Taushetsbruddet

To uker etter at «Kirsten» hadde klatret opp på en bro for å ta livet sitt, fikk hun jobb i helsetjenesten i hjemkommunen. Hun har tenkt mye på om hun lurte dem som ansatte henne. Når hun nå vil la dem få vite, er det et kaos inni henne.

Publisert i Magasinet Plot, desember 2015 (illustrasjonsfoto: Mark Robinson, flickr.com)

Det er en onsdags morgen i september i år. «Kirsten» sitter på kontoret sitt, kjenner hjertet slå hardt innenfor t-skjorten. Hun har bestemt seg. Hun skal fortelle det nå.

Hun hører kollegene summe og le på møterommet borte i gangen. En kollega passerer døren hennes, roper «nå er det kaffe». Kirsten svarer at hun kommer om litt. Men det er ikke sant, ikke i dag. Hun stirrer inn i pc-skjermen, der bokstavene glir over i hverandre.

Når summingen etterhvert stilner, reiser hun seg, forlater kontoret. Hun skjelver og er klam i hendene idet hun går inn på møterommet der bare sjefen står igjen, med avtaleboken og en penn i hånden. «Kan jeg få snakke litt med deg,» spør hun. Sjefen ser på henne, litt overrasket. Så legger hun boken forsiktig ned på bordet og dytter pennen vekk.

Noen forteller 

Mange har gjort det før henne: Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister. Lene Marlin, popartist. Ingvar Ambjørnsen, forfatter. Lene Alexandra Øien, eks-modell. Karin Yrvin, tidligere stortingsrepresentant. Fabian Stang, tidligere Oslo-ordfører. Ida Storm, 28-åringen i filmen «Idas dagbok».

Men hvis det virkelig er slik at vi lever i et samfunn der vi applauderer åpenhet, hvorfor er det da så vanskelig å fortelle?

«Jeg har ti ringpermer fulle med brev og henvendelser. Mange forteller at det har betydd noe for dem at jeg sto fram,» sa Kjell Magne Bondevik til NRK i 2009, elleve år etter at han i en pressemelding annonserte at han var sykmeldt på grunn av depresjon.

«Støtten kom bredt. Fra alle samfunnslag og alle miljøer,» sa Karin Yrvin til Rådet for psykisk helse.

«Mange mener jeg er sterk og tøff som tør å vise svakhet. Noen ser på meg som et forbilde og blir motivert av å se endringen jeg har gått igjennom fra «Boobs»-Lene og til den jeg er i dag,» sa Lene Alexandra Øien til Dagbladet.

Men hvis det virkelig er slik at vi lever i et samfunn der vi applauderer åpenhet, hvorfor er det da så vanskelig å fortelle? Hvorfor er det så vanskelig for Kirsten å fortelle kollegene om den svenske hyttenaboens sterke hender, som søkte seg fram mellom småblomstete barneklær og befølte henne innenfor trusen? Om den sterke lukten av alkohol, om dråpen av dugg på gresstrået som blikket hennes falt på? Og om alt det usagte i årene etterpå?

Hun vet ikke hvor mange ganger det hendte. Om det var den ene gangen, eller flere. Minnene er som små glimt, som hun ikke har klart å sette i sammenheng. Kanskje er det ikke så viktig. «Knekker man et bein må man gipse det, man kan ikke bruke mye tid på å tenke på hvorfor det knakk,» sier hun selv.

Fra hun var fem år gammel har hun levd et utenpåliv. Nå er hun 33. Hun lærte det som liten jente: Vanskelige ting skulle ikke snakkes om. Hun fikk kjærlighet og omsorg, men fant ikke trygghet til å våge å åpne seg.

De fleste tier 

Opp mot halvparten av oss opplever psykiske lidelser i løpet av livet. Hos mange utløses det av traumer og vonde opplevelser, men det er ikke alltid slik. Psykologer understreker at man sjelden kan peke på én hendelse som årsak. Vi er menneskelige lappetepper, av vår arv og vårt miljø.

En del av oss forteller om problemene våre til nærmeste familie og venner. Et fåtall, men flere enn før, forteller det i media. Men resultatene fra en studie av svenske Lars Hansson tyder på at rundt 70 prosent av oss – to av tre – velger å skjule problemene for våre sosiale nettverk.

Rådet for psykisk helse oppmuntrer folk til å være åpne. Men generalsekretær Tove Gundersen påpeker at det ikke bare er enkelt.

– Mange som har valgt å være åpne, opplever å få støtte og hjelp. De får høre at de er modige og at de gir andre mot og støtte. Samtidig har åpenhet noen sider som kan gi litt uventede opplevelser. Man kan få en oppmerksomhet som er ubehagelig, sier hun.

Rett som det er har folk som velger å være åpne, opplevd at det har slått negativt tilbake. Én ble nektet opptak på Politihøgskolen etter å ha vært åpen om depresjoner. Én mistet sommerjobben i hjemmetjenestene i Fredrikstad etter å ha vært med i NRK-programmet Puls og fortalt om da hun ble tvangsinnlagt og feildiagnostisert med schizofreni flere år tidligere. Kommunen ble dømt av Likestillings- og diskrimineringsnemda.

Det er som om vi har passert et veiskille og valgt å gå begge veier på samme tid. På den ene siden beundrer vi folk som våger å fortelle historiene sine. På den andre siden setter vi strenge merkelapper på andre mennesker.

– Dessverre er det fremdeles slik at når du har fått en diagnose, henger den ved deg. Mennesker er ikke diagnosene sine. En diagnose sier ikke noe om det totale hjelpebehovet, og ikke noe om funksjonsnivået heller. Men å ha, eller å ha hatt, en psykisk lidelse er i mange miljøer fortsatt stigmatiserende, sier Gundersen.

To spor

Kirsten har flere ganger hatt lyst til å stå opp for seg selv og andre, for eksempel når bekjente har uttalt seg undrende, og dømmende, om selvskading. Kanskje har de spurt hva selvskadere prøver å oppnå, eller hva de tror de vinner på å skade seg selv.

Men bærer man på en hemmelighet, blir frykten ofte det styrende. Kirsten har fryktet at hvis hun står opp og forsvarer, vil de andre forstå hva hun skjuler. Hun har fryktet å bli den nye personen det snakkes om. I stedet har hun sittet der og dradd ned sine egne genserermer, for å skjule merkene etter skalpellen. For selv om hun har tatovert over arrene, kan man se dem hvis man ser godt etter.

Det er som om vi har passert et veiskille og valgt å gå begge veier på samme tid. På den ene siden beundrer vi folk som våger å fortelle historiene sine. På den andre siden setter vi strenge merkelapper på andre mennesker. Mens HIV-positive og homofile har opplevd mindre stigma de siste tjue årene, er ikke det samme tilfelle blant psykisk syke, ifølge en stor samlestudie fra 2012, med tyske Georg Schomerus i spissen. Psykisk syke oppfattes ofte som skremmende, uforutsigbare, potensielt farlige. Med dette følger en diskriminering.

– Stigmatisering av psykisk sykdom er utbredt, og mange mener at psykisk syke kanskje er den samfunnsgruppen som er mest utsatt for diskriminering, sier Lars Hansson, professor i psykologi ved Lunds universitet.

Og hvem er det egentlig som stigmatiserer? Spør en de psykisk syke selv, peker de ofte på venner, familie og personale i fysisk og psykisk helsevern. For jobber du i psykisk helsevern, stigmatiserer du ikke mindre enn andre. Heller, i noen tilfeller, mer, ifølge forskning.

Men psykisk sykdom er et felt med mange nyanser. Ord som depresjoner, schizofreni, selvskading og bipolaritet får ulike klokker til å ringe inne i hodene våre. Tove Gundersen tror det er vanskeligere å være åpen om enkelte lidelser enn andre. Jo mer skambelagt, jo vanskeligere, mener hun.

«Da Lene Marlin fortalte at hun hadde vært utbrent, fikk hun mye positiv feedback. Mange har fortalt at de har vært utbrente, også Bondevik i 1998. Kanskje er det litt anerkjent å være utbrent og sliten?»

Monica Gullslett, forsker

– For eksempel tror jeg det er vanskeligere å fortelle om bulimi, der man overspiser, enn om en del andre spiseforstyrrelser. Også psykoselidelser som schizofreni er det vanskelig å fortelle om. Mange tenker på schizofrene som farlige. Det er de ikke.

Monika Gullslett ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold har forsket på opplevd stigmatisering blant mennesker med psykisk sykdom. Hun mener også at det finnes store forskjeller.

– Da Lene Marlin fortalte at hun hadde vært utbrent, fikk hun mye positiv feedback. Mange har fortalt at de har vært utbrente, også Bondevik i 1998. Kanskje er det litt anerkjent å være utbrent og sliten? Det er ikke så mye skam knyttet til å være et stå på-menneske.

Også overgrepsutsatte har fått ansikt de siste årene, mener Gullslett. Men hun tror at dette fremdeles er vanskeligere å fortelle om.

– Å være åpen om ting som i stor grad rører ved identiteten kan gi mange vonde følelser. En blir kanskje møtt positivt, vi har en sosial mediekultur der folk kaster seg på og gir positive tilbakemeldinger – på overflaten. Alle tilbakemeldingene er sikkert ekte og riktige, men samtidig blir det upersonlig, sier hun og spør:

– Hvilke følelser får vi egentlig når vi leser om psykisk sykdom? Politisk korrekthet indikerer at vi skal anerkjenne åpenhet, men når vi lever privatlivet vårt kan det bli annerledes. Innerst inne ser vi kanskje fortsatt litt ned på den som er psykisk syk.

Kirsten har kjent på nyansene. Mange i hjembygda hennes vet at hun hadde spiseforstyrrelser i ungdomstiden. Det har kommet så mange historier om unge jenter med spiseforstyrrelser, forklarer hun. Folk har forstått at det er vanlig.

At hun fremdeles kan gå inn på toalettet for å kaste opp, en og annen gang, er det færre som vet. Eller at hun skader seg selv. Hun gjør det fordi det der inne på toalettet, i et lite øyeblikk, er som om de fysiske smertene tar bort de psykiske.

Men det som er aller vanskeligst å fortelle om er det tunge, dystre mørket. Det er et nederlag hver gang det kommer, og hun kan ikke forklare det. Hun bare kjenner at hun våkner til en kullsvart dag – igjen. Samtidig vet hun så inderlig vel alt hun har å være glad for. To snille barn, et hjem hun trives i, en jobb hun liker. Hun er egentlig veldig heldig, bare kjenner ikke gleden. Dét er det vanskelig å fortelle til folk, for hun forstår det ikke selv engang. Hun kjenner seg skamfull.

Like før 

En dag ble det så mørkt at hun holdt på å forsvinne helt. Hun hadde kjørt barna til barnehage og skole, reist hjem, vasket huset. Hun vasket mye på den tiden. Dagen før hadde de hatt juletrefest hjemme, så hun ryddet vekk kaker og litt julepynt. Så satte hun seg i sofaen. Ute snødde det vannrett.

«Her kommer jeg lett igjennom,» tenkte hun og så hvordan vannet fòr under isen. Stod der og betraktet det, det var så vakkert! Her kunne hun bli borte på et sekund.

Mens hun satt der i sofaen var det som om taket, veggene og gulvet vokste seg innpå henne. Det ble trangere og trangere, til slutt følte hun at hun satt i en ørliten boks. Tårene rant uten at hun blunket. Hun kjente bare at hun måtte ut.

Hun kastet på seg jakka, tulla på seg skjerfet, hadde en fast runde hun brukte å gå. Men i stedet for å gå til høyre, gikk hun til venstre. Kom ned til elva. Følelsen hun hadde… det var som om hun kjente et indre skrik og latter samtidig. Hun gikk og gikk. Visste at det bare var ett hus å passere før hun kom til broen. Visste at om det var lys på der, måtte hun gå bort til huset, nå måtte noen redde henne. Men det var mørkt i vinduene.

Det neste hun husker er meldingen som pep på mobiltelefonen. Da fikk hun synet tilbake. Hun hadde klatret nesten helt opp på rekkverket på den gamle trebroen, hadde bare én bjelke igjen før hun var på toppen. Skoene hennes var hvite av snø. Tre-fire meter under seg så hun at isen var halvveis frossen, noen områder var mørkere enn andre. «Her kommer jeg lett igjennom,» tenkte hun og så hvordan vannet fòr under isen. Stod der og betraktet det, det var så vakkert! Her kunne hun bli borte på et sekund.

Så kom tanken på barna hennes.

Noe annet å være kjendis 

Da Statsministerens kontor i 1998 sendte ut en pressemelding om at Kjell Magne Bondevik hadde en depressiv reaksjon på overbelastning, var det begynnelsen på noe som blant psykologer har fått benevnelsen «Bondevik-effekten». Det innebar en økning i psykiske lidelser som oppgitt årsak til sykefravær, mens muskel- og skjelettlidelser sjeldnere ble vist til. Tendensen har vedvart helt fram til nå, selv om årsakene sikkert ikke er Bondevik aleine.

Men er det forskjell på om en statsminister står fram, eller om en helt ukjent person står fram? Ja, ifølge psykologiprofessor Lars Hansson. For kjente personer, som skuespillere og politikere, har vi gjerne et positivt bilde av fra før.

– Bildet vi har i utgangspunktet blir da en positiv motvekt som gjør at stereotypier om psykiske lidelser ikke slår til, forklarer han.

«En barnehageleder sa at han ikke kunne ansette en person med schizofreni, fordi han ikke kunne ansette en «potensiell øksemorder».»

Silje Endresen Reme, forsker

Noe krasjet kanskje inni mange av oss den dagen Bondeviks sykdom ble kjent. Norges mektigste politiker stod fram som svak. Men hva om du som arbeidsgiver får en jobbsøknad fra en ukjent person med tvangslidelser eller schizofreni? Psykologiforskere i Bergen gjorde en pilotstudie blant 485 barnehageansatte.

– En barnehageleder sa at han ikke kunne ansette en person med schizofreni, fordi han ikke kunne ansette en «potensiell øksemorder». Det vitner om svært lite kunnskap. Det var også mange som ikke ønsket å ansette folk med angst eller depresjoner. Flere ønsket heller å ansette en tidligere rusavhengig enn en person med depresjon, sier forsker Silje Endresen Reme, som nå følger opp med en større studie blant flere hundre bedriftsledere i ulike bransjer.

– Vi ser at arbeidsgivere er usikre på hvordan de skal håndtere dette. Hvis noen har et fysisk handikap, kan man kanskje justere en pult. Men om en arbeidstaker er deprimert, hvordan skal man da tilpasse arbeidshverdagen? Det finnes ikke så god informasjon om det.

Kanskje nå? 

Kirsten er a-menneske. Hun står som regel opp i femtiden. Det er så deilig å ha god tid, særlig om morgenen. Hun finner fram klærne ungene skal ha på skolen, putter matpakkene deres i sekken, smører frokost, tenner et par lys. Så setter hun seg på sengekanten deres, først hos den ene, så hos den andre. Hun stryker dem over pannen, sier «Nå er det morgen, er du klar for en ny dag?». Hun vil så gjerne gi dem ein god start på dagen.

Det minner egentlig litt om morgenene i hennes egen barndom. Hun var enebarn og vokste opp i generasjonsbolig, med besteforeldre som hadde god tid. Hver morgen spilte hun kort med bestefar, mens bestemor puslet på kjøkkenet. Og selv i perioden på ungdomsskolen, da det stod på som verst med spiseforstyrrelser, kastet hun aldri opp den brødskiva hun fikk om morgenen av bestemor og bestefar.

Ja, både besteforeldrene og foreldrene var nok urolige for henne da de så hvor tynn hun var; da hun satt krøket sammen framfor radiatoren på rommet sitt og leste lekser, for hun var så kald. Hun husker at badevekten ble borte, og hun minnes gleden i morens blikk den gangen hun spiste en bit av marsipanen hun hadde satt fram.

Men all kjærligheten og omsorgen hun fikk, var ikke nok for Kirsten. Hun trengte en plass som hun aldri våget å ta. Hun trengte en forståelse som hun aldri våget å be om.

Før – kanskje – nå.

Trenger tiden

Vi snakker sammen på telefon. Jeg kjenner navnet hennes, men har lovet ikke å skrive det. I den første samtalen forteller hun at hun har hjertebank. Det er sunt for henne å fortelle, mener hun. Hun håper at hun en dag ikke skal være redd lenger. At hun en dag, når hun som sykepleier møter mennesker som sliter med tanker som ligner på hennes, skal kunne nikke – hvis de spør henne om hun har opplevd det samme selv.

– Jeg ønsker å være hel. Jeg trenger ikke skrive det i avisen eller rope det ut. Men jeg har et inderlig ønske om å være maskeløs, sier hun.

Det er som om de vonde tankene krever mer plass når hun ikke kan dele dem. Når hun må holde alt på innsiden, tenker hun på det hele tiden.

Sakte har hun åpnet seg litt opp. Snakket med foreldrene. Tvunget fram bekreftelser på at det hun husker, er riktig. Det har ført dem nærmere hverandre, på en sunn måte, forteller hun. Hun åpnet seg også for sin eksmann, men han hadde ingen referansepunkter som kunne hjelpe ham å forstå.

Den dagen hun står i et møterom og ser sjefen forsiktig legge fra seg avtaleblokken og pennen, kommer tårene. Og hun forteller. Om overgrepet. Om depresjonene. Om selvskadingen. Om selvmordsforsøket. Om alle ordene vi så lett fester merkelapper ved og tror at vi forstår.

Kirsten har erfart at disse ordene bare er små biter av et helt liv. At noe har en forklaring, og at andre ting ikke har det. At alt det vonde er en del av henne, men at hun er så uendelig mye mer. Hun er sykepleieren som kan sitte med en pasient og føle at hun virkelig forstår. Hun er den unge kvinnen som skriver sangtekster ute i skogen. Hun er datteren som tar kontroll når vanskelige hendelser gjør livet tungt for foreldrene. Og hun er moren som løp så fort hun kunne hjem etter nesten å ha tatt sitt eget liv, og som klemte barna sine igjen og igjen den kvelden mens hun sa: «Jeg lover å ta vare på dere for alltid».

Sjefen har vridd om persiennene på glassveggen som vender ut mot gangen. Det var ikke nødvendig, tenker Kirsten, for der og da bryr hun seg ikke om kollegene ser at hun gråter. Etterpå tenker hun at det var fint gjort.

Hun ser en varme i sjefens blikk. Samtidig ser hun at hun leter etter ord. Sjefen sier det rett ut, at hun ikke vet hva hun skal si, men at det er fint at Kirsten sier ifra. Så spør hun om det er noe hun kan hjelpe henne med. «Det hjelper veldig at noen vet om det», svarer Kirsten.

De gir hverandre en klem.

«Når personer man kjenner blir psykisk syke, ser man dem på en helt annen måte enn man ser en ukjent person med etiketten psykisk sykdom.»

Lars Hansson, forsker

Når Kirsten forlater rommet, kjenner hun seg lettet. Sterkere. Hun vet allerede at hun også vil fortelle det til sine to nærmeste kolleger, slik at de hun jobber med til daglig, vet om det. Og hvis det en gang skulle komme en dømmende slengbemerkning på jobben, vil det være fire personer der som vet at hvem som helst kan ha det vanskelig.

Stigmatisering 

Mennesker har stigmatisert hverandre i flere tusen år. Det er som om det er noe forunderlig menneskelig over det. Ordet «stigma» kommer fra antikkens Hellas og betyr «merke». Personer med lavere moralsk status, for eksempel slaver og kriminelle, ble brennemerket i huden med et stigma.

Det eneste middelet mot stigmatisering er, ifølge fagfolk, åpenhet. Når en snill og hjelpsom venn av deg forteller om sine opplevelser med schizofreni, inntreffer de samme mekanismene som når Norges mektigste politiker forteller om depresjoner. Noe inni oss krasjer. Psykologer kaller det kognitiv dissonans: to motstridende bilder kolliderer og tvinger oss til å forstå virkeligheten på nytt.

– Nettopp slike mekanismer er det som ligger bak moderne antistigmakampanjer, der kjente personer forteller om sin psykiske sykdom. Når personer man kjenner blir psykisk syke, ser man dem på en helt annen måte enn man ser en ukjent person med etiketten psykisk sykdom, sier Lars Hansson.

Derfor gjør personer som Kjell Magne Bondevik, Lene Marlin, Ingvar Ambjørnsen og Fabian Stang en viktig jobb: De skaper kollisjoner inni oss.

Tross økt kunnskap om at psykiske sykdommer kan observeres fysisk i hjernen, har ikke stigmatiseringen minket bemerkelsesverdig de siste tjue årene. Men kanskje går utviklingen likevel i en god retning. Studier fra mange land tyder på økt kunnskap om psykisk sykdom. Og vi har blitt mer åpne for at psykisk syke kan trenge behandling.

Stadig mer forskning peker nå i retning av at det ikke bare er andres stigmatisering som hemmer psykisk syke. Mange stigmatiserer seg selv. Allerede tidlig i livet utvikler vi forestillinger om psykisk sykdom, og blir vi rammet seinere kan selvstigmatiseringen hindre oss i å søke jobb eller i å ta kontakt med andre mennesker. Vi kan også avbryte behandling som ville hjulpet oss. Da svenske forskere intervjuet 156 personer, fant de at selvstigmatiseringen faktisk var sterkere enn stigmatiseringen pasienter møtte i virkeligheten.

Et vendepunkt

Kirsten vet ikke hvorfor det er så vanskelig å fortelle. Det er nok noe hun ble lært opp til, tror hun. Man skulle ikke lage så mye styr. Men det har hjulpet henne, og gitt henne håp, å høre andres historier. Et vendepunkt kom i høst, da hun hørte en foredragsholder fortelle om sine opplevelser. Det var som å høre om seg selv. En tåre trillet ned på blokken hun holdt i fanget. «Du møter mye av dette, tenker jeg,» sa kollegaen ved siden av henne omsorgsfullt. Han skulle bare visst, tenkte hun. I dag er han én av de tre som vet.

Men det tar tid. Tanken om at hun ikke var viktig nok til å bli sett som barn, og at hun derfor heller ikke fortjener å bli sett som voksen, har fått regjere inni hodet hennes. Hun tenker den fortsatt. Men kanskje har den begynt å briste nå, ørlite av gangen.

Og et eller annet sted i Norge, i et hvitmalt rekkehus i ei lita innlandsbygd, finnes det to små barn som en gang skal bli store. De er heldige, for hver dag forteller moren deres dem at hun elsker dem akkurat som de er. Som hun sier det: Hun ønsker at de skal få vokse opp i den fantastiske sjablongen av farger de allerede har. At de skal finne styrken i seg selv, så de kan stå rustet i alle de nyansene av liv som måtte komme.

Hun ønsker så inderlig at de skal vokse opp som hele mennesker.

Share on FacebookEmail this to someone