vårblomster ved sjøen

Kysten er klar!

… eller er den egentlig det? Sommeren er i ankomst, og strendene lokker. Men det kan være vanskelig å vite hvor vi har lov til å gå når vi er på tur i strandsona.

Publisert i Fjell og vidde, våren 2015 (illustrasjonsfoto: Randi Hausken, flickr.com)

Det er fortsatt kjølig i lufta og noen ispartier på svabergene den dagen vi rusler bortover ei strand på Nesodden. Vi passerer en mor som er ute og leker med barnet sitt, hunden deres hopper oppover føttene våre og vil leke, han også. Vi er spente på hvor langt det er mulig å gå her nede langs sjøen, hvor langt stien tar oss.

Et stykke fra bolighus og like ved en liten båtbrygge ser vi plutselig et blått, enkelt skilt på stranda: «Privat». Usikkerheten melder seg: Kan vi fortsette?

– Trolig et klassisk eksempel på ulovlig skilting, sier jurist Marianne Reusch.

«Høyesterett har presisert at den som etablerer seg i strandsona må akseptere å få friluftsfolket tettere innpå seg.»

Marianne Reusch

I 2012 fullførte hun en doktorgrad om allemannsretten. Hun er en av våre fremste eksperter på lov og ikke lov i norsk natur, og nå skal hun gi oss svaret: Hvor har vi egentlig lov til å oppholde oss, når vi ferdes langs Norges etterhvert tett bebygde kyst? Når har grunneieren rett til å bli sint på oss, og når skal vi marsjere taktfast videre?

Et privat folkeferd

– Helt overordnet er det ikke noen egne regler for strandsona. Allemannsretten gir oss rett til å gå på andres eiendom hvis det er utmark. Men Høyesterett har presisert at den som etablerer seg i strandsona må akseptere å få friluftsfolket tettere innpå seg, sier Reusch.

Utmark er et gammelt landbruksbegrep som tidligere betydde all jord som ikke ble brukt til matproduksjon. I dag betyr det skog, fjell og strandområder. Men selv om lovverket er det samme overalt, blir det ekstra komplisert ved sjøen.

«Vi er antakelig et litt privat folkeferd som ikke vil tråkke for nært innpå. Ekstra vanskelig blir det når utmark er innredet som plen eller hage.»

Odd Inge Vistad

– Det har vært byggeforbud langs Norskekysten i over 50 år, men likevel har veldig mye blitt bygget ut. Kommunene har gitt mange dispensasjoner, og i sum har det blitt mange, mange bygninger, særlig på Sør- og Østlandet og rundt de store byene, sier Reusch.

Slikt blir det krøll av. For det som skulle tilhøre oss alle, har blitt områder der vi beveger oss med forlegenhet. Et forskningsprosjekt fra Saltnes i Råde kommune i Østfold pekte nylig på at turgåere legger bånd på seg når de ferdes ved sjøen blant hytter og hus. Mange foretrakk å gå der om våren og høsten.

– Vi er antakelig et litt privat folkeferd som ikke vil tråkke for nært innpå. Ekstra vanskelig blir det når utmark er innredet som plen eller hage. Selv om det juridisk er lovlig å gå der, føles det ubehagelig, sier Odd Inge Vistad ved Norsk institutt for naturforskning, som ledet prosjektet.

Folkeskikk på jusspråket

Allemannsretten er nedfelt i friluftsloven, og her skilles det mellom tre typer aktiviteter i norsk natur: ferdsel, opphold og høsting. Det er forskjellige retter til de tre, og høstingsretten ligger nært oppholdsretten. Hvis du bare skal gå forbi, kan du altså oppholde deg nærmere hytter og hus enn hvis du skal sette opp et telt, sole deg eller stå med fiskestanga.

En metergrense finnes bare for telting, der du må være minst 150 meter fra bebyggelse. Ellers er hovedregelen er at du kan gjøre det du vil så lenge du ikke sjenerer beboere og grunneiere. Kardemommebyloven, rett og slett.

– Friluftsloven er langt på vei vanlig folkeskikk oversatt til juss, sier Marianne Reusch.

– Du skal selvsagt ikke gå opp på verandaen til folk. De må kunne spise middag uten at du ser hva de har på tallerkenen, og de må kunne ha verandadøra åpen uten at du ser hva som står i bokhylla. Det er greit at dere ser hverandre og har blikkontakt, men beboerne har krav på privatlivets fred.

Den private sonen gjelder imidlertid bare rundt bygningene der det bor folk, og ikke overalt i hagen.

Utvider det private rommet  

Mange steder setter hytte- og huseiere opp utemøbler og grill på brygga eller i hagen, et godt stykke unna bygningen der de bor. Dette er selvsagt greit, men ikke føl det som en hindring: Du har lov til å gå forbi – selv om noen sitter der og soler seg.

«En liten test kan være å bruke blikket og se: Er det bebyggelse tett på her? Hvis det ikke er det, kan du som regel gå videre.»

Marianne Reusch

– Det er mange misforståelser her, og særlig om brygger, forklarer Reusch.

– Brygger nevnes særskilt i loven. En del steder langs stranden må du tråkke over en brygge for å komme videre på turen din. Det er lov. Men du kan ikke bruke den, for eksempel fiske fra den eller fortøye en båt der, uten å ha fått tillatelse.

Enkelte grunneiere setter også opp et gjerde eller et skilt for å holde folk unna eiendommen. Men ofte er disse ulovlige.

– Skilt er bare lov hvis de har en nyttefunksjon. I Danmark har de hatt noen rettsaker om skremmeskilt av typen «Okser på beite» eller «Hunden biter», der innholdet ikke er reellt. Det samme gjelder hvis det bare står «Privat». En liten test kan være å bruke blikket og se: Er det bebyggelse tett på her? Hvis det ikke er det, kan du som regel gå videre, sier Reusch.

For å undersøke om skiltet er lovlig, bør du også se etter en undertekst. Dersom skiltet er satt opp med hjemmel i en lov eller forskrift, bør du følge det som står der.

Ønsker mer smil og vink

Da Odd Inge Vistad og kollegaene intervjuet hytte- og huseiere og besøkende på Saltnes, skjønte de at både beboere og besøkende opplevde grensen mellom innmark og utmark som utydelig. Usikkerheten gjorde ting vanskelig for begge parter.

– Noen besøkende var så redde for å forstyrre at de forsøkte å gjøre seg usynlige. Men det er ikke sikkert at dette er den beste strategien. Kanskje er det bedre å vise en vennlig gest. Folk ønsket seg mer smiling og vinking, forteller han.

Han trekker parallellen mellom kystfriluftslivet og turer i fjellet:

– På fjellet sier du hei til nesten alle. Det er blitt en del av den norske kulturen. Å vise vennlighet er en slags avvæpningsmanøver.

Folk som ble intervjuet i prosjektet ønsket seg en enkel markering av hvor det er lov til å gå, for eksempel diskret skilting, påler eller stier. Selv om kommunen og fylkeskommunen noen år tidligere hadde fjernet ulovlige gjerder og satt opp enkelte skilter for å gjøre området mer tilgjengelig, var ikke dette nok.

– Mange kommuner bruker store ressurser på å fjerne ulovlige stengsler. Men hvis folk likevel ikke bruker områdene fordi det er ubehagelig, er en ikke helt i mål. Da må kommunene bruke de ekstra ressursene det krever å informere, merke og skilte, sier Vistad.

Kommunenes ansvar

For det er kommunenes ansvar å sikre allemannsrettens overlevelse. Hvis du som besøkende opplever ulovlig skilting, gjerder som ikke burde stå der eller en sint grunneier som kommer løpende etter deg – noe som for øvrig skjer sjelden, ifølge ekspertene – er det kommunen du bør kontakte.

– Kommunen har en mye større verktøykasse enn turgåeren selv, sier Marianne Reusch.

Mange kommuner jobber for å gjøre strandsona tilgjengelig. I samarbeid med lag og organisasjoner ryddes det kyststier og friluftsområder. Her må det forhandles med grunneiere og noen ganger lander en på mellomløsninger, der det for eksempel settes opp skilt om at det er lov til å passere, men ikke å slå seg ned.

Kommunene har også mulighet til å bruke tvang de gangene grunneiere protesterer. Men ofte er det mye hyggeligere å bli enige på forhånd, slik de ble ved utbyggingen av spaanlegget Farris Bad i Larvik: Mange var imot anlegget, og utbyggingen ble godkjent på betingelse av at folk skulle få noe tilbake. Hotellet ligger i dag på påler over stranden, og folk kan fritt ferdes nedenfor. Utbyggerne ryddet også en strand som er åpen for alle.

– Jeg anbefaler alltid kommuner å være våkne i planleggings- og utbyggingsfasen. Hvis folks ferdselsmuligheter klargjøres på forhånd, blir det mye lettere å få løst ting, sier Marianne Reusch.

 

Spørsmål og svar: 

Hva gjør jeg når…

… jeg går langs en sti på stranda, og møter et skilt som signaliserer at jeg ikke kan gå videre?

Svar: Se deg om og vurdér skiltet. Bor det mennesker like ved, eller står det at skiltet er satt opp med hjemmel i lov eller forskrift? Hvis ingen av disse er tilfelle, kan du gå videre.

… jeg går langs en sti på stranda og må tråkke over en brygge der hyttefolk ligger og soler seg?

Svar: Hvis du ikke er urimelig nært hytten der det bor mennesker, kan du gå videre. Men bruk skjønn, og husk at de fleste setter pris på høflighet.

… jeg får mistanke om at et skilt eller gjerde er satt ulovlig opp?

Svar: Kontakt kommunen. Det er de som har mulighet til å ta tak i problemet.

 

Undersak:

Telting er ikke like enkelt overalt

Lars Verket er en ivrig kajakkpadler og svært godt kjent langs kysten i Sør-Norge. På padleturene sine opplever han stadig at det er vanskelig å finne steder å slå leir.

– Jeg har mange ganger padlet til over midnatt for å finne leirplass, forteller han.

– Strandsonen er ganske kraftig nedbygd. I flere kommuner på Sørlandet er det ikke mulig å telte langs kysten på fastlandet. Der finnes areal der det er lov, men for å sette opp telt trenger du et flatt og lunt parti. Disse er som regel nedbygd, sier han og legger til:

– Heldigvis er det flere øyer å ta av, enn så lenge. Men for å komme dit, må du ha båt eller kajakk.

Han har gitt ut flere guidebøker der padlere kan få tips. For det er ikke enkelt hvis man ikke er kjent. Særlig frustrert er Lars Verket over kommuner som lager store friluftsområder for å sikre bruksrett for allmennheten, og som i de samme områdene legger ned firkantede teltforbud som gjelder både natt og dag, sommer og vinter.

Kanskje kan det da heller være en idé å tenke som Risør kommune? I 2013 etablerte de en ordning der telting i skjærgården var lov, men kun om natten i sommermånedene. Slik har de unngått for stort press på populære områder, men uten å sette en stopper for den folkekjære allemannsretten.

 

Share on FacebookEmail this to someone