Taushetsbruddet

[et_pb_section admin_label=”Seksjon” fullwidth=”on” specialty=”off” transparent_background=”off” background_color=”#ffffff” allow_player_pause=”off” inner_shadow=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” padding_mobile=”off” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”off” width_unit=”on” make_equal=”off” use_custom_gutter=”off” custom_css_main_element=”max-height: 500px;”][et_pb_fullwidth_image admin_label=”Fullbreddes bilde” src=”http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/08/6802349395_59d3c59af6_b-e1472568833573.jpg” show_in_lightbox=”off” url_new_window=”off” use_overlay=”off” animation=”off” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=”section”][et_pb_row admin_label=”row” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”on” width_unit=”on” custom_width_px=”675px” use_custom_gutter=”off” padding_mobile=”off” allow_player_pause=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” make_equal=”off” parallax_1=”off” parallax_method_1=”off” column_padding_mobile=”on”][et_pb_column type=”4_4″][et_pb_text admin_label=”Tekst” background_layout=”light” text_orientation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”]

Taushetsbruddet

To uker etter at «Kirsten» hadde klatret opp på en bro for å ta livet sitt, fikk hun jobb i helsetjenesten i hjemkommunen. Hun har tenkt mye på om hun lurte dem som ansatte henne. Når hun nå vil la dem få vite, er det et kaos inni henne.

Publisert i Magasinet Plot, desember 2015 (illustrasjonsfoto: Mark Robinson, flickr.com)

Det er en onsdags morgen i september i år. «Kirsten» sitter på kontoret sitt, kjenner hjertet slå hardt innenfor t-skjorten. Hun har bestemt seg. Hun skal fortelle det nå.

Hun hører kollegene summe og le på møterommet borte i gangen. En kollega passerer døren hennes, roper «nå er det kaffe». Kirsten svarer at hun kommer om litt. Men det er ikke sant, ikke i dag. Hun stirrer inn i pc-skjermen, der bokstavene glir over i hverandre.

Når summingen etterhvert stilner, reiser hun seg, forlater kontoret. Hun skjelver og er klam i hendene idet hun går inn på møterommet der bare sjefen står igjen, med avtaleboken og en penn i hånden. «Kan jeg få snakke litt med deg,» spør hun. Sjefen ser på henne, litt overrasket. Så legger hun boken forsiktig ned på bordet og dytter pennen vekk.

Noen forteller 

Mange har gjort det før henne: Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister. Lene Marlin, popartist. Ingvar Ambjørnsen, forfatter. Lene Alexandra Øien, eks-modell. Karin Yrvin, tidligere stortingsrepresentant. Fabian Stang, tidligere Oslo-ordfører. Ida Storm, 28-åringen i filmen «Idas dagbok».

Men hvis det virkelig er slik at vi lever i et samfunn der vi applauderer åpenhet, hvorfor er det da så vanskelig å fortelle?

«Jeg har ti ringpermer fulle med brev og henvendelser. Mange forteller at det har betydd noe for dem at jeg sto fram,» sa Kjell Magne Bondevik til NRK i 2009, elleve år etter at han i en pressemelding annonserte at han var sykmeldt på grunn av depresjon.

«Støtten kom bredt. Fra alle samfunnslag og alle miljøer,» sa Karin Yrvin til Rådet for psykisk helse.

«Mange mener jeg er sterk og tøff som tør å vise svakhet. Noen ser på meg som et forbilde og blir motivert av å se endringen jeg har gått igjennom fra «Boobs»-Lene og til den jeg er i dag,» sa Lene Alexandra Øien til Dagbladet.

Men hvis det virkelig er slik at vi lever i et samfunn der vi applauderer åpenhet, hvorfor er det da så vanskelig å fortelle? Hvorfor er det så vanskelig for Kirsten å fortelle kollegene om den svenske hyttenaboens sterke hender, som søkte seg fram mellom småblomstete barneklær og befølte henne innenfor trusen? Om den sterke lukten av alkohol, om dråpen av dugg på gresstrået som blikket hennes falt på? Og om alt det usagte i årene etterpå?

Hun vet ikke hvor mange ganger det hendte. Om det var den ene gangen, eller flere. Minnene er som små glimt, som hun ikke har klart å sette i sammenheng. Kanskje er det ikke så viktig. «Knekker man et bein må man gipse det, man kan ikke bruke mye tid på å tenke på hvorfor det knakk,» sier hun selv.

Fra hun var fem år gammel har hun levd et utenpåliv. Nå er hun 33. Hun lærte det som liten jente: Vanskelige ting skulle ikke snakkes om. Hun fikk kjærlighet og omsorg, men fant ikke trygghet til å våge å åpne seg.

De fleste tier 

Opp mot halvparten av oss opplever psykiske lidelser i løpet av livet. Hos mange utløses det av traumer og vonde opplevelser, men det er ikke alltid slik. Psykologer understreker at man sjelden kan peke på én hendelse som årsak. Vi er menneskelige lappetepper, av vår arv og vårt miljø.

En del av oss forteller om problemene våre til nærmeste familie og venner. Et fåtall, men flere enn før, forteller det i media. Men resultatene fra en studie av svenske Lars Hansson tyder på at rundt 70 prosent av oss – to av tre – velger å skjule problemene for våre sosiale nettverk.

Rådet for psykisk helse oppmuntrer folk til å være åpne. Men generalsekretær Tove Gundersen påpeker at det ikke bare er enkelt.

– Mange som har valgt å være åpne, opplever å få støtte og hjelp. De får høre at de er modige og at de gir andre mot og støtte. Samtidig har åpenhet noen sider som kan gi litt uventede opplevelser. Man kan få en oppmerksomhet som er ubehagelig, sier hun.

Rett som det er har folk som velger å være åpne, opplevd at det har slått negativt tilbake. Én ble nektet opptak på Politihøgskolen etter å ha vært åpen om depresjoner. Én mistet sommerjobben i hjemmetjenestene i Fredrikstad etter å ha vært med i NRK-programmet Puls og fortalt om da hun ble tvangsinnlagt og feildiagnostisert med schizofreni flere år tidligere. Kommunen ble dømt av Likestillings- og diskrimineringsnemda.

Det er som om vi har passert et veiskille og valgt å gå begge veier på samme tid. På den ene siden beundrer vi folk som våger å fortelle historiene sine. På den andre siden setter vi strenge merkelapper på andre mennesker.

– Dessverre er det fremdeles slik at når du har fått en diagnose, henger den ved deg. Mennesker er ikke diagnosene sine. En diagnose sier ikke noe om det totale hjelpebehovet, og ikke noe om funksjonsnivået heller. Men å ha, eller å ha hatt, en psykisk lidelse er i mange miljøer fortsatt stigmatiserende, sier Gundersen.

To spor

Kirsten har flere ganger hatt lyst til å stå opp for seg selv og andre, for eksempel når bekjente har uttalt seg undrende, og dømmende, om selvskading. Kanskje har de spurt hva selvskadere prøver å oppnå, eller hva de tror de vinner på å skade seg selv.

Men bærer man på en hemmelighet, blir frykten ofte det styrende. Kirsten har fryktet at hvis hun står opp og forsvarer, vil de andre forstå hva hun skjuler. Hun har fryktet å bli den nye personen det snakkes om. I stedet har hun sittet der og dradd ned sine egne genserermer, for å skjule merkene etter skalpellen. For selv om hun har tatovert over arrene, kan man se dem hvis man ser godt etter.

Det er som om vi har passert et veiskille og valgt å gå begge veier på samme tid. På den ene siden beundrer vi folk som våger å fortelle historiene sine. På den andre siden setter vi strenge merkelapper på andre mennesker. Mens HIV-positive og homofile har opplevd mindre stigma de siste tjue årene, er ikke det samme tilfelle blant psykisk syke, ifølge en stor samlestudie fra 2012, med tyske Georg Schomerus i spissen. Psykisk syke oppfattes ofte som skremmende, uforutsigbare, potensielt farlige. Med dette følger en diskriminering.

– Stigmatisering av psykisk sykdom er utbredt, og mange mener at psykisk syke kanskje er den samfunnsgruppen som er mest utsatt for diskriminering, sier Lars Hansson, professor i psykologi ved Lunds universitet.

Og hvem er det egentlig som stigmatiserer? Spør en de psykisk syke selv, peker de ofte på venner, familie og personale i fysisk og psykisk helsevern. For jobber du i psykisk helsevern, stigmatiserer du ikke mindre enn andre. Heller, i noen tilfeller, mer, ifølge forskning.

Men psykisk sykdom er et felt med mange nyanser. Ord som depresjoner, schizofreni, selvskading og bipolaritet får ulike klokker til å ringe inne i hodene våre. Tove Gundersen tror det er vanskeligere å være åpen om enkelte lidelser enn andre. Jo mer skambelagt, jo vanskeligere, mener hun.

«Da Lene Marlin fortalte at hun hadde vært utbrent, fikk hun mye positiv feedback. Mange har fortalt at de har vært utbrente, også Bondevik i 1998. Kanskje er det litt anerkjent å være utbrent og sliten?»

Monica Gullslett, forsker

– For eksempel tror jeg det er vanskeligere å fortelle om bulimi, der man overspiser, enn om en del andre spiseforstyrrelser. Også psykoselidelser som schizofreni er det vanskelig å fortelle om. Mange tenker på schizofrene som farlige. Det er de ikke.

Monika Gullslett ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold har forsket på opplevd stigmatisering blant mennesker med psykisk sykdom. Hun mener også at det finnes store forskjeller.

– Da Lene Marlin fortalte at hun hadde vært utbrent, fikk hun mye positiv feedback. Mange har fortalt at de har vært utbrente, også Bondevik i 1998. Kanskje er det litt anerkjent å være utbrent og sliten? Det er ikke så mye skam knyttet til å være et stå på-menneske.

Også overgrepsutsatte har fått ansikt de siste årene, mener Gullslett. Men hun tror at dette fremdeles er vanskeligere å fortelle om.

– Å være åpen om ting som i stor grad rører ved identiteten kan gi mange vonde følelser. En blir kanskje møtt positivt, vi har en sosial mediekultur der folk kaster seg på og gir positive tilbakemeldinger – på overflaten. Alle tilbakemeldingene er sikkert ekte og riktige, men samtidig blir det upersonlig, sier hun og spør:

– Hvilke følelser får vi egentlig når vi leser om psykisk sykdom? Politisk korrekthet indikerer at vi skal anerkjenne åpenhet, men når vi lever privatlivet vårt kan det bli annerledes. Innerst inne ser vi kanskje fortsatt litt ned på den som er psykisk syk.

Kirsten har kjent på nyansene. Mange i hjembygda hennes vet at hun hadde spiseforstyrrelser i ungdomstiden. Det har kommet så mange historier om unge jenter med spiseforstyrrelser, forklarer hun. Folk har forstått at det er vanlig.

At hun fremdeles kan gå inn på toalettet for å kaste opp, en og annen gang, er det færre som vet. Eller at hun skader seg selv. Hun gjør det fordi det der inne på toalettet, i et lite øyeblikk, er som om de fysiske smertene tar bort de psykiske.

Men det som er aller vanskeligst å fortelle om er det tunge, dystre mørket. Det er et nederlag hver gang det kommer, og hun kan ikke forklare det. Hun bare kjenner at hun våkner til en kullsvart dag – igjen. Samtidig vet hun så inderlig vel alt hun har å være glad for. To snille barn, et hjem hun trives i, en jobb hun liker. Hun er egentlig veldig heldig, bare kjenner ikke gleden. Dét er det vanskelig å fortelle til folk, for hun forstår det ikke selv engang. Hun kjenner seg skamfull.

Like før 

En dag ble det så mørkt at hun holdt på å forsvinne helt. Hun hadde kjørt barna til barnehage og skole, reist hjem, vasket huset. Hun vasket mye på den tiden. Dagen før hadde de hatt juletrefest hjemme, så hun ryddet vekk kaker og litt julepynt. Så satte hun seg i sofaen. Ute snødde det vannrett.

«Her kommer jeg lett igjennom,» tenkte hun og så hvordan vannet fòr under isen. Stod der og betraktet det, det var så vakkert! Her kunne hun bli borte på et sekund.

Mens hun satt der i sofaen var det som om taket, veggene og gulvet vokste seg innpå henne. Det ble trangere og trangere, til slutt følte hun at hun satt i en ørliten boks. Tårene rant uten at hun blunket. Hun kjente bare at hun måtte ut.

Hun kastet på seg jakka, tulla på seg skjerfet, hadde en fast runde hun brukte å gå. Men i stedet for å gå til høyre, gikk hun til venstre. Kom ned til elva. Følelsen hun hadde… det var som om hun kjente et indre skrik og latter samtidig. Hun gikk og gikk. Visste at det bare var ett hus å passere før hun kom til broen. Visste at om det var lys på der, måtte hun gå bort til huset, nå måtte noen redde henne. Men det var mørkt i vinduene.

Det neste hun husker er meldingen som pep på mobiltelefonen. Da fikk hun synet tilbake. Hun hadde klatret nesten helt opp på rekkverket på den gamle trebroen, hadde bare én bjelke igjen før hun var på toppen. Skoene hennes var hvite av snø. Tre-fire meter under seg så hun at isen var halvveis frossen, noen områder var mørkere enn andre. «Her kommer jeg lett igjennom,» tenkte hun og så hvordan vannet fòr under isen. Stod der og betraktet det, det var så vakkert! Her kunne hun bli borte på et sekund.

Så kom tanken på barna hennes.

Noe annet å være kjendis 

Da Statsministerens kontor i 1998 sendte ut en pressemelding om at Kjell Magne Bondevik hadde en depressiv reaksjon på overbelastning, var det begynnelsen på noe som blant psykologer har fått benevnelsen «Bondevik-effekten». Det innebar en økning i psykiske lidelser som oppgitt årsak til sykefravær, mens muskel- og skjelettlidelser sjeldnere ble vist til. Tendensen har vedvart helt fram til nå, selv om årsakene sikkert ikke er Bondevik aleine.

Men er det forskjell på om en statsminister står fram, eller om en helt ukjent person står fram? Ja, ifølge psykologiprofessor Lars Hansson. For kjente personer, som skuespillere og politikere, har vi gjerne et positivt bilde av fra før.

– Bildet vi har i utgangspunktet blir da en positiv motvekt som gjør at stereotypier om psykiske lidelser ikke slår til, forklarer han.

«En barnehageleder sa at han ikke kunne ansette en person med schizofreni, fordi han ikke kunne ansette en «potensiell øksemorder».»

Silje Endresen Reme, forsker

Noe krasjet kanskje inni mange av oss den dagen Bondeviks sykdom ble kjent. Norges mektigste politiker stod fram som svak. Men hva om du som arbeidsgiver får en jobbsøknad fra en ukjent person med tvangslidelser eller schizofreni? Psykologiforskere i Bergen gjorde en pilotstudie blant 485 barnehageansatte.

– En barnehageleder sa at han ikke kunne ansette en person med schizofreni, fordi han ikke kunne ansette en «potensiell øksemorder». Det vitner om svært lite kunnskap. Det var også mange som ikke ønsket å ansette folk med angst eller depresjoner. Flere ønsket heller å ansette en tidligere rusavhengig enn en person med depresjon, sier forsker Silje Endresen Reme, som nå følger opp med en større studie blant flere hundre bedriftsledere i ulike bransjer.

– Vi ser at arbeidsgivere er usikre på hvordan de skal håndtere dette. Hvis noen har et fysisk handikap, kan man kanskje justere en pult. Men om en arbeidstaker er deprimert, hvordan skal man da tilpasse arbeidshverdagen? Det finnes ikke så god informasjon om det.

Kanskje nå? 

Kirsten er a-menneske. Hun står som regel opp i femtiden. Det er så deilig å ha god tid, særlig om morgenen. Hun finner fram klærne ungene skal ha på skolen, putter matpakkene deres i sekken, smører frokost, tenner et par lys. Så setter hun seg på sengekanten deres, først hos den ene, så hos den andre. Hun stryker dem over pannen, sier «Nå er det morgen, er du klar for en ny dag?». Hun vil så gjerne gi dem ein god start på dagen.

Det minner egentlig litt om morgenene i hennes egen barndom. Hun var enebarn og vokste opp i generasjonsbolig, med besteforeldre som hadde god tid. Hver morgen spilte hun kort med bestefar, mens bestemor puslet på kjøkkenet. Og selv i perioden på ungdomsskolen, da det stod på som verst med spiseforstyrrelser, kastet hun aldri opp den brødskiva hun fikk om morgenen av bestemor og bestefar.

Ja, både besteforeldrene og foreldrene var nok urolige for henne da de så hvor tynn hun var; da hun satt krøket sammen framfor radiatoren på rommet sitt og leste lekser, for hun var så kald. Hun husker at badevekten ble borte, og hun minnes gleden i morens blikk den gangen hun spiste en bit av marsipanen hun hadde satt fram.

Men all kjærligheten og omsorgen hun fikk, var ikke nok for Kirsten. Hun trengte en plass som hun aldri våget å ta. Hun trengte en forståelse som hun aldri våget å be om.

Før – kanskje – nå.

Trenger tiden

Vi snakker sammen på telefon. Jeg kjenner navnet hennes, men har lovet ikke å skrive det. I den første samtalen forteller hun at hun har hjertebank. Det er sunt for henne å fortelle, mener hun. Hun håper at hun en dag ikke skal være redd lenger. At hun en dag, når hun som sykepleier møter mennesker som sliter med tanker som ligner på hennes, skal kunne nikke – hvis de spør henne om hun har opplevd det samme selv.

– Jeg ønsker å være hel. Jeg trenger ikke skrive det i avisen eller rope det ut. Men jeg har et inderlig ønske om å være maskeløs, sier hun.

Det er som om de vonde tankene krever mer plass når hun ikke kan dele dem. Når hun må holde alt på innsiden, tenker hun på det hele tiden.

Sakte har hun åpnet seg litt opp. Snakket med foreldrene. Tvunget fram bekreftelser på at det hun husker, er riktig. Det har ført dem nærmere hverandre, på en sunn måte, forteller hun. Hun åpnet seg også for sin eksmann, men han hadde ingen referansepunkter som kunne hjelpe ham å forstå.

Den dagen hun står i et møterom og ser sjefen forsiktig legge fra seg avtaleblokken og pennen, kommer tårene. Og hun forteller. Om overgrepet. Om depresjonene. Om selvskadingen. Om selvmordsforsøket. Om alle ordene vi så lett fester merkelapper ved og tror at vi forstår.

Kirsten har erfart at disse ordene bare er små biter av et helt liv. At noe har en forklaring, og at andre ting ikke har det. At alt det vonde er en del av henne, men at hun er så uendelig mye mer. Hun er sykepleieren som kan sitte med en pasient og føle at hun virkelig forstår. Hun er den unge kvinnen som skriver sangtekster ute i skogen. Hun er datteren som tar kontroll når vanskelige hendelser gjør livet tungt for foreldrene. Og hun er moren som løp så fort hun kunne hjem etter nesten å ha tatt sitt eget liv, og som klemte barna sine igjen og igjen den kvelden mens hun sa: «Jeg lover å ta vare på dere for alltid».

Sjefen har vridd om persiennene på glassveggen som vender ut mot gangen. Det var ikke nødvendig, tenker Kirsten, for der og da bryr hun seg ikke om kollegene ser at hun gråter. Etterpå tenker hun at det var fint gjort.

Hun ser en varme i sjefens blikk. Samtidig ser hun at hun leter etter ord. Sjefen sier det rett ut, at hun ikke vet hva hun skal si, men at det er fint at Kirsten sier ifra. Så spør hun om det er noe hun kan hjelpe henne med. «Det hjelper veldig at noen vet om det», svarer Kirsten.

De gir hverandre en klem.

«Når personer man kjenner blir psykisk syke, ser man dem på en helt annen måte enn man ser en ukjent person med etiketten psykisk sykdom.»

Lars Hansson, forsker

Når Kirsten forlater rommet, kjenner hun seg lettet. Sterkere. Hun vet allerede at hun også vil fortelle det til sine to nærmeste kolleger, slik at de hun jobber med til daglig, vet om det. Og hvis det en gang skulle komme en dømmende slengbemerkning på jobben, vil det være fire personer der som vet at hvem som helst kan ha det vanskelig.

Stigmatisering 

Mennesker har stigmatisert hverandre i flere tusen år. Det er som om det er noe forunderlig menneskelig over det. Ordet «stigma» kommer fra antikkens Hellas og betyr «merke». Personer med lavere moralsk status, for eksempel slaver og kriminelle, ble brennemerket i huden med et stigma.

Det eneste middelet mot stigmatisering er, ifølge fagfolk, åpenhet. Når en snill og hjelpsom venn av deg forteller om sine opplevelser med schizofreni, inntreffer de samme mekanismene som når Norges mektigste politiker forteller om depresjoner. Noe inni oss krasjer. Psykologer kaller det kognitiv dissonans: to motstridende bilder kolliderer og tvinger oss til å forstå virkeligheten på nytt.

– Nettopp slike mekanismer er det som ligger bak moderne antistigmakampanjer, der kjente personer forteller om sin psykiske sykdom. Når personer man kjenner blir psykisk syke, ser man dem på en helt annen måte enn man ser en ukjent person med etiketten psykisk sykdom, sier Lars Hansson.

Derfor gjør personer som Kjell Magne Bondevik, Lene Marlin, Ingvar Ambjørnsen og Fabian Stang en viktig jobb: De skaper kollisjoner inni oss.

Tross økt kunnskap om at psykiske sykdommer kan observeres fysisk i hjernen, har ikke stigmatiseringen minket bemerkelsesverdig de siste tjue årene. Men kanskje går utviklingen likevel i en god retning. Studier fra mange land tyder på økt kunnskap om psykisk sykdom. Og vi har blitt mer åpne for at psykisk syke kan trenge behandling.

Stadig mer forskning peker nå i retning av at det ikke bare er andres stigmatisering som hemmer psykisk syke. Mange stigmatiserer seg selv. Allerede tidlig i livet utvikler vi forestillinger om psykisk sykdom, og blir vi rammet seinere kan selvstigmatiseringen hindre oss i å søke jobb eller i å ta kontakt med andre mennesker. Vi kan også avbryte behandling som ville hjulpet oss. Da svenske forskere intervjuet 156 personer, fant de at selvstigmatiseringen faktisk var sterkere enn stigmatiseringen pasienter møtte i virkeligheten.

Et vendepunkt

Kirsten vet ikke hvorfor det er så vanskelig å fortelle. Det er nok noe hun ble lært opp til, tror hun. Man skulle ikke lage så mye styr. Men det har hjulpet henne, og gitt henne håp, å høre andres historier. Et vendepunkt kom i høst, da hun hørte en foredragsholder fortelle om sine opplevelser. Det var som å høre om seg selv. En tåre trillet ned på blokken hun holdt i fanget. «Du møter mye av dette, tenker jeg,» sa kollegaen ved siden av henne omsorgsfullt. Han skulle bare visst, tenkte hun. I dag er han én av de tre som vet.

Men det tar tid. Tanken om at hun ikke var viktig nok til å bli sett som barn, og at hun derfor heller ikke fortjener å bli sett som voksen, har fått regjere inni hodet hennes. Hun tenker den fortsatt. Men kanskje har den begynt å briste nå, ørlite av gangen.

Og et eller annet sted i Norge, i et hvitmalt rekkehus i ei lita innlandsbygd, finnes det to små barn som en gang skal bli store. De er heldige, for hver dag forteller moren deres dem at hun elsker dem akkurat som de er. Som hun sier det: Hun ønsker at de skal få vokse opp i den fantastiske sjablongen av farger de allerede har. At de skal finne styrken i seg selv, så de kan stå rustet i alle de nyansene av liv som måtte komme.

Hun ønsker så inderlig at de skal vokse opp som hele mennesker.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=”Knapp” button_url=”http://siljepileberg.com/portfolio/” url_new_window=”off” button_text=”Tilbake til portefølje” button_alignment=”left” background_layout=”light” custom_button=”on” button_text_color=”#bababa” button_border_color=”#bababa” button_letter_spacing=”0″ button_use_icon=”default” button_icon_color=”#bababa” button_icon_placement=”right” button_on_hover=”on” button_letter_spacing_hover=”0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Drøymer om ein sjokoladebit

[et_pb_section admin_label=”Seksjon” fullwidth=”on” specialty=”off” transparent_background=”off” background_color=”#ffffff” allow_player_pause=”off” inner_shadow=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” padding_mobile=”off” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”off” width_unit=”on” make_equal=”off” use_custom_gutter=”off” custom_css_main_element=”max-height: 500px;”][et_pb_fullwidth_image admin_label=”Fullbreddes bilde” src=”http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/04/mari-1.jpg” show_in_lightbox=”off” url_new_window=”off” use_overlay=”off” animation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=”section”][et_pb_row admin_label=”row” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”on” width_unit=”on” custom_width_px=”675px” use_custom_gutter=”off” padding_mobile=”off” allow_player_pause=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” make_equal=”off” parallax_1=”off” parallax_method_1=”off” column_padding_mobile=”on”][et_pb_column type=”4_4″][et_pb_text admin_label=”Tekst” background_layout=”light” text_orientation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”]

Drøymer om ein sjokoladebit

Dei siste vekene har ho fronta Turistforeningen sine nye Fjellsjekkereglar og delt ut grøne singelhuer på Vinjerock. Men der er eitt sjekketriks som ville få Mari Stephansen sjølv til å smelte.

 

Publisert i Avisa Hordaland, 2. august 2014

mari-1
Mari Stephansen. Foto: Silje Pileberg

– Åh nei, at eg ikkje tok med badetøy!

Turistforeningen sin ferske kommunikasjonsrådgjevar ser eit mørkt hovud sige rundt i vatnet nedanfor skråninga der ho står. Dei fleste vatna i Oslo-marka er framleis ubada vatn for Mari. Men det blir det nok snart ei forandring på.

31-åringen frå Voss tok nyleg med seg flyttelasset sitt til hovudstaden for å starte i det som for henne er drøymejobben: Kommunikasjonsrådgjevar i Noregs største friluftsorganisasjon. Slik er ho attende der ho starta. Sine første tre år budde ho nemleg på Hellerud i Oslo, før foreldra tok med dei tre borna «heim» – til mamma Jorunn Flisram Stephansen sin barndomsheim på Voss.

– Det første eg sa då vi stod utanfor døra i Voss, var visst «jeg vil hjem», ler Mari.

Dialekta har endra seg dramatisk sidan den gong. Den glade jenta som har sete seg ned på eit berg ved Ulsrudvann, er ei ekte vossajente.

Sjokolade på steinane
Mari vart tidleg glad i å vere på tur. Eit av dei første minna hennar er mintsjokoladar på steinane langs stien i Tvildesåsen. Ho hadde, og har framleis, to turglade foreldre, som visste korleis dei skulle få Mari og dei to eldre brørne med ut i naturen.

– Dei la sjokoladar på steinane og tok oss med på orientering. Eg hugsar at dei såg orienteringsposten først, men trekte seg unna slik at eg kunne rope at eg hadde sett han, fortel ho.

Ved hytta i Myrkdalen var det turar både sommar og vinter. Det var skileik, skitur og middag i skogen.

– Pappa er gamal speidar. Ofte tok han med primusen ut. Berre å kunne varme opp noko så enkelt som ein lapskausboks… det smakte så godt! Og det var spennande å sjå at ein kunne ha middagsbordet akkurat der ein ville.

Mari assosierer turlivet først og fremst med kos. God mat, kakao på termos og foreldre som berre hadde søndagsmiddagen dei skulle rekke. Det var også stas å vere saman med brørne Øyvind og Dag.

Glad i å prate
Etter ei barne- og ungdomstid med primusmiddagar, mintsjokolade, fotballtreningar og sauar som breka våren velkomen frå gardane rundt barndomsheimen, skulle også Mari bli vaksen. Det var tid for å velje seg eit yrke.

– Eg hadde hatt hatt media som studieretningsfag på Voss gymnas, og det trigga meg til å halde fram, fortel ho.

– Eg følte alltid at journalistikk var yrket som låg nærast meg. Eg er glad i å fortelje historier, utadvent og eg liker å bli kjent med folk. Det er naturleg for meg å oppsøke andre menneske og få dei til å snakke med meg.

Dermed vart det først filmlinje på folkehøgskule, og sidan tv- og radiolinje på Gimlekollen mediehøgskule i Kristiansand. Og kvifor tv og radio?

– Eg likar betre å uttrykkje meg munnleg enn skriftleg, seier Mari.

Sin første mediejobb fekk ho i NRK Sogn og Fjordane, og sidan balla det på seg, med NRK-jobbing både i Oslo og Bergen. Etter over fem år i NRK, jobb som pressesjef på Ekstremsportveko og utanlandsopphald i Berlin, bar det vidare til TV2-nyheitene i Bergen.

«Bånn gass»
– Å jobbe som nyheitsjournalist er kjempespennande. Men du skal vere «up for it». Det er stort sett bånn gass heile tida. Du skal ha idear, produsere kvar dag og levere under press. Du blir sendt på direkten utan å vite heilt kva du skal seie. Det er kjempekjekt og det gjev ei super meistringskjensle, men det krever sitt, seier ho.

I TV2 var ein klassisk månad slik: Først ei veke med dagvakter, som regel med overtid fram mot sending klokka 18.30. Så følgde ei veke med kveldsarbeid frå klokka 13 til 21.30. Etter dette, ei veke med titimarsdagar og helgejobbing. Og så endeleg; ei heil veke fri.

– Det var veldig kjekt å ha ei heil veke fri. Då gjekk eg for eksempel i Aurlandsdalen. Men samtidig, når eg hadde hatt sånt eit kjør dei tre vekene i førerkant, måtte eg bruke nokre dagar berre på å senke skuldrane, fortel ho.

Etter åtte år som nyheitsjournalist var ho klar for eit temposkifte.

Eit verdival
Gjennom ungdomsåra og det unge vaksenlivet hadde Mari tatt vare på gleda over naturen. Familieturane hadde sklidd over til hytte- til hytteturar med veninner og fjellfestivalar. Når ho innimellom spurte seg sjølv kva ho hadde lyst til om ho ikkje skulle vere journalist, enda tanken ofte med Turistforeningen.

Slik skulle det bli.

– Turistforeningen sine verdiar samsvarar med mine verdiar. Organisjonen jobbar for å verdsetje det vi har rundt oss, seier Mari.

– Naturen gjev oss ei mental avkobling, og han gjer at vi pressar oss sjølve, anten det er til å gå ned ein skrent eller opp på eit fjell. Vi må ta vare på den leikegrinda vi har i naturen! Kor viktig er det ikkje at det står nokon med 250.000 medlemmer bak seg og seier frå, for eksempel om at vi ikkje ønskjer at det skal vere fritt fram for snøskuterkøyring i fjellet?

Mari ser spesielt fram til å bli kjent med organisasjonen sine mange frivillige. Ho gleder seg også til å utforske nye delar av Noreg. Mykje av jobben hennar vil vere å halde kontakt med media, og ei av hennar neste oppgåver vil vere å ha ansvaret for at Kom deg ut-dagen 7. september får omtale i media.

Grøn og gratis
Nyleg sto Mari på Vinjerock med 400 grøne huer til utdeling. Det som byrja som ein aprilspøk, hadde nemleg utvikla seg til ein slags singelkampanje for Turistforeningen: Grøne, oransje og raude huer signaliserer sivilstatusane ledig, usikker og opptatt.

Mari meiner at den lange køa som samla seg framfor standen tyder på at det er mange som søkjer sin make der ute. Det er også mange som ikkje er redde for å vise det.

– Å bruke ei grøn hue er ein humoristisk måte å nærme seg nokon på, og terskelen er låg. På Vinjerock var det mange som gjekk rundt med grøne huer, fortel ho.

Virkar det, tru?

– Foreløpig har vi ikkje fått inn nokon statistikk.

Ho ler.

– Men eg merka jo sjølv når eg gjekk med hua, at eg fekk nikk og blikk.

Mari synest at fjellet er ein perfekt stad for å møte ein livspartnar. Her finn ein folk med felles interesser. Og så skjer det noko med oss, der ute.

– Vi nordmenn blir litt meir frilynte når vi er til fjells. Ein treng ikkje flytte seg langt før ein snakkar med nokon, om kvar ein har vore, eller om kvar ein skal.

Sjokolade på deling
Den badeglade vossingen på berget ved Ulsrudvann har sikkert sjarmert meir enn éin mann i sitt liv. Men enn så lenge bruker ho den grøne hua med eit smil, i påvente av å møte han som passar best for akkurat henne. Og kven er eigentleg dét?

– Han må heilt klart vere glad i å gå i fjellet og vere ute. Og sidan eg har lyst til å busetje meg på Voss, må han gjerne kunne tenkje seg å bu der. Men det går litt hand i hand, tenkjer eg. Er han glad i fjellet, har han sikkert lyst til å bu på Voss.

Parallellt med å dele ut grøne huer, har Mari også fronta Turistforeningens nye Fjellsjekkereglar. Dette er ei lett omskriving av Fjellvettreglane, og Mari er særleg glad i regel nummer fem: «Ta alltid med rikelig tursnacks som kan deles. Veien til hjertet går ofte gjennom magen.»

– Eg veit korleis det er å vere utmatta på ein fjelltopp. Viss nokon då kjem og tilbyr meg sjokolade, vil denpersonen stå høgt i kurs. Eg er svak for «bensin», som pappa kallar det, ler ho.

Sjølv har Mari Stephansen alltid med litt ekstra sjokolade i sekken. For kven veit? Kanskje er det også ein annan som drøymer om ein sjokoladebit, når han har kava seg heilt til topps.

Fakta:
Namn: Mari Stephansen
Alder: 31
Sivilstatus: Singel, brukar grøn hue
Bur: Oslo
Yrke: Kommunikasjonsrådgjevar
Aktuell: Nytilsett kommunikasjonsrådgjevar i Turistforeningen (DNT). Har fronta DNTs singelkampanje med grøne huer og Fjellsjekkereglar

 

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=”Knapp” button_url=”http://siljepileberg.com/portfolio/” url_new_window=”off” button_text=”Tilbake til portefølje” button_alignment=”left” background_layout=”light” custom_button=”on” button_text_color=”#bababa” button_border_color=”#bababa” button_letter_spacing=”0″ button_use_icon=”default” button_icon_color=”#bababa” button_icon_placement=”right” button_on_hover=”on” button_letter_spacing_hover=”0″ /][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Evig din, Etiopia

[et_pb_section admin_label=”Seksjon” fullwidth=”on” specialty=”off” transparent_background=”off” background_color=”#ffffff” allow_player_pause=”off” inner_shadow=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” padding_mobile=”off” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”off” width_unit=”on” make_equal=”off” use_custom_gutter=”off” custom_css_main_element=”max-height: 500px;”][et_pb_fullwidth_image admin_label=”Fullbreddes bilde” src=”http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/04/etiopia-3.jpg” show_in_lightbox=”off” url_new_window=”off” use_overlay=”off” animation=”off” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=”section”][et_pb_row admin_label=”row” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”on” width_unit=”on” custom_width_px=”675px” use_custom_gutter=”off” padding_mobile=”off” allow_player_pause=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” make_equal=”off” parallax_1=”off” parallax_method_1=”off” column_padding_mobile=”on”][et_pb_column type=”4_4″][et_pb_text admin_label=”Tekst” background_layout=”light” text_orientation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”]

Evig din, Etiopia

Siden 2007 har norsk kritikk mot etiopiske myndigheter stilnet. Samtidig har menneskerettighetsbruddene økt.

Publisert i Dagsavisen, mars 2012 

– Det offentlige Norge ønsker ikke å vite hva som skjer i Etiopia, sier professor Kjetil Tronvoll.I 25 år har han forsket på Etiopia og de andre landene på Afrikas Horn. Siden 1990 har han fulgt alle politiske valg i landet, som forsker og valgobservatør.

Tidligere benyttet norske myndigheter seg av kunnskapen denne mannen satt med. De kunne ringe ham, invitere ham på møte. Det skjedde ofte. Men siden 2007 har ingen ringt for å snakke om Etiopia.

– Norske myndigheter ønsker ikke kunnskap som kan underminere den politikken de ønsker å føre.

Ikke noe særnorsk fenomen, mener Tronvoll. Dette er realpolitikk.

Men det skjedde noe i 2007. Det er nevnt i et lite avsnitt i en studie fra 2009, av Kjetil Tronvoll og Lovise Aalen ved Christian Michelsen Institutt. Mer om det seinere.

Et tilbakeblikk
Siden de første norske misjonærene reiste til Etiopia i 1948 har Norge hatt nære forbindelser til landet. I mars 1991, når Etiopia har femten års militærstyre bak seg, mottar utenriksminister Thorvald Stoltenberg et brev fra opposisjonslederen Meles Zenawi. Han mener det må gjøres noe med styresettet, og at hans parti, Ethiopian Peoples’ Revolutionary Democratic Front (EPRDF), kan skape en ny, demokratisk æra.

På valgdagen entrer Tronvoll et stemmelokale tidlig om morgenen og ser at stemmeurnene, store sekker, allerede er fulle før den første velgeren har lagt stemmeseddelen oppi.

Når EPRDF kommer til makten etablerer de en ny struktur med etniske delstater og regioner. Unge menn som har skolegang men ikke får videre utdanning, henger rundt i småbyene og melder seg inn i regjeringspartiet i håp om å få jobb. De blir lokalledere, men har ikke nødvendigvis støtte blant bøndene. De er «opportunister» som, etter at de er blitt ansatt, er avhengige av å være lojale mot partiet sitt.

En observatørs observasjoner
I år 2000 er Kjetil Tronvoll som vanlig til stede i Etiopia som valgobservatør, finansiert av det norske Utenriksdepartementet. Observatører trengs, for på 90-tallet er alle valg blitt boikottet av de store opposisjonspartiene. I valgperioder blusser menneskerettighetsbruddene opp.

Beyene Petros, den fremste talspersonen for opposisjonen, ber Tronvoll reise til hans distrikt, Hadiya-distriktet, som er spesielt utsatt. Tronvoll reiser, og blir én av svært få internasjonale observatører på landsbygda. På valgdagen entrer han et stemmelokale tidlig om morgenen og ser at stemmeurnene, store sekker, allerede er fulle før den første velgeren har lagt stemmeseddelen oppi. Det er ikke så uvanlig. I et stemmelokale i nærheten opplever Mishamo Kabisso, observatør for et av opposisjonspartiene, det samme. Han nekter å signere på at det er klart for å begynne valget.

Tronvoll reiser gjennom flere landsbyer. Folk forteller, inne i hyttene sine eller åpent ute på gaten, om frykten de opplever og maktmisbruket de er utsatt for.

Den lokale regimelederen liker ikke Tronvolls nysgjerrighet og gir ham beskjed om at han ikke har noe å gjøre i området. «Jo det har jeg jo», svarer Tronvoll. Og Kjetil Tronvoll, en skjeggete nordmann iført feltbukse, skjorte og sandaler, blir satt i et av Etiopias mange forvaringshus; et skittent murhus med blikktak og noen små glugger som det ikke er så lett å se ut av.

Lokale opposisjonsmedlemmer blir bekymret. De holder vakt utenfor huset for å kunne bevitne og forhindre en eventuell forsvinning.

– Det er en fordel å være hvit. Du kan presse mange grenser før du blir bevisst eliminert ut, sier Tronvoll i dag.

Valgobservatør Mishamo Kabisso var ikke like heldig. Han ga seg ikke, og nektet å signere de nødvendige papirene. Da han samme dag spiste lunsj sammen med sin kone, ble de begge drept av en håndgranat, kastet på dem av valgobservatøren fra regjeringspartiet EPRDF.

Også forsker ved Christian Michelsen Institutt (CMI), Siegfried Pausewang, var til stede ved valget i år 2000. I etterkant skrev han at lokalmyndighetene er regjeringens viktigste instrument for å kontrollere befolkningen i Etiopia. Mange velgere forstår at hvis de ikke stemmer på EPRDF, vil de miste tilgang til nødvendige offentlige goder og tjenester. De kan også miste tilgangen til jord, for den eier regjeringen.

Mange trodde at valget i 2005 skulle bli starten på et mer demokratisk Etiopia. Det ble ikke slik. I stedet ble det starten på en gradvis innskjerping av ytringsfriheten.

Norge er i denne perioden, og i årene før og etter, en viktig kritiker av styresettet og menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. De støtter opposisjonspartier, involverer seg diplomatisk i krigen mellom Etiopia og Eritrea og i freds- og forsoningsprosesser i Somalia. Alt dette er etiopiske myndigheter lite begeistret for, og forholdet mellom de to landene forsures. I 1999 velger Norge å la være å inngå nye samarbeidsavtaler med Etiopia, og i mai 2000 fryser Norge hele stat-til-stat-samarbeidet med Etiopia, på grunn av krigen med Eritrea.

 

Et håp som brast
Mange trodde at valget i 2005 skulle bli starten på et mer demokratisk Etiopia. Det ble ikke slik. I stedet ble det starten på en gradvis innskjerping av ytringsfriheten. Siden 2005 er flere tusen demonstranter, opposisjonelle, studenter og journalister blitt fengslet, torturert eller drept, pressefriheten er dramatisk innskrenket og arbeidsforholdene for frivillige organisasjoner er forverret. Medlemstallet i EPRDF har økt kraftig etter en aggressiv vervekampanje der alle lokale meningsledere, som lærere og respekterte eldre, ble presset til å melde seg inn. I 2008 vant EPRDF omtrent alle de 3,5 millioner lokaladministrasjonsrepresentantene. Og i 2010 tok regjeringen 99,5 prosent av setene i det føderale parlamentet, og 99,9 prosent i delstatsparlamentene.

Etiopias negative utvikling har ikke skjedd uten internasjonal motstand. Donorgruppen The Development Assistance Group (DAG), som Norge er del av, la press på regjeringen før valget i 2005. Etter valget, da etiopiske myndigheter slo ned på opposisjonen og sivilsamfunnet, holdt DAG tilbake all direktestøtten til regjeringen. Statsminister Meles ga imidlertid beskjed om at de kunne pakke sammen og reise hjem hvis de ikke var interessert i å støtte utviklingen i Etiopia. Etter noen måneder ble støtten gjenopprettet.

Sjokket, og tiden etterpå
Så, i 2007, skjer det noe. Norske myndigheter kaller det et «sjokk» når seks norske diplomater ved ambassaden i Addis Abeba utvises fra Etiopia. De blir beskyldt for å undergrave Etiopias nasjonale sikkerhetsinteresser. Hva var det som skjedde? Det nevnes bare på noen linjer i Tronvoll og Aalens studie fra 2009. Ifølge en masteroppgave av Bente Sørlie ved Universitetet i Oslo hadde en av de største diplomatiske krisene i norsk historie ikke én enkelt årsak. Et godt forhold hadde gradvis forvitret blant annet på grunn av Norges innblanding i krigen mot Eritrea, Norges kritikk da Etiopia invaderte Somalia samt Norges mas om demokratiseringsprosessen, noe som hadde innebåret en tett kontakt med opposisjonspartiene.

Utenriksdepartementet har skrudd av kranen med midler som tidligere forsynte norske Etiopia-forskere med det de trengte for å observere valg og skrive forskningsrapporter.

Et år etter var den norske ambassaden igjen fullbemannet. Men ifølge forskere stilnet Norges kritikk etter dette. På en mottakelse i 2009 lyttet Pausewang til at en representant for ambassaden uttrykte sin begeistring for en ny avtale. Pausewang visste at avtalen ikke innebar en reell endring i valgforholdene på landsbygda.

– Jeg hadde lyst til å spørre ham om han virkelig var så naiv, eller om han var nødt til å si det han sa, forteller Pausewang.

Han avtalte et møte med diplomaten, som ble syk og avlyste.

Utenriksdepartementet har skrudd av kranen med midler som tidligere forsynte norske Etiopia-forskere med det de trengte for å observere valg og skrive forskningsrapporter. Ifølge NORADs database er det ikke blitt bevilget noe til dette formålet siden 2007.

Blir ikke spurt
Etiopia har en sterk økonomisk vekst. Baksiden er ikke like lett å få øye på. Ifølge CMI brukes utviklingen av Etiopia som argument for å slå ned på opposisjonen. Dersom du er motstander av regjeringen, er du samtidig motstander av landets økonomiske vekst. Og dersom staten blir beskyldt for drap, tortur eller valgjuks, er det lett å skyve ansvaret over på lokalmyndighetene.

Ifølge Kjetil Tronvoll bruker etiopiske statsledere vestlige formuleringer om demokrati og menneskerettigheter, men fyller dem med sitt eget innhold. Tronvoll er usikker på om norske diplomater forstår dette. Men de har sluttet å be ham om råd. De har også sluttet å spørre Siegfried Pausewang – han ble ikke spurt så ofte før heller.

– Vi forskere blir ofte avfeid som ensidige eller som «partsinnlegg», sier Pausewang.

De som i hvert fall risikerer å bli avfeid som partsinnlegg, er de om lag to hundre etiopierne og nordmennene som står foran Stortinget mandag 12. mars og bruker megafon for å bli hørt. De er redde for å bli sendt tilbake. Redde for at pengene og informasjonen som vil følge med hver enkelt av dem når de returneres vil bli brukt til helt andre formål enn Norge tror. Mange norske etiopiere støtter eller har støttet et opposisjonsparti. Og er du en gang blitt mistenkt for å ha gjort det, er det en merkelapp som er vanskelig å bli kvitt.

Mange etiopiere, og forskere, tror at informasjonen om dem vil bli sendt til de lokale myndighetene i områdene der de bosettes, og at den ved en framtidig anledning – om et år, eller om en måned – kan brukes til å fengsle dem og torturere dem. Landinfo, utlendingsmyndighetenes fagenhet, har per i dag fått høre om få reaksjoner mot tilbakevendte etiopiere. Men ifølge landrådgiver Knut Holm har de et begrenset empirisk grunnlag å uttale seg på fordi få har returnert. Det finnes heller ikke noe system for å følge opp de som returneres.

– Hvorfor, Norge? Hvorfor, Norge, roper menneskene utenfor Stortinget.

Spørsmål uten svar
Dette er ett av flere spørsmål som ingen forskning gir svaret på. Andre spørsmål er: Hvorfor gikk Norge i 2007 med på å føre en vennligere politikk overfor etiopiske myndigheter? Og henger denne snuoperasjonen på noen måte sammen med at Norge og Etiopia, etter om lag 20 år med forhandlinger, ble enige om en returavtale av norske etiopiere?

«Jeg skjønte ikke det, jeg, at jeg ikke var sendt dit for å finne ut av ting. Jeg skulle være med og tåkelegge.»

Svein Tobiassen, tidligere ambassadeansatt

Kjetil Tronvoll ønsker ikke å spekulere i om det ene henger sammen med det andre. Lovise Aalen, forsker ved CMI, spekulerer litegrann. For Norge er ikke det eneste landet som vil være venn med Etiopia. Kanskje er det lettere for Norge å sende mennesker tilbake til et regime som har gode venner i nord enn til enkelte andre regimer, foreslår hun. Etiopia er en viktig strategisk alliert for flere vestlige land. Tronvoll kaller landet «den hegemone stat på Afrikas Horn».

Svein Tobiassen, nå pensjonist og bosatt på Ås, våger seg enda litt lengre ut i spekulasjonene. Han var ansatt som rapportør ved den norske ambassaden i Addis Abeba på midten av 1990-tallet, men etter to år fikk han ikke forlenget kontrakten sin. Da hadde han forårsaket at den daværende ambassadøren lå søvnløs om nettene, og på dagtid tryglet han Tobiassen om å slutte å grave. Tobiassen sier i dag:

– Jeg skjønte ikke det, jeg, at jeg ikke var sendt dit for å finne ut av ting. Jeg skulle være med og tåkelegge.

Svein Tobiassen funderer på om det kan ha vært påtrykk fra USA som gjorde at Norge i 2007 gikk med på å moderere kritikken mot Etiopia. Meles har spilt sine kort meget dyktig i kampen mot terror, mener han. For Etiopia er Somalias naboland, og i Somalia herjer Al-Shabaab, en alliert av Al-Qaida. I en slik situasjon blir det kanskje også lettere for Meles å få aksept for en anti-terrorlov i sitt eget land; en lov som defineres meget bredt slik at svært mange etiopiere kan anklages for å være terrorister, hvis myndighetene ønsker det. Etiopia har i dag en slik lov.

Kanskje er det også slik at Norge trenger en liten oase i en region fylt av krig og konflikt, dersom vi skal kunne fortsette vårt arbeid for en bedre og mer rettferdig verden. «Norge har stor egeninteresse av å bidra til stabilitet i regionen», skriver NORAD på sine hjemmesider. I desember inngikk Erik Solheim og Meles Zenawi en avtale om å øke norsk bistand til Etiopia, samtidig som Sverige reduserer bistanden på grunn av økende menneskerettighetsbrudd. Meles Zenawi har også personlige forbindelser i nord. En av dem er Norges statsminister, Jens Stoltenberg. Sammen har de to ledet FNs høynivågruppe for finansiering av tiltak mot klimaendringer.

Siegfried Pausewang skrev 1. februar en kronikk i Bergens Tidende der han spurte hvorfor norske myndigheter ikke kan høre litt mer på forskere som har førti års erfaring fra Etiopia. Han avsluttet slik:

Om etiopiske flyktninger virkelig skal tvangsreturneres, vil jeg som mangeårig forsker på Etiopia ha stor sympati med nordmenn som går til sivil ulydighet, ved å gi dem mat og husly, å gjemme dem for å unngå at noen sendes til torturcellene. Derfra har vi hørt mange forferdelige historier. Privatpersoners engasjement kan dessverre vise seg å være eneste mulighet for å beskytte vår samvittighet og vårt menneskeverd. Og for å hindre at en framtidig statsminister på Norges vegne må be om unnskyldning i Etiopia.

———————————————————————–

Skriftlige hovedkilder:
Kjetil Tronvoll og Lovise Aalen: «The End of Democracy? Curtailing Political and Civil Rights in Ethiopia»
Kjetil Tronvoll: «Voting, violence and violations: peasant voices on the flawed elections in Hadiya, Southern Ethiopia»
Bente Sørlie: «Forholdet mellom Norge og Etiopia. En analyse av årsakene til krisen i 2007»

Undersak: 

UD prioriterer dialog

– Vår vurdering er at norsk støtte til å styrke arbeidet for gjennomføring av menneskerettighetene i Etiopia best kan skje gjennom politisk dialog, sier kommunikasjonsrådgiver Svein A. Michelsen i Utenriksdepartementet.

Han kaller menneskerettighetssituasjonen i Etiopia bekymringsfull, og sier at Norge særlig har trukket frem begrensningene for politiske og sivile rettigheter i Etiopia.

– Norge har i samtaler med etiopiske myndigheter tatt opp både anti-terrorlovgivningen og andre lover, påpeker han.

Han sier samtidig at Etiopia «i stort grad evner å garantere for sikkerhet, ro og orden i et samfunn i et svært urolig område av verden», og at Etiopia har en markert framgang i fattigdomsbekjempelsen.

– I hvilken grad bruker dere forskning som kilde for vurderingene?

– Politikken overfor Etiopia er utviklet over tid, og kontakt med forskningsinstitusjoner er en del av helheten. I enkeltsaker og i vårt arbeid fra dag til dag er det mindre vanlig å trekke systematisk på forskningskompetanse.

– Hvorfor er det ikke blitt bevilget midler til Etiopia-forskning eller valgobservasjoner siden 2007?

– I parlamentsvalget i 2010 støttet Norge EUs valgobservasjon, og var dermed en del av det internasjonale korpset som observerte valget. Vi er nå i ferd med å vurdere hvordan vi mer systematisk kan støtte norsk forskning på Etiopia, sier Michelsen.

Den norske ambassaden i Etiopia har til nå ikke svart på spørsmål om hva som er bakgrunn for at Norge vurderer retur til Etiopia som gjennomførbart.

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=”Knapp” button_url=”http://siljepileberg.com/portfolio/” url_new_window=”off” button_text=”Tilbake til portefølje” button_alignment=”left” background_layout=”light” custom_button=”on” button_text_color=”#bababa” button_border_color=”#bababa” button_letter_spacing=”0″ button_use_icon=”default” button_icon_color=”#bababa” button_icon_placement=”right” button_on_hover=”on” button_letter_spacing_hover=”0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Dei gode ideane

[et_pb_section admin_label=”Seksjon” fullwidth=”on” specialty=”off” transparent_background=”off” background_color=”#ffffff” allow_player_pause=”off” inner_shadow=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” padding_mobile=”off” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”off” width_unit=”on” make_equal=”off” use_custom_gutter=”off” custom_css_main_element=”max-height: 500px;”][et_pb_fullwidth_image admin_label=”Fullbreddes bilde” src=”http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/10/ideas_chris-blow-flickr.jpg” show_in_lightbox=”off” url_new_window=”off” use_overlay=”off” animation=”off” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=”section”][et_pb_row admin_label=”row” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”on” width_unit=”on” custom_width_px=”675px” use_custom_gutter=”off” padding_mobile=”off” allow_player_pause=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” make_equal=”off” parallax_1=”off” parallax_method_1=”off” column_padding_mobile=”on”][et_pb_column type=”4_4″][et_pb_text admin_label=”Tekst” background_layout=”light” text_orientation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”]

Dei gode ideane

Publisert i Forskerforum, februar 2015

Dei kan kome når du minst ventar det. Men dei kjem sjeldan åleine.

Det slo han plutseleg. Slik skildra Charles Darwin, ein av verdas mest kjende vitskapsmenn, augneblinken då han kom på teorien om naturleg utval. «I oktober 1838, femten månader etter at eg hadde starta på den systematiske undersøkinga mi, las eg for fornøyelsens skuld Malthus om populasjon …»

Der og då, med Malthus mellom hendene, forstod Darwin at «… under desse forholda ville gunstige variantar ha ein tendens til å bli bevart, og ugunstige ville ha ein tendens til ikkje å bli bevart. Resultatet ville bli danninga av nye artar».

Vi seier ofte at gode idear dumpar ned i hovudet på oss. Darwin si skildring av sin store augneblink kan minne om eplet til Isaac Newton: Dunk! Ein ny teori var fødd. Skilnaden var berre at Darwin fekk Thomas Malthus i hovudet i staden for eit eple. Darwins teori om korleis han fann sin store teori, skulle få regjere i nesten hundre år – heilt fram til ein annan forskar fekk ein idé om å granske saka nærmare.

Løyser kreftgåta saman
Verdshistoria er full av gode idear. Nokre får næring, vekst og breier om seg: Dei endar opp som hjul på kjerrevogner, bergsikringsboltar i gruver eller moglege løysingar på kreftgåta. Andre idear ser så vidt lyset inne mellom hjernecellene våre, i kantina eller til og med rundt møtebordet, før dei sloknar i eit evig mørke.

“Dei mest spennande resultata får ein ofte frå idear som inneber høg risiko.”

Johanna Olweus

Rundt bordet i eit møterom på Radiumhospitalet sit ei gruppe kreftforskarar og diskuterer sine siste arbeid. Dei har kvar sine spesialitetar, men deler eit felles mål: Dei vil bruke komponentar frå immunsystemet til mennesket for å angripe kreftceller.

På bordet står kaffi og sjokolade. Over bordet blir erfaringar, innspel og nokre gonger latter delt. Eit par gonger reiser gruppeleiar Johanna Olweus seg og noterer noko som for oss er uforståeleg, på tavla. Ein kreftmedisin der motgifta styrer direkte inn på kreftcella og øydelegg ho, utan å øydeleggje friske celler i tillegg, er ein god idé. Men skal ein kome dit, må ein oppleve mange nedturar først.

– Møta er viktige for arbeidet vårt, seier Olweus.

– Forsking er jo som ei einaste lang problemløysing. Kvar dag opplever vi mange nye utfordringar. På møta diskuterer vi alle nye idear, og alle får vite kva alle gjer.

Olweus er opptatt av å skape ein atmosfære der det er trygt å stille spørsmål. Ingen skal vere redde for å dumme seg ut. Sjølv opplever ho det også som verdifullt å snakke med folk frå andre fagfelt. Ved K. G. Jebsen Senter for immunterapi mot kreft er seks forskingsgrupper med ulik ekspertise samla, og dette er avgjerande, meiner ho.

Men, trass i gode idédyrkingsforhold: Rett som det er viser det seg at ein idé ikkje fungerer. Då må dei prøve på nytt, med ein ny vri.

– For å få fram dei verkelig gode løysingane må ein ofte teste ei lang rekke idear. Dei mest spennande resultata får ein ofte frå idear som inneber høg risiko, seier Olweus.

Fann fellestrekk
Arne Carlsen, førsteamanuensis ved BI, var nysgjerrig på korleis idear blir til. Han leia frå 2008 til 2011 eit team av norske og internasjonale forskarar som studerte idéarbeidet i seks ulike organisasjonar: Snøhetta, Statoil, Advokatfirmaet Thommessen, Thompson Reuters Point Carbon, SpareBank 1 og Aftenpostens A-magasinet.

– Vi fann overraskande mange fellestrekk, seier Carlsen.

Éin aktivitet som gjekk igjen, var «prepping». Her søkjer ein djup fagkunnskap og gjer grundige analytiske førebuingar. Så snakkar ein saman om alternative måtar å kombinere kunnskapsbitane på. Prepping vart brukt både av arkitektar som skulle teikne hus, av oljeleitarar som skulle finne olje, og av advokatar som planla rettssaker. For eksempel.

– I nokon prosjekt har du fem, ti eller femten personar som jobbar i lag. Dei utvekslar ikkje e-postar fram og tilbake, men dei samlast og ser på ting i lag der og då, seier Carlsen.

Folk som gjer ting i lag, har oftast gjennombrot når dei klistrar data på veggen, flyttar det rundt, skriblar på det og fargelegg det.
Å møtast fysisk og å vere fysisk, ved å ta på idear eller materialisere det abstrakte, er ein viktig kvalitet ved idéskapande arbeid – og ikkje berre i dei seks verksemdene. Saman med amerikanske Jane E. Dutton har Carlsen også gitt ut ei bok med historier om skapande stunder i kvalitativ forsking.

– Vi fann at det fysiske er svært viktig også her. Folk som gjer ting i lag, har oftast gjennombrot når dei klistrar data på veggen, flyttar det rundt, skriblar på det og fargelegg det.

To ufullstendige idear
I boka Where good ideas come from skriv den amerikanske forfattaren Steven Johnson om korleis fysiske møteplassar, som kaffihusa i England på 1600-talet, har gitt opphavet til store idear. Han gjev også eit eksempel på kor gale det kan gå viss tankar og menneske ikkje får møte kvarandre:

Sommaren 2001 sendte FBI-agenten Ken Williams eit brev til FBIs hovudkvarter. Han åtvara mot at potensielle terroristar studerte ved amerikanske flyskular, og at Osama bin Laden kunne stå bak. Brevet hamna i eit svart hol i hovudkvarteret – det tok nesten tre veker før det kom til ein analytikar som merkte det «rutine» i staden for «hastesak».

Etter terroråtaka uttalte FBI-sjefen at brevet, det såkalla «Phoenix memo», ikkje kunne ha hindra det som skjedde. Williams visste for lite. Men hadde brevet blitt kopla saman med ein annan tanke, kunne resultatet blitt annleis. Ein månad etter at det vart sendt, begynte nemleg ein ny student på ein flyskule i Minnesota. Dei tilsette vart mistenksame, delvis fordi han viste svært stor interesse for cockpitdører og flykommunikasjon, men ikkje for å fly. Skulen kontakta FBIs regionkontor, men agentane mangla prov og fekk ikkje løyve til å søkje gjennom laptopen hans – før etter åtaket: Då fann dei direkte forbindelsar til elleve av flykaprarane, i tillegg til mykje anna informasjon.

Ingen kan slå fast at ei samankopling av brevet og Minnesota-saka ville ha hindra terroråtaka. Men det kunne definitivt gitt grunnlag for å søke gjennom laptopen, meiner Steven Johnson.

«Dei fleste store idear er ufullstendige til å begynne med», skriv han.

«Dei har spiren til ei djup innsikt, men manglar det nøkkelelementet som verkeleg kan gje dei kraft.»

Frå teori til praksis
Frå den spede spira og til den livskraftige, samfunnsnyttige ideen kan vegen vere både lang og kronglete, kanskje særleg i eit forskingsinstitutt. Kjem ein så langt som til ein god tidsskriftartikkel, er det vel og bra. Men kan ein også tenkje større? Kva skal eigentleg til for at teoriar blir til praksis?

Nokre av dei norske universiteta har i dag innovasjonsselskap som skal byggje bru mellom forsking og næringsliv. Steinar Kvam er marknadsansvarleg ved NTNU Technology Transfer (NTNU-TTO).

– I forskinga ligg det eit enormt potensial for nye verksemder, produkt og tenester. Men det blir brukt lite pengar på å utnytte potensialet, og forskarar har ikkje insentiv til å drive med innovasjon, seier han.

NTNU-TTO blir stadig kontakta av forskarar som har ein idé eller eit resultat der dei ser eit kommersielt potensial. NTNU-TTO hjelper med marknadsundersøkingar, finansiering, prototypar, patent, strategi og alle slags kontraktar og avtalar. Dei kan også kjøpe forskarar fri frå stillingar, heilt eller delvis, slik at dei kan jobbe med ideen sin.

– Vi har fleire store og små suksesshistorier. Nyleg vart rettane til ein bergsikringsbolt selde for 90 millionar kroner til eit av dei største gruveselskapa i verda, seier Kvam.

Ein del av pengane går alltid attende til forskingsmiljøet, øyremerkte for vidare innovasjonsarbeid.

“Dei beste forskarane og idéarbeidarane deler ei sterk grad av undring.”

Arne Carlsen

Handlekraftige undrarar
Arne Carlsen og kollegaene presenterer i boka Idea Work ei liste med ti kvalitetar ved ekstraordinært idéarbeid. Prepping er den eine. Å vere fysisk er ein annan. Frigjerande latter er ein tredje. Evna til undring er ein fjerde.

– Dei beste forskarane og idéarbeidarane deler ei sterk grad av undring. Dei er ein slags handlekraftige undrarar. Dei har spørsmål som dei brenn for, og ein meir enn normalt utvikla empati. Dei er brennande nysgjerrige på andre, og dei tør å stå i ein søken der ting er forvirrande, seier han.

Nettopp det som er normalt for andre, kan vekke undring for desse menneska. Slik kan dei høyre noko anna i ein notis i Rogalands avis enn det andre gjer. Eller dei kan halde fram med å leite etter olje i eit område der det allereie har blitt leita i tjue år, og til slutt få bingo.
Kreftforskar Johanna Olweus trur det er viktig å ha ei sterk indre drivkraft.

– Har ein ei slik drivkraft, tenkjer ein på det heile tida. Men det kan vere vanskeleg å få til om nokon andre har bestemt kva du skal forske på, meiner ho.

Ho trur programforskinga kan stå i vegen for kreativiteten i norske forskingsmiljø, og ho heiar på den frie forskinga.

Eureka, bit for bit
Ein oktoberdag i 1883 forstod Charles Darwin at han var inspirert. Der han sat med Thomas Malthus mellom hendene og las om at verdas matproduksjon ikkje kan halde tritt med folkeveksten, og at folketalet dermed må regulerast gjennom krigar, hungersnød og epidemiar, var det eit lys som gjekk opp for han. Eureka.

Nesten hundre år seinare skulle vi få vite betre. Tidleg i 1970-åra bestemte psykolog og historikar Howard Gruber seg for å kikke nærare på Darwins notatbøker. Gruber skulle finne spekulasjonar og diskusjonar som fortalde ei heilt anna historie enn den Darwin fortalde i sjølvbiografien sin. I avsnitt skrive mange månader før oktober 1838, skildra Darwin teorien bak naturleg utval nesten fullt ut.

Vi veit ikkje heilt når Darwin fekk sin store idé. Det vi veit, var han ikkje hadde han sommaren 1837, og at han var heilt på plass i november 1838. Kvifor vi ikkje kan vise til eit nøyaktig tidspunkt? Jo, fordi teorien om naturleg utval, som så mange store idear, seig inn i medvitet over tid. Så fylte det seg på, med litt undring her, og litt Malthus der, og vips, så innsåg Darwin det han eigentleg hadde hatt ved fingerspissane sine i lang tid.

Slik er det med dei store ideane. Vi veit sjeldan når dei kjem, for dei kan kome i beskjeden frakk, stykkevis og delt. Men viss vi dyrkar kunnskap, openheit, latter, undring og fellesskap, kan vi bidra til at dei kanskje bankar på ein dag – og blir verande.

 

Slik dyrkar du gode idear

Ta vare på tankane dine! Ha ei notatbok, som Darwin. Her kan du samle kunnskap og innsikter, og du kan hjelpe deg sjølv til å sjå nye mønster.
Snakk med folk, både frå ditt eige og andre felt. Set av tid til prepping.
Øv opp evna til undring. Leit etter det rare i det normale.
Ver fysisk! Gå vekk frå elektroniske media og bruk lappar, skisser, gestikulasjonar.
Le. Latter er frigjerande, gir energi og styrkjer sosiale band.
Ikkje ver redd for å stille dumme spørsmål.

Kjelder: Bøkene Idea Work av Arne Carlsen mfl. og Where Good Ideas Come From av Steven Johnson

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=”Knapp” button_url=”http://siljepileberg.com/portfolio/” url_new_window=”off” button_text=”Tilbake til portefølje” button_alignment=”left” background_layout=”light” custom_button=”on” button_text_color=”#bababa” button_border_color=”#bababa” button_letter_spacing=”0″ button_use_icon=”default” button_icon_color=”#bababa” button_icon_placement=”right” button_on_hover=”on” button_letter_spacing_hover=”0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Ein katt fortred

[et_pb_section admin_label=”Seksjon” fullwidth=”on” specialty=”off” transparent_background=”off” background_color=”#ffffff” allow_player_pause=”off” inner_shadow=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” padding_mobile=”off” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”off” width_unit=”on” make_equal=”off” use_custom_gutter=”off” custom_css_main_element=”max-height: 500px;”][et_pb_fullwidth_image admin_label=”Fullbreddes bilde” src=”http://siljepileberg.com/wp-content/uploads/2016/09/DSC_1592.jpg” show_in_lightbox=”off” url_new_window=”off” use_overlay=”off” animation=”off” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid” alt=”Inger Malerstuen med Saga. Foto: Silje Pileberg” title_text=”Inger Malerstuen med Saga. Foto: Silje Pileberg”] [/et_pb_fullwidth_image][/et_pb_section][et_pb_section admin_label=”section”][et_pb_row admin_label=”row” make_fullwidth=”off” use_custom_width=”on” width_unit=”on” custom_width_px=”675px” use_custom_gutter=”off” padding_mobile=”off” allow_player_pause=”off” parallax=”off” parallax_method=”off” make_equal=”off” parallax_1=”off” parallax_method_1=”off” column_padding_mobile=”on”][et_pb_column type=”4_4″][et_pb_text admin_label=”Tekst” background_layout=”light” text_orientation=”left” use_border_color=”off” border_color=”#ffffff” border_style=”solid”]

Ein katt fortred

Gjennom det meste av 1900-talet vart alle teikn på kjensler og tankar blant dyr avfeia som anekdotar. I dag har stemninga i vitskapsmiljøa snudd.

Publisert i Magasinet Strek, juni 2016 

To gule og svarte auge ser opp. Vidopne, runde. Katten reiser seg lynkjapt. Smyg seg langs dei raude baderomsflisene, den eine poten framfor den andre, med blikket stadig på vakt. Saga vil ut. Vekk. Vekk frå den nyankomne gjesten.

– Vi skjønte raskt at ho var traumatisert, seier Inger Malerstuen, leiar for Dyrebeskyttelsen på Gjøvik.

– Det tar tid for henne å venne seg til nye folk.

Tidleg i mai vart Saga funnen i ein container på Gjøvik. Ho var innpakka først i ein pose, så i ein til, der reima var stramma rundt halsen hennar. Attmed henne låg tre døde kattungar.

Frykta ho for livet sitt? Var ho fortvila over tapet av ungane sine? Sjølv om vi kanskje aldri vil bli sikre, er vi nærare svara enn vi nokon gong har vore. For dei siste tretti åra har vitskapen tatt eit langt hopp i kunnskapen om dyrs evner til å tenkje, føle og vere medvitne.

Nye spørsmål, nye svar

Bergljot Børresen har i ei årrekke tala dyra si sak, som veterinær og forskar. På 1980-talet heldt ho doktorgradsforelesing om dyrs oppleving av smerte og korleis smerta kan behandlast. Ho var del av ein liten revolusjon. For i dag spør ikkje forskarar lenger om dyr kan tenke og føle. Dei spør heller korleis dei tenker, og korleis dei føler.

– Gjennom heile 1900-talet er folk blitt avlærte det dei sjølve ser, seier Børresen.

– Både budeier og dyrehaldarar har i all tid sett at dyra dei omgåast har evner, kjensler og intelligens. Men vitskapen har blånekta. Jobben til dagens forskarar er å fortelje at dei tidlegare har teke grundig feil.

Ville ligge på fanget

Det var to renovasjonsarbeidarar som fann henne først. I ein container med matavfall såg dei ein pose som lea på seg. Då dei opna han, fann dei tre døde kattungar, rundt fem veker gamle, den eine med splitta hovud. Det skulle vise seg at dei hadde vore døde før dei vart lagde i posen. Saman med dei var kattemora, svart og brun i den våte, skitne pelsen.

Leif Rune Haavi, som budde like ved, tok Saga inn i stova si medan dei venta på dyrlegen. Ho var blitt plassert i eit stort bur, og då han opna det, vart han overraska. Ho la seg i armane hans med det same.

– Eg hadde trudd ho skulle vere redd, fortel han.

Han sat først med henne i fanget. Så prøvde han å setje henne ned på golvet, laga ei lita dokasse til henne. Men Saga snuste berre litt på dokassa, så smatt ho tilbake i fanget hans. I omlag ein time låg ho der og vaska seg.

Utgått kunnskap

Gjennom det meste av 1900-talet dominerte éi oppfatning i forskarkretsar: Dyr tenkjer ikkje, dei føler ikkje, dei handlar på instinkt, dei er som maskiner. Filosofen Descartes, som levde på 1600-tallet, meinte at mennesket har kjensler fordi det kan tenkje og fordi det har sjel. Dyr kan ikkje tenkje, dei har ikkje sjel, og dei har dermed ikkje kjensler, resonnerte han.

Gjennom århundra har mange vore usamde. Vitskapsmannen Charles Darwin meinte at menneske og dyr er i slekt, og at vi har ulike mentale evner berre i grad, ikkje i type. Dyr kan tenkje rasjonelt, dei kan hugse, dei kan kommunisere og dei har også estetisk sans, skreiv Darwin. Ideane hans skulle bli tekne vidare av andre.

Saga begynte umiddelbart å lage purrelydar når ho fekk Knut inn i buret til seg. Det var nesten så ho la armane rundt han.

Inger Malerstuen

Men behaviorismen, som skulle dominere både human- og dyrepsykologi på mykje av 1900-talet, ville det annleis. Ifølgje behaviorismen reagerer både dyr og menneske på stimuli med tillærte responsar. Kun observerbar åtferd skulle studerast, ikkje uobserverbare indre prosessar. Fleire har meint at det ikkje var tilfeldig at bruken av dyreforsøk og -oppdrett vaks mykje i dei tiåra behaviorismen rådde.

Gjensynsglede

Same dagen som ho vart funnen, vart Saga plassert hos Dyrebeskyttelsen. Det ho ikkje visste, var at ho snart ville få sjå den eine ungen sin igjen. Hennar tidlegare eigar var blitt lokalisert, og Dyrebeskyttelsen hadde fått reie på at ein kattunge framleis levde. Inger Malerstuen troppa opp på døra til eigaren og kravde å få ta han med seg.

Han fekk namnet Knut.

– Kattar har ein heilt spesiell lyd når dei ropar på ungane sine, dei purrar. Saga begynte umiddelbart å lage purrelydar når ho fekk Knut inn i buret til seg. Det var nesten så ho la armane rundt han, fortel Malerstuen.

Saga vaska, vaska og vaska Knut. Så tok ho til å gå rundt i buret, truleg på leit etter fleire av ungane sine.

– Ho såg ut av buret, virka litt forventningsfull og skuffa, som om ho spurte meg om eg ikkje kom med resten også. Så la ho seg til å amme Knut.

Sjølv sat Malerstuen med tårer i augene og såg på. Ho observerte også Sagas reaksjon når andre kattar forsøkte å nærme seg buret: Ho kveste. Og kom dei enda nærmare, stakk kattemor labben ut, som om ho prøvde å dytte dei vekk. Buret var lukka, men det var ikkje godt nok for Saga.

Attende til Darwin

Først nokså seint på 1900-talet skulle behaviorismen for alvor bli utfordra. Dyrefysiologen Donald Griffin starta i 1978 observasjonar av dyr sine evner til å samle mat og samhandle med omgivnadene og kvarandre. Han konkluderte med at dyr var medvitne, tenkande skapningar, ikkje maskiner. Han tilrådde andre forskarar å bruke Darwin som mentalt rammeverk.

Ein annan som skulle bety mykje, var nevrofysiolog Paul MacLean. På 1980-talet skreiv han om den treeinige hjernen: Ifølgje hans modell har samtlege virveldyr ein identisk kjerne i hjernen som regulerer kjensler og emosjonar. Og nøyaktig dei same kjemikaliane sender nevrologiske signal, både hos dyr og menneske.

– Samtidig kom det nye metodar for dokumentasjon, seier Bergljot Børresen.

– Tidlegare var alle forsøk på å stille spørsmål ved at dyr er instinktdrevne maskiner, blitt avfeia som anekdotar. Med digitalkamera kunne ein dokumentere dyrs spontane åtferd og formidle det som skjedde.

I tillegg gjekk forskarar saman i store grupper for å formidle sine funn i vitskapelege tidsskrift. Dei visste at dei kunne bli uthengde om dei gjorde det åleine. Mellom anna gjorde dei reie for at både fiske- og fuglehjerner var langt meir avanserte enn ein tidlegare hadde visst om.

Sjimpansen som ville hjelpe

Gjennom media vart dyrehistorier etter kvart kjende for alle, ikkje berre for dei som levde tett på dyr. Sjimpanedama Kuni, som heldt til i ein britisk dyrehage, vart kjendis fordi ho hjalp ein skada fugl på bakken. Ho løfta han opp, tok han med til toppen av eit tre og spreidde vengane hans, som på eit lite fly. Så sleppte ho han, så han igjen kunne flyge fritt.

Også andre dyrestjerner kom inn i manesjen. Papegøyen Alex vart verdskjent på grunn av intelligensen sin, som ifølgje psykologiprofessor Irene Pepperberg var på linje med delfinar og store apar, eller eit fem år gammalt barn. Papegøyen fekk eit ordforråd på 150 ord, før ho døydde altfor ung i 2007.

Og ved ein aldersheim på Rhode Island vart katten Oscar vide kjent for sine evner til å føreseie dødsfall. Han gjekk daglege rundar frå rom til rom. Ofte kom han ut att, men nokre gonger vart han verande. Då skunda personalet seg å ringje til dei pårørande. For når Oscar forstod at nokon snart ville døy, vart han hos dei og kosa med dei til det siste. Oscar lever framleis og hadde i 2015 føresagt dødsfallet til om lag 100 pasientar.

Unngår opne rom

Da Saga og Knut vart sleppte ut av buret fjerde dagen, heldt Saga halen høgt til vers. Men ho vakta vel over Knut, som sprang rundt og leika med alle. Var han borte lenger enn normalt, gjekk ho for å leite etter han. Andre kattungar avviste ho kontant, ville ikkje gje dei melka si.

Når vi møter henne to veker seinare, er ho mindre påpasseleg overfor ungen sin. Av og til går ho bort og snusar på han. Så trekkjer ho seg tilbake. Og medan Knut er å finne overalt, i sofaen, under eit bord på badet, i vindaugskarmen eller på salongbordet, smyg Saga seg langs golvet og unngår opne rom. Etter at ho oppdaga badeverelset, held ho seg helst der.

Trenden har snudd, og det er ingen veg attende. Forskarar har dokumentert at dyr har kjensler, intelligens og ei oppleving av seg sjølve.

Bergljot Børresen

Berre Inger Malerstuen får lov til å løfte henne opp. Det tok halvanna veke.

– Saga virka tillitsfull første dagen, men i dag trur vi at ho var i sjokk. Etterpå har ho vist tydelege teikn til eit traume, seier Inger Malerstuen.

– Av og til skulle eg ønske at vi hadde ein dyretolk.

– Ingen veg attende

Ei lang rekke framståande forskarar har dei siste åra skrive om dyrs evne til å føle, tenkje, hugse, lære, lære vekk, vere sosiale. Gradvis har ein dokumentert eigenskapar som ein tidlegare ikkje har kunne slå fast.

Vi har lært at elefantar kan hugse venner frå lang tid tilbake, og at dei kjenner igjen menneske som har jakta på dei. Gorillaer kan skåre 80 på ein IQ-test, papegøyer i jungelen ropar på kvarandre med namn, rotter ler når dei blir kilte på magen, og både maur, bier, fiskar og fuglar kan ha samfunn med svært avanserte system som får samfunnet deira, og arten, til å overleve.

– Trenden har snudd, og det er ingen veg attende. Forskarar har dokumentert at dyr har kjensler, intelligens og ei oppleving av seg sjølve. Det ein ikkje veit, er kor langt nedover i systema ein må gå for ikkje å finne dette, seier Bergljot Børresen.

Sjølv har ho skrive bok etter bok for å oppdatere oss om dei nye forskingsfunna. Mellom anna har ho skrive at gullfisk kan skilje Bach frå blues, og at berre kvar tiande torsk som er blitt fiska opp med krok, går på kroken ein andre gong. Den tredje gongen er det berre ein av hundre som bit på.

Den livsnødvendige empatien 

Heime hos Inger Malerstuen er det kattar overalt. I vindaugskarmen, på salongbordet, på badet, under sofaen. Når ho kjem heim frå jobb om ettermiddagane hoppar nokre av dei fram og tilbake, opp og ned. Ein liten hærskare følgjer etter henne på do. Nokre set seg foran henne og mjauar når det er på tide å legge seg.

Kattar har vist seg vanskelege å forske på. Dei er smarte, dei lærer raskt ved observasjon, men dei veit også kva dei vil. Den tyske etologen Immanuel Birmelin måtte vere svært tolmodig for å finne ut om kattar kunne telje. Ein av kattane ville kun gjere testen om morgonen, ein annan kun om ettermiddagen. Det tok Birmelin fire år å finne ut at kattar kan telje til fire.

Det er framleis mykje vi ikkje veit. Men kunnskapen om dyra vi har rundt oss, aukar stadig. Primatologen Frans de Waal har skrive at menneske og dyrs kjensler truleg er nokså like. Høgst sannsynleg har kjensler som frykt, smerte og kjærleik hjelpt både dyr og menneske å overleve opp gjennom historia. Og høgst sannsynleg er evna til empati noko vi menneske har med oss frå våre tidlegare stadium, som dyr, skriv han.

Inger Malerstuen driv sine eigne vesle studiar, studiar av erfaring. Då ho miste mannen sin for eit år sidan, insisterte ein av kattane på å vere saman med henne heile tida. Katten slutta å gå ut, følgde med henne til sengs, sat ved sida av henne i sofaen.

– Det var veldig godt å ha ein pelsdott å grine i, seier Malerstuen.

Og medan kattane passar på Inger Malerstuen, passar ho på kattane. Ho vil gjere alt ho kan for at Saga skal få det godt igjen. Sjølv om mange har teke kontakt og tilbode seg å gje Saga ein heim, vil Malerstuen vente til den dagen Saga er klar for det. Om ho nokon sinne blir det.

 

Kjelder:

Virginia Morell: Animal Wise: The Thoughts and Emotions of Our Fellow Creatures

Bergljot Børresen: Fiskenes ukjente liv

Frans de Waal: The age of empathy

 

[/et_pb_text][et_pb_button admin_label=”Knapp” button_url=”http://siljepileberg.com/portfolio/” url_new_window=”off” button_text=”Tilbake til portefølje” button_alignment=”left” background_layout=”light” custom_button=”on” button_text_color=”#bababa” button_border_color=”#bababa” button_letter_spacing=”0″ button_use_icon=”default” button_icon_color=”#bababa” button_icon_placement=”right” button_on_hover=”on” button_letter_spacing_hover=”0″] [/et_pb_button][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]