Evig din, Etiopia

Siden 2007 har norsk kritikk mot etiopiske myndigheter stilnet. Samtidig har menneskerettighetsbruddene økt.

Publisert i Dagsavisen, mars 2012 

– Det offentlige Norge ønsker ikke å vite hva som skjer i Etiopia, sier professor Kjetil Tronvoll.I 25 år har han forsket på Etiopia og de andre landene på Afrikas Horn. Siden 1990 har han fulgt alle politiske valg i landet, som forsker og valgobservatør.

Tidligere benyttet norske myndigheter seg av kunnskapen denne mannen satt med. De kunne ringe ham, invitere ham på møte. Det skjedde ofte. Men siden 2007 har ingen ringt for å snakke om Etiopia.

– Norske myndigheter ønsker ikke kunnskap som kan underminere den politikken de ønsker å føre.

Ikke noe særnorsk fenomen, mener Tronvoll. Dette er realpolitikk.

Men det skjedde noe i 2007. Det er nevnt i et lite avsnitt i en studie fra 2009, av Kjetil Tronvoll og Lovise Aalen ved Christian Michelsen Institutt. Mer om det seinere.

Et tilbakeblikk
Siden de første norske misjonærene reiste til Etiopia i 1948 har Norge hatt nære forbindelser til landet. I mars 1991, når Etiopia har femten års militærstyre bak seg, mottar utenriksminister Thorvald Stoltenberg et brev fra opposisjonslederen Meles Zenawi. Han mener det må gjøres noe med styresettet, og at hans parti, Ethiopian Peoples’ Revolutionary Democratic Front (EPRDF), kan skape en ny, demokratisk æra.

På valgdagen entrer Tronvoll et stemmelokale tidlig om morgenen og ser at stemmeurnene, store sekker, allerede er fulle før den første velgeren har lagt stemmeseddelen oppi.

Når EPRDF kommer til makten etablerer de en ny struktur med etniske delstater og regioner. Unge menn som har skolegang men ikke får videre utdanning, henger rundt i småbyene og melder seg inn i regjeringspartiet i håp om å få jobb. De blir lokalledere, men har ikke nødvendigvis støtte blant bøndene. De er «opportunister» som, etter at de er blitt ansatt, er avhengige av å være lojale mot partiet sitt.

En observatørs observasjoner
I år 2000 er Kjetil Tronvoll som vanlig til stede i Etiopia som valgobservatør, finansiert av det norske Utenriksdepartementet. Observatører trengs, for på 90-tallet er alle valg blitt boikottet av de store opposisjonspartiene. I valgperioder blusser menneskerettighetsbruddene opp.

Beyene Petros, den fremste talspersonen for opposisjonen, ber Tronvoll reise til hans distrikt, Hadiya-distriktet, som er spesielt utsatt. Tronvoll reiser, og blir én av svært få internasjonale observatører på landsbygda. På valgdagen entrer han et stemmelokale tidlig om morgenen og ser at stemmeurnene, store sekker, allerede er fulle før den første velgeren har lagt stemmeseddelen oppi. Det er ikke så uvanlig. I et stemmelokale i nærheten opplever Mishamo Kabisso, observatør for et av opposisjonspartiene, det samme. Han nekter å signere på at det er klart for å begynne valget.

Tronvoll reiser gjennom flere landsbyer. Folk forteller, inne i hyttene sine eller åpent ute på gaten, om frykten de opplever og maktmisbruket de er utsatt for.

Den lokale regimelederen liker ikke Tronvolls nysgjerrighet og gir ham beskjed om at han ikke har noe å gjøre i området. «Jo det har jeg jo», svarer Tronvoll. Og Kjetil Tronvoll, en skjeggete nordmann iført feltbukse, skjorte og sandaler, blir satt i et av Etiopias mange forvaringshus; et skittent murhus med blikktak og noen små glugger som det ikke er så lett å se ut av.

Lokale opposisjonsmedlemmer blir bekymret. De holder vakt utenfor huset for å kunne bevitne og forhindre en eventuell forsvinning.

– Det er en fordel å være hvit. Du kan presse mange grenser før du blir bevisst eliminert ut, sier Tronvoll i dag.

Valgobservatør Mishamo Kabisso var ikke like heldig. Han ga seg ikke, og nektet å signere de nødvendige papirene. Da han samme dag spiste lunsj sammen med sin kone, ble de begge drept av en håndgranat, kastet på dem av valgobservatøren fra regjeringspartiet EPRDF.

Også forsker ved Christian Michelsen Institutt (CMI), Siegfried Pausewang, var til stede ved valget i år 2000. I etterkant skrev han at lokalmyndighetene er regjeringens viktigste instrument for å kontrollere befolkningen i Etiopia. Mange velgere forstår at hvis de ikke stemmer på EPRDF, vil de miste tilgang til nødvendige offentlige goder og tjenester. De kan også miste tilgangen til jord, for den eier regjeringen.

Mange trodde at valget i 2005 skulle bli starten på et mer demokratisk Etiopia. Det ble ikke slik. I stedet ble det starten på en gradvis innskjerping av ytringsfriheten.

Norge er i denne perioden, og i årene før og etter, en viktig kritiker av styresettet og menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. De støtter opposisjonspartier, involverer seg diplomatisk i krigen mellom Etiopia og Eritrea og i freds- og forsoningsprosesser i Somalia. Alt dette er etiopiske myndigheter lite begeistret for, og forholdet mellom de to landene forsures. I 1999 velger Norge å la være å inngå nye samarbeidsavtaler med Etiopia, og i mai 2000 fryser Norge hele stat-til-stat-samarbeidet med Etiopia, på grunn av krigen med Eritrea.

 

Et håp som brast
Mange trodde at valget i 2005 skulle bli starten på et mer demokratisk Etiopia. Det ble ikke slik. I stedet ble det starten på en gradvis innskjerping av ytringsfriheten. Siden 2005 er flere tusen demonstranter, opposisjonelle, studenter og journalister blitt fengslet, torturert eller drept, pressefriheten er dramatisk innskrenket og arbeidsforholdene for frivillige organisasjoner er forverret. Medlemstallet i EPRDF har økt kraftig etter en aggressiv vervekampanje der alle lokale meningsledere, som lærere og respekterte eldre, ble presset til å melde seg inn. I 2008 vant EPRDF omtrent alle de 3,5 millioner lokaladministrasjonsrepresentantene. Og i 2010 tok regjeringen 99,5 prosent av setene i det føderale parlamentet, og 99,9 prosent i delstatsparlamentene.

Etiopias negative utvikling har ikke skjedd uten internasjonal motstand. Donorgruppen The Development Assistance Group (DAG), som Norge er del av, la press på regjeringen før valget i 2005. Etter valget, da etiopiske myndigheter slo ned på opposisjonen og sivilsamfunnet, holdt DAG tilbake all direktestøtten til regjeringen. Statsminister Meles ga imidlertid beskjed om at de kunne pakke sammen og reise hjem hvis de ikke var interessert i å støtte utviklingen i Etiopia. Etter noen måneder ble støtten gjenopprettet.

Sjokket, og tiden etterpå
Så, i 2007, skjer det noe. Norske myndigheter kaller det et «sjokk» når seks norske diplomater ved ambassaden i Addis Abeba utvises fra Etiopia. De blir beskyldt for å undergrave Etiopias nasjonale sikkerhetsinteresser. Hva var det som skjedde? Det nevnes bare på noen linjer i Tronvoll og Aalens studie fra 2009. Ifølge en masteroppgave av Bente Sørlie ved Universitetet i Oslo hadde en av de største diplomatiske krisene i norsk historie ikke én enkelt årsak. Et godt forhold hadde gradvis forvitret blant annet på grunn av Norges innblanding i krigen mot Eritrea, Norges kritikk da Etiopia invaderte Somalia samt Norges mas om demokratiseringsprosessen, noe som hadde innebåret en tett kontakt med opposisjonspartiene.

Utenriksdepartementet har skrudd av kranen med midler som tidligere forsynte norske Etiopia-forskere med det de trengte for å observere valg og skrive forskningsrapporter.

Et år etter var den norske ambassaden igjen fullbemannet. Men ifølge forskere stilnet Norges kritikk etter dette. På en mottakelse i 2009 lyttet Pausewang til at en representant for ambassaden uttrykte sin begeistring for en ny avtale. Pausewang visste at avtalen ikke innebar en reell endring i valgforholdene på landsbygda.

– Jeg hadde lyst til å spørre ham om han virkelig var så naiv, eller om han var nødt til å si det han sa, forteller Pausewang.

Han avtalte et møte med diplomaten, som ble syk og avlyste.

Utenriksdepartementet har skrudd av kranen med midler som tidligere forsynte norske Etiopia-forskere med det de trengte for å observere valg og skrive forskningsrapporter. Ifølge NORADs database er det ikke blitt bevilget noe til dette formålet siden 2007.

Blir ikke spurt
Etiopia har en sterk økonomisk vekst. Baksiden er ikke like lett å få øye på. Ifølge CMI brukes utviklingen av Etiopia som argument for å slå ned på opposisjonen. Dersom du er motstander av regjeringen, er du samtidig motstander av landets økonomiske vekst. Og dersom staten blir beskyldt for drap, tortur eller valgjuks, er det lett å skyve ansvaret over på lokalmyndighetene.

Ifølge Kjetil Tronvoll bruker etiopiske statsledere vestlige formuleringer om demokrati og menneskerettigheter, men fyller dem med sitt eget innhold. Tronvoll er usikker på om norske diplomater forstår dette. Men de har sluttet å be ham om råd. De har også sluttet å spørre Siegfried Pausewang – han ble ikke spurt så ofte før heller.

– Vi forskere blir ofte avfeid som ensidige eller som «partsinnlegg», sier Pausewang.

De som i hvert fall risikerer å bli avfeid som partsinnlegg, er de om lag to hundre etiopierne og nordmennene som står foran Stortinget mandag 12. mars og bruker megafon for å bli hørt. De er redde for å bli sendt tilbake. Redde for at pengene og informasjonen som vil følge med hver enkelt av dem når de returneres vil bli brukt til helt andre formål enn Norge tror. Mange norske etiopiere støtter eller har støttet et opposisjonsparti. Og er du en gang blitt mistenkt for å ha gjort det, er det en merkelapp som er vanskelig å bli kvitt.

Mange etiopiere, og forskere, tror at informasjonen om dem vil bli sendt til de lokale myndighetene i områdene der de bosettes, og at den ved en framtidig anledning – om et år, eller om en måned – kan brukes til å fengsle dem og torturere dem. Landinfo, utlendingsmyndighetenes fagenhet, har per i dag fått høre om få reaksjoner mot tilbakevendte etiopiere. Men ifølge landrådgiver Knut Holm har de et begrenset empirisk grunnlag å uttale seg på fordi få har returnert. Det finnes heller ikke noe system for å følge opp de som returneres.

– Hvorfor, Norge? Hvorfor, Norge, roper menneskene utenfor Stortinget.

Spørsmål uten svar
Dette er ett av flere spørsmål som ingen forskning gir svaret på. Andre spørsmål er: Hvorfor gikk Norge i 2007 med på å føre en vennligere politikk overfor etiopiske myndigheter? Og henger denne snuoperasjonen på noen måte sammen med at Norge og Etiopia, etter om lag 20 år med forhandlinger, ble enige om en returavtale av norske etiopiere?

«Jeg skjønte ikke det, jeg, at jeg ikke var sendt dit for å finne ut av ting. Jeg skulle være med og tåkelegge.»

Svein Tobiassen, tidligere ambassadeansatt

Kjetil Tronvoll ønsker ikke å spekulere i om det ene henger sammen med det andre. Lovise Aalen, forsker ved CMI, spekulerer litegrann. For Norge er ikke det eneste landet som vil være venn med Etiopia. Kanskje er det lettere for Norge å sende mennesker tilbake til et regime som har gode venner i nord enn til enkelte andre regimer, foreslår hun. Etiopia er en viktig strategisk alliert for flere vestlige land. Tronvoll kaller landet «den hegemone stat på Afrikas Horn».

Svein Tobiassen, nå pensjonist og bosatt på Ås, våger seg enda litt lengre ut i spekulasjonene. Han var ansatt som rapportør ved den norske ambassaden i Addis Abeba på midten av 1990-tallet, men etter to år fikk han ikke forlenget kontrakten sin. Da hadde han forårsaket at den daværende ambassadøren lå søvnløs om nettene, og på dagtid tryglet han Tobiassen om å slutte å grave. Tobiassen sier i dag:

– Jeg skjønte ikke det, jeg, at jeg ikke var sendt dit for å finne ut av ting. Jeg skulle være med og tåkelegge.

Svein Tobiassen funderer på om det kan ha vært påtrykk fra USA som gjorde at Norge i 2007 gikk med på å moderere kritikken mot Etiopia. Meles har spilt sine kort meget dyktig i kampen mot terror, mener han. For Etiopia er Somalias naboland, og i Somalia herjer Al-Shabaab, en alliert av Al-Qaida. I en slik situasjon blir det kanskje også lettere for Meles å få aksept for en anti-terrorlov i sitt eget land; en lov som defineres meget bredt slik at svært mange etiopiere kan anklages for å være terrorister, hvis myndighetene ønsker det. Etiopia har i dag en slik lov.

Kanskje er det også slik at Norge trenger en liten oase i en region fylt av krig og konflikt, dersom vi skal kunne fortsette vårt arbeid for en bedre og mer rettferdig verden. «Norge har stor egeninteresse av å bidra til stabilitet i regionen», skriver NORAD på sine hjemmesider. I desember inngikk Erik Solheim og Meles Zenawi en avtale om å øke norsk bistand til Etiopia, samtidig som Sverige reduserer bistanden på grunn av økende menneskerettighetsbrudd. Meles Zenawi har også personlige forbindelser i nord. En av dem er Norges statsminister, Jens Stoltenberg. Sammen har de to ledet FNs høynivågruppe for finansiering av tiltak mot klimaendringer.

Siegfried Pausewang skrev 1. februar en kronikk i Bergens Tidende der han spurte hvorfor norske myndigheter ikke kan høre litt mer på forskere som har førti års erfaring fra Etiopia. Han avsluttet slik:

Om etiopiske flyktninger virkelig skal tvangsreturneres, vil jeg som mangeårig forsker på Etiopia ha stor sympati med nordmenn som går til sivil ulydighet, ved å gi dem mat og husly, å gjemme dem for å unngå at noen sendes til torturcellene. Derfra har vi hørt mange forferdelige historier. Privatpersoners engasjement kan dessverre vise seg å være eneste mulighet for å beskytte vår samvittighet og vårt menneskeverd. Og for å hindre at en framtidig statsminister på Norges vegne må be om unnskyldning i Etiopia.

———————————————————————–

Skriftlige hovedkilder:
Kjetil Tronvoll og Lovise Aalen: «The End of Democracy? Curtailing Political and Civil Rights in Ethiopia»
Kjetil Tronvoll: «Voting, violence and violations: peasant voices on the flawed elections in Hadiya, Southern Ethiopia»
Bente Sørlie: «Forholdet mellom Norge og Etiopia. En analyse av årsakene til krisen i 2007»

Undersak: 

UD prioriterer dialog

– Vår vurdering er at norsk støtte til å styrke arbeidet for gjennomføring av menneskerettighetene i Etiopia best kan skje gjennom politisk dialog, sier kommunikasjonsrådgiver Svein A. Michelsen i Utenriksdepartementet.

Han kaller menneskerettighetssituasjonen i Etiopia bekymringsfull, og sier at Norge særlig har trukket frem begrensningene for politiske og sivile rettigheter i Etiopia.

– Norge har i samtaler med etiopiske myndigheter tatt opp både anti-terrorlovgivningen og andre lover, påpeker han.

Han sier samtidig at Etiopia «i stort grad evner å garantere for sikkerhet, ro og orden i et samfunn i et svært urolig område av verden», og at Etiopia har en markert framgang i fattigdomsbekjempelsen.

– I hvilken grad bruker dere forskning som kilde for vurderingene?

– Politikken overfor Etiopia er utviklet over tid, og kontakt med forskningsinstitusjoner er en del av helheten. I enkeltsaker og i vårt arbeid fra dag til dag er det mindre vanlig å trekke systematisk på forskningskompetanse.

– Hvorfor er det ikke blitt bevilget midler til Etiopia-forskning eller valgobservasjoner siden 2007?

– I parlamentsvalget i 2010 støttet Norge EUs valgobservasjon, og var dermed en del av det internasjonale korpset som observerte valget. Vi er nå i ferd med å vurdere hvordan vi mer systematisk kan støtte norsk forskning på Etiopia, sier Michelsen.

Den norske ambassaden i Etiopia har til nå ikke svart på spørsmål om hva som er bakgrunn for at Norge vurderer retur til Etiopia som gjennomførbart.

Share on FacebookEmail this to someone