Syndene gikk opp i flammer

Drapsforsøkene, og mye annet svart. Under retreaten i Halden fengsel brukte «Lars» (35) halvannet døgn på å skrive ned alle syndene sine. Så gikk de opp i flammer.

Publisert i Magasinet Strek, våren 2015 (foto: Erlend Berge)

Han var en av de første innsatte i et norsk fengsel som fikk anledning til å prøve en ny vei til endring: retreat. Klosterstillhet, bønn og åndelig veiledning. Syv døgn ut i det 15 dager lange opplegget fikk han og de andre deltakerne en heftig oppgave, nemlig å skrive ned alle syndene sine.

–  Jeg visste nok ikke hva synder var, jeg, sier Lars, der han sitter i et lite besøksrom i Halden fengsel. Et maleri av en skyline fyller veggen bak ham og minner om en verden som akkurat nå er utilgjengelig.

– De forklarte meg at det var alt det stygge jeg hadde sagt og gjort gjennom livet. Det ble skrevet en del A4-sider for min del.

«Retreatlederne gikk rundt og tok oss på hodet, de sa at syndene våre var tilgitt. Det var første gang jeg følte at jeg var tilgitt for det jeg hadde gjort. Jeg kunne starte på nytt.»

«Lars»

Da de var ferdige, la de papirene i konvolutter som de spikret opp på et kors. De stod sammen rundt korset og holdt hverandre i hendene. Så tok alle ned konvoluttene sine igjen og la dem i en søppelkasse i luftegården. Denne ble satt fyr på.

–  Vi stod der og holdt hverandre i hendene mens vi så på at syndene våre ble brent opp. Retreatlederne gikk rundt og tok oss på hodet, de sa at syndene våre var tilgitt. Det var første gang jeg følte at jeg var tilgitt for det jeg hadde gjort. Jeg kunne starte på nytt.

For fengselsprestens skyld

Det var mest for fengselsprest Reidar Faanes’ skyld han ble med på retreaten. Det var i 2013, og det var første gang det skulle arrangeres retreat for norske fengselsinnsatte. Faanes var svært engasjert. Lars kjente presten gjennom jobben som kirketjener ved fengselsgudstjenesten og følte at han burde stille.

«Jeg var jo vant til å ha på både tv og radio samtidig, men på retreaten kunne jeg ikke se på tv, lese blader eller prate i telefonen i femten dager. Jeg hadde bare en bibel.»

«Lars»

– I utgangspunktet hadde jeg blitt kirketjener i Oslo fengsel fordi jeg ville ha noe å fylle dagene med. Og så ga det meg noen små goder. Kaffe og kake en gang i uka, for eksempel, forteller Lars.

Etter hvert syntes han det var deilig å gå til gudstjeneste hver søndag. Det var en ro og stillhet der som han ikke fant andre steder. Derfor valgte han å fortsette som kirketjener da han ble overført til Halden fengsel. Men tanken på retreat skremte ham.

– Jeg var jo vant til å ha på både tv og radio samtidig, men på retreaten kunne jeg ikke se på tv, lese blader eller prate i telefonen i femten dager. Jeg hadde bare en bibel.

I løpet av de femten dagene skulle han bli tvunget til å møte seg selv, ansikt til ansikt. Det skulle endre noe i ham.

Fengselet ble redningen

At Lars skulle havne i fengsel, var det ikke godt å forutsi. Han spilte ishockey på elitenivå og hadde vært en lydig ung mann helt til tjueårsalderen. Da røk et leddbånd. Klubben manglet penger. Han var lei og rastløs, og tagging og ruteknusing ble starten på en lang utforbakke. Etter hvert gikk det over i rus.

Selv mener han at han aldri kunne ha drept noen, men vedgår at han har hatt et problem med temperamentet sitt. De siste årene har han jobbet målrettet for å lære seg å kontrollere det.

–  Fengselet ble redningen for meg. Her har jeg blitt tvunget til å jobbe med meg selv, sier han.

– De to første årene var det ikke jeg som var problemet. Det var bare alle de andre som hadde gjort noe galt. Men da jeg etter to år i varetekt fikk påstand om femten års forvaring, våknet jeg opp.

Han kunne ha havnet i Ila fengsel sammen med Norges tyngste forbrytere. I stedet kom han til Oslo fengsel, etterfulgt av Halden, som de siste årene har fått ord på seg for å være verdens mest humane fengsel.

Rastløsheten dempet seg

På retreat levde de innsatte omtrent som munker. De gikk til messe to ganger daglig. Måltidene spiste de i stillhet mens de lyttet til klassisk musikk, blant annet gregoriansk sang. Hver dag hadde de samtaler med en veileder, og de fikk oppgaver: bibelvers som de skulle lese og se i sammenheng med sine egne liv.

Etter hvert begynte han å like roen og stillheten. Hyperaktiviteten som hadde fulgt ham gjennom livet, dempet seg.

Lars forteller at de første par dagene var vanskelige.

– Jeg følte meg trist og sårbar. Jeg måtte «face» meg selv, og kunne ikke rømme noen vei.

Han ble oppfordret til å skrive ned tankene sine i en bok. Han diskuterte dem også med veilederen sin. Etter hvert begynte han å like roen og stillheten. Hyperaktiviteten som hadde fulgt ham gjennom livet, dempet seg.

–  For første gang på ti-femten år følte jeg at jeg virkelig kunne slappe av, forteller han.

Lars opplevde også å bli behandlet med en stor respekt disse dagene. Særlig sterkt kjentes det da retreatlederne, som en del av gudstjenesten, vasket fangenes føtter. Det ble litt om og men da turen kom til Lars.

– Men jeg sa ja til slutt. Jeg ble veldig ydmyk, følte ikke at jeg fortjente det, sier han og legger til: – Vi var altså noe mer enn ugjerningene våre.

Den første steinen

Før han kom i fengsel, brydde han seg aldri om religion. Han stengte alt sånt ute. Sakte har han åpnet seg. Nå lytter han gjerne til andre som forteller om troen sin. Han ser på tv-programmer om Gud og vitenskap, og om Jesus. Når han tar imot velsignelsen, gjør han det med et åpent sinn og føler at han blir fylt med en godhet.

– Jeg visste ikke hva Gud var, jeg, men på retreaten forstod jeg at han kan være hva som helst: pappaen til Jesus eller en kraft i universet, godhet, snillhet, hva som helst. Det åpnet seg en ny verden for meg, forteller Lars.

Når vi spør om noen av bibelfortellingene har gjort inntrykk på ham, kommer et eksempel raskt opp:

–  Du har jo Magdalena, som skal steines. Jesus tar opp steinen og sier at de som ikke har syndet, kan kaste. Alle legger steinene ned. Det er ingen som ikke har gjort noe galt.

Lars tror på at Jesus levde.

–  Jesus er et forbilde for meg, med all den kjærligheten han gir andre mennesker. Han tar vare på de lengst nede.

En ny Lars

Fengselsprest Reidar Faanes møtte Lars for første gang som prest i Oslo fengsel. Han har sett store forandringer i Lars de siste årene, etter at han har deltatt på flere avvenningskurs og retreat.

–  Han har sluttet å kaste ting eller knuse ishockeyracketen på treningsbanen, sier Faanes.

Gjennom Konfliktrådet har han gjort opp med en av dem han nesten drepte. Han har også fått lov til å ha kontakt med datteren sin igjen, etter lang tid uten samvær.

–  Lars er mer glad nå, og mer reflektert, forteller Faanes.

– Før tok han moren og søsteren sin for gitt og kunne bli sint hvis de ikke ringte. Dette gjør han ikke lenger.

Når han slipper fri, ønsker han å leve et helt vanlig A4-liv: «det som virket så kjedelig før».

I stedet ringer han dem oftere enn før. Han jobber målrettet for å bygge opp relasjonen, slik at de skal føle seg trygge på at han ikke vil få tilbakefall.

Fylt av kjærlighet

Når han slipper fri, ønsker han å leve et helt vanlig A4-liv: «det som virket så kjedelig før». Han vil jobbe, betale skatt, ha et godt forhold til datteren og familien sin, spille ishockey på et oldboys-lag. Han vil stå slalåm, ta med datteren sin og onkelbarna ut til et vann der de tenner bål, griller pølser og bader. Og han vil ta dem med til gudstjeneste.

Han gleder seg også til å kunne besøke moren i Nord-Norge, være med ut og plukke multer, og bære ryggsekken for henne.

–  Jeg har blitt fylt av en kjærlighet som jeg gir til andre. Jeg ser hvor viktig datteren og familien min er. Jeg ser hvor mye jeg har påført dem, sier han.

I jobben som kirketjener er en av oppgavene hans å dele ut nattverden. «Jesu blod gitt for deg,» sier han og ser sine medfanger inn i øynene mens han holder fram vinen de dypper oblaten i. Det er musestille i kirken, mye godhet i lufta, ifølge Lars.

I begynnelsen hadde han tv stående på mens han ba. Det siste året har den vært avslått.

–  Man blir veldig sårbar, på en måte. Man føler at man får gitt noe fra seg selv. Kjærlighet, rett og slett, forteller Lars.

Kveldsbønn

Han hadde aldri bedt i sitt liv, men hver kveld etter retreaten har han foldet hendene mens han holder i bønnekransen han fikk på retreaten. I begynnelsen hadde han tv stående på mens han ba. Det siste året har den vært avslått.

Han setter seg ned på bordkanten i besøksrommet, viser oss hvordan han ber, med bønnekransen i foldede hender: «Kjære Jesus. Jeg vil takke for en kjempefin dag. Jeg har hatt en veldig fin dag på jobb. Jeg hadde en fin samtale med mor på telefonen. Jeg gleder meg til en ny dag i morgen. Amen».

– Tror du at du blir hørt?

Lars snur seg og ser opp. Han smiler.

– Jeg føler det, på en måte. Det skjer mange fine ting etter at jeg begynte å be. Alt går bra, jeg får en indre ro. Jeg føler at jeg blir fylt med trygghet.