

Livsviktige celler.

Hvite blodceller. Begrepet er nok til å falle av om man ikke er medisinsk utdannet. Men de er en av flere bittesmå bestanddeler i blodet vårt, og uten disse ville vi dø. La oss ta en kjapp presentasjon.

På slutten av 1960-tallet fant de australske forskerne Jacques Miller og Graham Mitchell at det virket som to typer hvite blodceller, de som produseres i beinmargen og de som produseres i thymus, samarbeidet. Thymus er en kjertel øverst i brystkassen. På et spedbarn er den omtrent en knyttneve stor, og den er mest aktiv i barneårene.

Forskere visste allerede at noen av de hvite blodcellene produserte antistoff mot virus og bakterier. Men de visste ikke hvilke. De fant ut at det var beinmargscellene, senere kalt B-celler, som laget antistoffene. Men thymuscellene, senere kalt T-celler, var også viktige. For uten disse gjorde ikke B-cellene jobben sin.

Først tjue år senere forstod immunologer thymuskjertelens livsviktige oppgave: å lære T-cellene å skille kroppens egne celler fra de fremmede, deriblant bakterier og virusinfiserte celler. Spurkland har kalt det thymusskolen, og skolen har en streng rektor. Under fem prosent av T-cellene består eksamen og får gå ut i blodet.

CELLER FORSVINNER. Ved autoimmune sykdommer angriper immunforsvaret kroppens egne celler i et av organene. Noen ganger forsvinner en cellegruppe helt, som ved hudsykdommen vitiligo, der de fargepigment-produserende cellene er borte. Ved andre autoimmune sykdommer, som cøliaki, leddgikt og MS, forsvinner ikke en cellegruppe helt. Disse sykdommene skyldes betennelsen som skapes i organet når celler blir ødelagt. Foto: James Heilman, MD / Wikimedia Commons

Ektemannen fikk cøliaki. 

I boken forteller Spurkland om ektemannen John Lineikro, som en augustdag i 1998 fikk spørsmål fra en kollega om han hadde vært syk i ferien. Nei, svarte John. Kollegaen syntes han var blitt så tynn. Og ganske riktig, da han kom hjem, så han at han veide fire kilo mindre enn vanlig.

Først trodde de at John hadde fått i seg et virus på en jobbreise til Botswana. Men det som skulle vise seg, var at han hadde cøliaki. Han hadde antistoff mot sin egen tarmslimhinne.

Nettopp det er et kjennetegn ved autoimmune sykdommer. I stedet for bare å produsere antistoff mot virus og bakterier, begynner T- og B-cellene å produsere antistoff mot kroppens eget vev. Hvorfor dette skjer, etter den grundige opplæringen i thymus, er et av de store, vanskelige spørsmålene. Men det finnes teorier.

Kan starte med en virusinfeksjon. 

I kroppens celler er det proteiner. Det er det også i virus og bakterier. Én teori er at autoimmune sykdommer utløses av en infeksjon der proteinene i virusene eller bakteriene ligner litt på de som er i kroppen fra før. Så startes en immunreaksjon som også rammer kroppen selv.

– En slik infeksjon kan minne litt om å dytte en snøball utfra en skråning. Snøballen kan ligge der helt i ro uten å gjøre skade, men får den et dytt, går det av seg selv, sier Spurkland.

– Vet folk med autoimmune sykdommer at de har hatt en slik infeksjon?

– Nei, det vet de sjelden.

Genenes rolle. 

For at en autoimmun sykdom skal oppstå, må også forutsetningene – snøballen – være til stede. Her spiller personens gener inn. Et menneske har rundt 25.000 gener. De fleste er litt ulike fra menneske til menneske, og forskere tror at noen genvarianter gir en litt økt risiko for autoimmune sykdommer. Er en utsatt, har en trolig mange slike genvarianter.

Det kan også hende at personen har et bestemt molekyl i kroppen. Den norske medisinstudenten Ludvig Sollid, som senere ble professor, fant i 1989 ut at det finnes ett molekyl som i særlig grad disponerer for cøliaki. Langt fra alle som har det, blir syke. Men det er nesten ikke mulig å få cøliaki uten.

Genbiter stokkes sammen. 

Trolig må man altså være litt genetisk utsatt. Så må sykdommen sparkes i gang. Kan dette skje på andre måter enn ved infeksjoner? Ja. Men for å forstå teori nummer to, må vi først forstå et av naturens mange underverker: Hvordan kan det egentlig ha seg at en stril med lusekofte kan reise til det innerste Afrika, bli utsatt for et virus kroppen hans ikke ante eksisterte, og likevel bare bli litt syk?

– Det finnes potensielt millioner av forskjellige virus og bakterier som kan angripe oss. Du kan faktisk lage et helt nytt virus og immunforsvaret kan fortsatt reagere, forteller Spurkland.

Årsaken ligger nok en gang hos T- og B-cellene. Disse har nemlig helt unike molekyler på overflaten som de kan gjenkjenne bakterier og virus med. De såkalte reseptorene dannes ved en tilfeldig prosess som foregår hele livet.

– Reseptorene lages av genbiter som stokkes tilfeldig sammen. På grunn av stokking og liming, får T- og B-celler nesten uendelig mange mulige reseptorer. Det er like mange utfall som i lottorekka!

Kroppslig krisemøte. 

Når du får i deg et nytt virus, blir det krisemøte i kroppen din. De T- og B-cellene som har riktig reseptor for akkurat det viruset, må finne sammen. De kan være svært få og ligge på ulike steder, men nå møtes de i en av lymfeknutene. Her begynner de å kopiere seg selv så de blir mange nok til å bekjempe viruset. Du kjenner det kanskje som hovne lymfeknuter.

Men selv i et så finurlig system, kan det hende det skjer feil. Og nå har vi forklart hele grunnlaget bak teori nummer to, altså en annen mulig årsak til autoimmune sykdommer:

– Vi kan tenke oss at det plutselig lages en reseptor som ikke har full evne til å skille mellom fremmede celler og kroppens egne, og at personen da kan få en autoimmun sykdom, sier Spurkland.

Nerveceller i ryggmargen styrer muskulaturen i kroppen. Myelinet skal isolere nervefibrene og sørge for at de elektriske signalene kommer frem. Har er person MS, mangler en del av myelinet flekkvis her og der, noe som gjør at nervefibrene ikke lenger er isolerte og at signalene ikke kommer frem til musklene. Foto: Marvin 101 / Wikimedia Commons

Ingen enkle diabetessvar. 

Forskere tror at både arv og miljø spiller inn i utviklingen av autoimmune sykdommer. Men selv om det ennå er mye de ikke vet om genetikken, vet de enda mindre om hvordan miljøet rundt oss bidrar.

Ved Folkehelseinstituttet har forskere i prosjektet MIDIA i årevis prøvd å finne noen fellestrekk i miljøet til barn som utvikler type 1-diabetes. Dette er en av de vanligste kroniske sykdommene blant barn, og i Norge har antall tilfeller doblet seg siden 1970-årene, justert for befolkningstallet.

– Denne økningen kan ikke forklares med endret sammensetning av gener i befolkningen, sier prosjektleder Lars Christian Mørch Stene.
Noen barn er genetisk mer utsatt for å utvikle sykdommen, men sjansen er likevel bare mellom 6 og 10 prosent. Disse barna følges i prosjektet, og forskerne undersøker om de har hyppigere infeksjoner av enterovirus, en gruppe tarmvirus, enn andre barn. De har ikke funnet noen sammenheng. Foreløpig.

– Er det slik at én eller noen få sjeldne typer enterovirus øker risikoen for type 1-diabetes, men at disse drukner blant alle de andre typene enterovirus som ikke er farlige? Eller er det andre forhold hos barnet som påvirker hvilken effekt viruset har? Uflaks? Vi vet ikke, sier Mørch Stene.

Bedre behandlinger. 

Immunforsvarets utrolige egenskaper er kanskje blant det mest fascinerende med menneskekroppen. Men det er også noe av det som gjør forskningen på autoimmune sykdommer vanskelig. Skritt for skritt nærmer man seg likevel mulige forklaringer og dermed bedre behandlinger.

I dag får diabetespasienter insulintilskudd. De ville dødd uten. Cøliaki-pasienter holder seg unna gluten, som man nå vet er det som drar i gang en immunreaksjon. I dag testes nye behandlingsmetoder, blant annet en enzympille som skal hjelpe pasientene å bryte ned gluten i kosten.

Også for personer med MS finnes det langt bedre behandlinger enn før. Ved MS møtes T- og B-celler i lymfeknutene, før de går ut i blodet og inn i hjernen der de lager en betennelse. Man vet ikke hvorfor det skjer. Men medisiner kan i dag hindre cellene i å gå inn i hjernen og slik bremse sykdommen.

Leddgikt er en annen sykdom der mye har skjedd.

– For tretti år siden fikk vi inn pasienter med helt forvridde fingre, de ble virkelig ødelagt. Slikt ser man nesten ikke lenger. Mange av disse pasientene er nå ganske godt behandlet ved hjelp av antistoff mot betennelseshormoner, sier Anne Spurkland.

Vaksine for autoimmune sykdommer? 

Det i dag to hovedtyper av behandlinger for autoimmune sykdommer: å dempe de immunologiske reaksjonene, eller tilføre et stoff kroppen mangler siden immunforsvaret har drept de cellene som produserer det, for eksempel insulin.

Eirik Bratland, molekylærbiolog og forsker ved K. G. Jebsen-senteret for autoimmune sykdommer, tror at man i framtiden vil vite mer om årsakene til sykdommene, og at det da kan bli mulig å starte behandlingen tidligere. Han peker på den voldsomme framgangen i kartleggingen av menneskers arvemateriale. Det som før kostet millioner av kroner, er i dag blitt rutine på sykehus.

– Kanskje vil vi kunne plukke ut de personene som har ekstremt økt risiko for å utvikle sykdommer og følge de opp før de har blitt syke. Hvis vi kan finne de første sykdomstegnene og starte behandlingen allerede da, vil det være et enormt framskritt, sier han.

Man kan også tenke seg en vaksine mot autoimmune sykdommer, foreslår han.

– I dag kan man gi allergikere små doser pollen slik at immunforsvaret utvikler en toleranse. Kanskje kan vi for autoimmune sykdommer tilføre det proteinet eller vevet som pasienten har utviklet en immunreaksjon mot, og slik lære kroppen at det ikke er farlig?

Anne Spurkland mener at den største utfordringen fortsatt er å forstå hvorfor autoimmune sykdommer oppstår.

– Vi er kommet langt ved cøliaki, men ved de fleste andre sykdommene er det fortsatt mye som er uklart. Der tror jeg vi fortsatt kommer til å lære mye i årene framover, sier hun.

 

Fakta:

AUTOIMMUNE SYKDOMMER 

• Sykdommene oppstår når immunforsvaret angriper kroppens eget vev.

• Hvor mange i Norge som har en autoimmun sykdom er usikkert, men et grovt anslag er 10 prosent. Diabetes type 1 og cøliaki er blant de mest vanlige.

• Totalt kjenner forskere i dag omtrent 80 ulike autoimmune sykdommer.

• Noen sykdommer kan tenkes å være autoimmune eller ha autoimmune trekk, men det er ikke dokumentert og derfor kontroversielt. Eksempler på dette er endometriose og ME. De siste årene har forskere også koblet psykiske lidelser, som depresjon, til autoimmunitet.

Kilder: Eirik Bratland, Anne Spurkland, tidsskriftet JAMA Psychiatry: «Autoimmune Diseases and Severe Infections as Risk Factors for Mood Disorders»

 

MINILEKSIKON 

Celler: Grunnenheten i alle levende organismer. Celler er de minste enheter for liv, det vil si at de har alle egenskapene som skal til for å kalle noe en levende organisme.

Proteiner: En type store molekyler som finnes i alt som lever. Det er kanskje så mye som en million ulike proteiner i menneskekroppen. Noen trengs for blant annet å danne skjelett, organer, hud og hår. Andre utfører spesielle oppgaver i og mellom cellene, for eksempel som antistoff mot virus og bakterier.

Bakterier: Er encellede og finnes i store mengder overalt i naturen. En del av dem er sykdomsfremkallende fordi de produserer giftstoffer, toksiner.

Virus: Er oftest mindre enn bakterier, har en enklere oppbygning og de formerer seg på en enklere måte. Virus er avhengige av å leve og formere seg inne i en vertscelle. Virusinfeksjoner kan være svært uskyldige og ufarlige, eller de kan forårsake alvorlige sykdommer som fugleinfluensa.

Gener: Hver eneste celle inneholder arvemateriale i form av kromosomer. Et gen er et stykke av arvematerialet som har til oppgave å fremstille et bestemt protein. Et menneske har rundt 25.000 ulike gener i kroppen. Trolig er rundt 5.000 av disse involvert i immunforsvaret.

Kilde: Store norske leksikon, leksikon.org, Eirik Bratland

 

DET VIKTIGE GENET 

• Genet «AIRE» er spesielt viktig for å unngå autoimmune sykdommer. Det står bak dannelsen av et protein med samme navn.

• AIRE-proteinet aktiverer hele grupper av gener i thymuskjertelen, gener som ellers bare finnes i spesialiserte celler i kroppens organer.

• Slik bidrar AIRE til at immuncellene i thymus får møte sjeldne stoff i kroppen, for eksempel insulin, før de går ut i blodet.

• Personer som har en feil på AIRE er særlig utsatt for autoimmune sykdommer. Men det gjelder bare et fåtall.

• Norske forskere videreutvikler kunnskapen om AIRE og leter også etter andre enkeltgener som motvirker autoimmune sykdommer.

Kilde: Eirik Bratland, Universitetet i Bergen

 

Share on FacebookEmail this to someone